Få deg et liv
Marit Eikemo
Mellom oss sagt
Samlaget, 2006
roman, 234 sider
Det er ingen dårlig egenskap å kunne hengi seg til skriften, hengiv- else har det med å produsere hengivelse, og på 1 - 2 - 3 er vi alle som barn igjen i fiksjonens lykkeland. Tidligere Syn & Segn-redaktør Marit Eikemos debutroman «Mellom oss sagt» framviser en forfatter med et noe mer nøkternt syn på skriftlighet: Skriften får jobben gjort, and that's it. Det som imidlertid gjør boka til en sterk debut, er forfatterens evne til å treffe kunstneriske valg. Hun plasserer hovedpersonen Regine Hansen midt i en strøm av informasjon, en strøm som er rik nok til at en romanstruktur kan bygges.
Regine er 30-something og ansatt i et vikariat ved Aetat i Bergen. Hennes viktigste arbeidsopgave er å «korrigere andre sin kurs», som det heter. På Aetat velter det nemlig inn folk i ymse mer eller mindre ulykkelige livssituasjoner, og det blir åpenbart hvor effektivt denne jobbmessige plasseringen av Regine er for en forfatter som ønsker
å avlytte en samfunnsstruktur. Det er nemlig på Aetat identiteten smerter; her korrigeres drømmene, her åpenbares utilstrekkelighet- ene. Og ikke minst, det normative presset framtrer i rå form: Få deg et liv! Et liv definert ut fra den moderne verdens hellige treenighet - jobb, sentralt bosted, familie.
Regine, som langt fra klarer å regjere noe særlig i dette hverdagens kaos, er prismet leseren ser gjennom. Hennes egne spede forsøk på å «skaffe seg et liv» arter seg nærmest som en stresset løpetur gjen- nem et Ikea-landskap; potensielle hjem, potensielle menn, en ende- løs strøm av kanskje. Her treffer vi på det andre sterke, romanbær- ende valget - nemlig Regines søndagshobby, å gå på visning. Regine er etter hvert blitt så skarp til å bedømme leiligheter og så godt kjent i eiendomsmeglerkretser at hun på nesten organisk vis vok-
ser inn i bransjen. Og eiendomsmegleren, får jeg inntrykk av, står nøyaktig like så godt plassert som vikaren i Aetat - noe åpenbarer seg her, i ansiktene til menneskene som går på visning; drømmene
- og igjen, det normative presset.
I «Mellom oss sagt» situerer og strukturerer det gjenkjennelige bergenske veinettet romanteksten. Likedan er kategorier som «populærmusikk fra 90-tallet» med på å grunnfeste romanen i tid. Begge disse trekkene assosierer jeg med en viss sosiologisk kjø- lighet; man vil ha leseren til å swinge med i sentimental gjenkjennel- sesfryd. Og Eikemo tar det langt ut, i pseudofilosofiske nachspieldis- kusjoner om «The Clash & jeg» eller «Siouxsie and the Banshees & jeg» - men hun evner å stoppe før overstyringen.
Romantikken er gjennomgående sporadisk, til tider desperat. Ja,
i forhold til Vebjørn, den vellykkede akademikeren, blir relasjonen nærmest høvisk: Regine har et romantisk burn down i regnværet på mobilen til Vebjørn, som for anledningen ruver over henne som en uoppnåelig skygge i et vindu, lik en annen skjønn jomfru: O, Ve- bjørn. Revolusjonen fantes i et kyss: «Dette kysset kom frå ingen stader og velta om på alt. Fantastiske ting begynner med slike kyss, det måtte Vebjørn også vite.» Men det blir intet amour fou - ver- densomveltende kjærlighetsvanvidd - denne gang, selvsagt blir det ikke det.
For begjæret er og blir stekket, lammet. Det eneste som teller er å bli observert idet man «har et liv» - hvorfor f.eks. gå på fjellet, hvis ingen kan se hvor sprek man er? Det gjelder å ikke vise seg despe- rat, needy, å ikke bli oppdaget mens man heller i seg en hel pose M&Ms. Eikemo utstiller skammen over å ikke ha - som når en rasende klient overfaller Regine på Aetat:
Kor mykje betaler du hos frisøren? Femten hundre kroner kvar gong? Føler du deg ekstra bra når du kan demonstrere dette for meg, at du har pengar til å pynte deg og vere så fin og flørte med høge mørke menn på gangen mens eg sit her og ventar på at du skal komme inn igjen og leite fram alle dei pinlege opplysningarne om meg på den jævla datamaskina di. Og heile tida sit eg her og dryp av regnvatn. Eg er våt inn til skinnet, forstår du det?
SC, Klassekampen 20. januar 2007
Saturday, January 20, 2007
Saturday, January 13, 2007
Friskt fra fryseboksen
UKS Forum nr. 3 - 4/2006 Tema: Autonomi
En slags spontan avvisning, en spyrefleks, retter seg gjerne mot be- grepet «autonomi». Whitecuben er en fryseboks man kan spille opp mot i endeløse diskusjoner om grader av engasjement, om kunstens muligheter for intervensjon. Bruddet med den institusjonelle auto- nomien er blitt iscenesatt kontinuerlig, ad nauseam, iført samtlige masker: tragiske, heroiske, ironiske, hedonistiske, popkulturelle, marketingsstrategiske, etc. Men om autonomien er et tilbakelagt historisk stadium, et foreldet paradigme, så blir det neppe uaktu-
elt å undersøke hvordan kreative kretsløp kan sikres i forhold til økonomiske.
Nå skal jeg slutte å parafrasere redaktør Halvor Haugens leder i ny- este utgave av UKS Forum, et ganske vidtfavnende nummer som åpner for autonomidiskusjon på mange nivåer: Michael Baers' fine tegneserie streifer inn på en anti-globaliseringsdiskurs hvor utopiske - eller kanskje post-utopiske, what's left - områder som Christiania i København kjemper for å ivareta sine særpreg i forhold til det omlig- gende samfunnets logikk. Annerledeshet tolereres kun som spectac- le, i temaparkens form, som show - ikke i sitt fulle, besværlige, uintegrerbare vesen. Det er vanskelig å tenke seg hva Christiania kan brukes til, alt man ser er et kollapset sosialt eksperiment som trenger konstant ressurskrevende kontroll og overvåkning.
Diskusjonen føres inn i de elektroniske nettverkenes sfærer. Simon Goldin og Jakob Senneby skriver om wiki-siden Flack Attack og muli- ge strategier for autonom aktivitet i cyberspace. Blant mye annet forteller Karl Larsson og Frans Josef Peterson om en flaggermusinva- sjon som resultat av et åpent vindu på Konstfack: «Det är enkelt att läsa hela händelseförloppet symboliskt och att i fladdermössen inte bara se en hetsad grupp individer sökandes värme och skydd, utan också låta dem stå för en odefinierad, orolig närvaro, en 'irrationell' energi som när som helst kan uppstå och rubba en rådande ordning.»
SC, Klassekampen 13. januar 2007
UKS Forum nr. 3 - 4/2006 Tema: Autonomi
En slags spontan avvisning, en spyrefleks, retter seg gjerne mot be- grepet «autonomi». Whitecuben er en fryseboks man kan spille opp mot i endeløse diskusjoner om grader av engasjement, om kunstens muligheter for intervensjon. Bruddet med den institusjonelle auto- nomien er blitt iscenesatt kontinuerlig, ad nauseam, iført samtlige masker: tragiske, heroiske, ironiske, hedonistiske, popkulturelle, marketingsstrategiske, etc. Men om autonomien er et tilbakelagt historisk stadium, et foreldet paradigme, så blir det neppe uaktu-
elt å undersøke hvordan kreative kretsløp kan sikres i forhold til økonomiske.
Nå skal jeg slutte å parafrasere redaktør Halvor Haugens leder i ny- este utgave av UKS Forum, et ganske vidtfavnende nummer som åpner for autonomidiskusjon på mange nivåer: Michael Baers' fine tegneserie streifer inn på en anti-globaliseringsdiskurs hvor utopiske - eller kanskje post-utopiske, what's left - områder som Christiania i København kjemper for å ivareta sine særpreg i forhold til det omlig- gende samfunnets logikk. Annerledeshet tolereres kun som spectac- le, i temaparkens form, som show - ikke i sitt fulle, besværlige, uintegrerbare vesen. Det er vanskelig å tenke seg hva Christiania kan brukes til, alt man ser er et kollapset sosialt eksperiment som trenger konstant ressurskrevende kontroll og overvåkning.
Diskusjonen føres inn i de elektroniske nettverkenes sfærer. Simon Goldin og Jakob Senneby skriver om wiki-siden Flack Attack og muli- ge strategier for autonom aktivitet i cyberspace. Blant mye annet forteller Karl Larsson og Frans Josef Peterson om en flaggermusinva- sjon som resultat av et åpent vindu på Konstfack: «Det är enkelt att läsa hela händelseförloppet symboliskt och att i fladdermössen inte bara se en hetsad grupp individer sökandes värme och skydd, utan också låta dem stå för en odefinierad, orolig närvaro, en 'irrationell' energi som när som helst kan uppstå och rubba en rådande ordning.»
SC, Klassekampen 13. januar 2007
Saturday, January 06, 2007
Voksesmerter i fraktalfamilien
Marita Fossum
Kjære gjetergutt
Oktober 2006
Roman, 172 sider
«Kjære gjetergutt» – dette er åtteårige Milles henvendelse, hennes bønn rettet mot et bilde hun har på veggen, hyrdegutten med sine tolv får. Sporene forfatteren legger ut er vage: Vi befinner oss visstnok på 70-tallet, men ingen radio larmer i bakgrunnen, nesten ingenting later til å strømme inn utenfra. Mille har voksesmerter, hun lever i nesten total isolasjon med sin familie, som er en nokså uensartet og viltvoksende, fraktalisert størrelse: Ut over de tre barna Mille, Felix og Anne – alle mer eller mindre på drift inn i pre-puberteten – så bor også Susanna og hennes datter Rebekka i huset; Susanna bruker familien som refugium etter en krise.
Teksten åpner med et brutalt mord. Det er Milles far som på naboens anmodning rydder hunden Sala av veien; Sala løper etter naboens får, og dét kan ikke fortsette. Snart ligger Sala i en søppelpose, og Mille og den noe eldre broren Felix, som til sammen danner en slags autonom terrenggående enhet, må forholde seg til dette – den plutselige død som de er rammet av via farens handling. De to overveier å hevne seg på ham. Milles bønn til hyrdegutten formuleres nå som en irettesettelse, et oppgjør:
«Kjære gjetergutt,» ber hun, «takk for at du passer på meg, men jeg er jo ikke bare meg selv. Sala var også en del av meg. Hva galt har vi gjort? Var ikke Sala glad, kanskje? Var hun ikke takknemmelig, god og trofast? Av og til er det så vanskelig å forstå hvordan du regner. Det er ikke for å si noe stygt om sauene dine, men det virker ikke som om de kan tenke selv, de går jo bare etter hverandre. Sala hadde i det minste litt fantasi. Kan man straffes for det? Kjære gjetergutt, jeg vil ikke forlate deg, men du må gi meg mer. Amen.»
Det urimelige regnestykket Mille må akseptere, er erstatningen av noe levende med en død gjenstand – en sykkel for en hund, kan det gå an? Den som skal foregi å styre flokken, faren, er urimelig, og det er bare dumme får som villig lar seg styre. Mille og Felix stiller seg utenfor denne logikken, en logikk som kanskje allerede er bristet i familien som helhet: Eldstedatteren Anne går frustrert omkring som en diva i svøp, mens moren med jevne mellomrom faller om, rammet av akutt sukkersyke. Den menneskeflokken som utgjør familien er hodeløs, den gjennomstrømmes av mørke drifter. Men Fossum klarer på uforklarlig vis – og fantastisk nok – å gjøre nedslag et sted hvor «normalitet» og «dysfunksjon» har oppløst seg i hverandre. For den asymmetri og tilfeldighet som hersker i beskrivelsene, plasserer nøyaktig driftene, de konstante katastrofetruslene, som en integrert del av normaliteten.
Felix hersker i sitt eget rike fjernt fra huset. Her styrer han suverent ut fra en slags improvisert indianerreligion. Felix er bokas ville og briljante Heathcliff, og han har skapt guttejenta Mille i sitt bilde. De to utgjør en tøff battle unit som kjenner naturen ut og inn, og som hersker overlegent over den. Med vitenskapelig mine belærer Felix Mille om naturens mystiologi, som han kaller det.
Mille har et ytre som en gutt, og hun ønsker i ett og alt å likne Felix. Hun gjemmer en sprøyte i buksene og kan dermed late vannet på like så spektakulært vis som han. De fnyser begge av Anne når de ser henne sitte passivt i baksetet av en bil, hennes seksualitet er – til forskjell fra deres – sosialisert, domestisert:
Det overrasker Mille at søsteren ikke har forlangt å få sitte foran.
«Anne skjemmer ut hele familien,» sier hun.
«Ja,» sier han.
«Hun ligner et dyr i bur,» sier Mille, «er det ikke noe vi kan gjøre for å redde henne?»
Felix drar på svaret, njaa, tjaa, men til slutt sier han neppe.
«Hvorfor ikke?» spør hun.
«Fordi hun ikke vil det selv,» sier han.
«Kjære gjetergutt» er faktisk en av de merkeligste bøkene jeg har lest. I lang tid følte jeg meg hensatt til en cockpit i fritt svev over Bermuda-triangelet, med alle instrumentene på null, eller til et mislykket forsøk på å oppfange en flaggermus' supersoniske signaler. Språket er både tett vevet – renskåret – og fullstendig uspektakulært, nærmest kjemisk renset for metaforer og entydig symbolikk. Teksten kommuniserer sine hensikter kun på ekstremt subtilt vis; det er som å iaktta en fjern, nærmest bortvendt verden. Men plutselig begynner teksten å gi – og det gjør den fremdeles.
SC, Klassekampen 6. januar 2007
Marita Fossum
Kjære gjetergutt
Oktober 2006
Roman, 172 sider
«Kjære gjetergutt» – dette er åtteårige Milles henvendelse, hennes bønn rettet mot et bilde hun har på veggen, hyrdegutten med sine tolv får. Sporene forfatteren legger ut er vage: Vi befinner oss visstnok på 70-tallet, men ingen radio larmer i bakgrunnen, nesten ingenting later til å strømme inn utenfra. Mille har voksesmerter, hun lever i nesten total isolasjon med sin familie, som er en nokså uensartet og viltvoksende, fraktalisert størrelse: Ut over de tre barna Mille, Felix og Anne – alle mer eller mindre på drift inn i pre-puberteten – så bor også Susanna og hennes datter Rebekka i huset; Susanna bruker familien som refugium etter en krise.
Teksten åpner med et brutalt mord. Det er Milles far som på naboens anmodning rydder hunden Sala av veien; Sala løper etter naboens får, og dét kan ikke fortsette. Snart ligger Sala i en søppelpose, og Mille og den noe eldre broren Felix, som til sammen danner en slags autonom terrenggående enhet, må forholde seg til dette – den plutselige død som de er rammet av via farens handling. De to overveier å hevne seg på ham. Milles bønn til hyrdegutten formuleres nå som en irettesettelse, et oppgjør:
«Kjære gjetergutt,» ber hun, «takk for at du passer på meg, men jeg er jo ikke bare meg selv. Sala var også en del av meg. Hva galt har vi gjort? Var ikke Sala glad, kanskje? Var hun ikke takknemmelig, god og trofast? Av og til er det så vanskelig å forstå hvordan du regner. Det er ikke for å si noe stygt om sauene dine, men det virker ikke som om de kan tenke selv, de går jo bare etter hverandre. Sala hadde i det minste litt fantasi. Kan man straffes for det? Kjære gjetergutt, jeg vil ikke forlate deg, men du må gi meg mer. Amen.»
Det urimelige regnestykket Mille må akseptere, er erstatningen av noe levende med en død gjenstand – en sykkel for en hund, kan det gå an? Den som skal foregi å styre flokken, faren, er urimelig, og det er bare dumme får som villig lar seg styre. Mille og Felix stiller seg utenfor denne logikken, en logikk som kanskje allerede er bristet i familien som helhet: Eldstedatteren Anne går frustrert omkring som en diva i svøp, mens moren med jevne mellomrom faller om, rammet av akutt sukkersyke. Den menneskeflokken som utgjør familien er hodeløs, den gjennomstrømmes av mørke drifter. Men Fossum klarer på uforklarlig vis – og fantastisk nok – å gjøre nedslag et sted hvor «normalitet» og «dysfunksjon» har oppløst seg i hverandre. For den asymmetri og tilfeldighet som hersker i beskrivelsene, plasserer nøyaktig driftene, de konstante katastrofetruslene, som en integrert del av normaliteten.
Felix hersker i sitt eget rike fjernt fra huset. Her styrer han suverent ut fra en slags improvisert indianerreligion. Felix er bokas ville og briljante Heathcliff, og han har skapt guttejenta Mille i sitt bilde. De to utgjør en tøff battle unit som kjenner naturen ut og inn, og som hersker overlegent over den. Med vitenskapelig mine belærer Felix Mille om naturens mystiologi, som han kaller det.
Mille har et ytre som en gutt, og hun ønsker i ett og alt å likne Felix. Hun gjemmer en sprøyte i buksene og kan dermed late vannet på like så spektakulært vis som han. De fnyser begge av Anne når de ser henne sitte passivt i baksetet av en bil, hennes seksualitet er – til forskjell fra deres – sosialisert, domestisert:
Det overrasker Mille at søsteren ikke har forlangt å få sitte foran.
«Anne skjemmer ut hele familien,» sier hun.
«Ja,» sier han.
«Hun ligner et dyr i bur,» sier Mille, «er det ikke noe vi kan gjøre for å redde henne?»
Felix drar på svaret, njaa, tjaa, men til slutt sier han neppe.
«Hvorfor ikke?» spør hun.
«Fordi hun ikke vil det selv,» sier han.
«Kjære gjetergutt» er faktisk en av de merkeligste bøkene jeg har lest. I lang tid følte jeg meg hensatt til en cockpit i fritt svev over Bermuda-triangelet, med alle instrumentene på null, eller til et mislykket forsøk på å oppfange en flaggermus' supersoniske signaler. Språket er både tett vevet – renskåret – og fullstendig uspektakulært, nærmest kjemisk renset for metaforer og entydig symbolikk. Teksten kommuniserer sine hensikter kun på ekstremt subtilt vis; det er som å iaktta en fjern, nærmest bortvendt verden. Men plutselig begynner teksten å gi – og det gjør den fremdeles.
SC, Klassekampen 6. januar 2007
Subscribe to:
Posts (Atom)