Saturday, May 14, 2016

En bringebærfarget beret

Madame Nielsen
Invasionen. En fremmed i flygtningestrømmen
Danske Gyldendal 2016

Mener du at samtidsromanen er som skapt for jeg-ets hverdagslige stridigheter? Den egner seg ikke til kollektive fortellinger, sier du? Well, think again. Det er ikke andre måter å innlede denne anmeldelsen på enn med en raspberry baret. Madame Nielsens siste rapport fra flyktningstrømmen punkteres av en liten vignett, et billede af en vinrød beret, anbragt mellom kapitlene i boka; i anledning den amerikanske musikeren Princes triste bortgang 21. april må vi nødvendigvis kalle den bringebærfarget. Vittige sjeler har kalt forfatteren av Invasionen «The Artist Formerly Known As Claus Beck-Nielsen», med et hint til Prince. Både Nielsen og Prince har gått langt for å slippe fri fra identiteten sin, enten ved å kalle seg et mystisk symbol eller ved å orkestrere sin egen død i romanprosjekter så vel som i performance, og begge har konsekvent forsøkt å unnslippe kategorier som mann/kvinnne og svart/hvit.

Nielsens forfatterskap springer i de sene 1990-årene ut av et modernistisk alvor der Kafka og Beckett spøker i dødsbevissthetens skygge: Kan jeg være flere, og hvor går grensen mellom meg og den (eller det) fremmede? Nielsens gjennombrudd kom i 2003, med et biografiprosjekt som var like deler performance og roman. Her kom den identitetsløse reisende over grensen fra Tyskland og søkte om plass i det danske systemet, som hadde vanskelig for å romme et menneske uten de påkrevde papirene. Hen har siden latt seg oppsluke av verdenshistoriens pågående prosesser, og krevet å se med egne øyne, fri fra journalistikkens standardiserte fortellinger. Hen dro til Irak i en parodisk manøver for å «indføre demokratiet» (konkret bar Nielsen en liten boks ved navn Demokratiet over grensen til Irak), parallelt med amerikanernes krigshandlinger i landet. Nielsens grep er å trekke den historiske reinactment inn i litteraturen, «stunts» som ikke er så vesens- forskjellige fra innvandringsminister Sylvi Listhaugs seneste tur i vannet for å føle seg som en flyktning, men nok en del mer seriøse.

Nielsens motivasjon er mediekritikken (i motsetning til litteraturen «sviner» mediene til virkeligheten med dårlig fortellerteknikk og manglende filosofisk dybde), kombinert med en lidenskap for direkte demokrati. Dermed er det logisk at Nielsens seneste kvinnelige inkarnasjon, Madame med bringebærrød beret, drar på vandring fra Hellas, over Makedonia og Serbia til Kroatia og siden til Tyskland og Danmark, i samme spor som en av vår tids pågående historiske begivenheter, en relativt fri bevegelse (i Tyskland «lagt i rør» for ikke å vekke anstøt): Flyktningstrømmen. Madame vandrer fra flyktningleir til flyktningleir, så godt det lar seg gjøre (passet hennes er en hindring), og må kjempe hardt for å få berøringspunkter med de papirløse. Hun beskriver grenselandets kaotiske, rockefestivalaktige sammenstøt mellom lastebilsjåfører og mennesker på flukt, ikke bare fra det krigsherjede Syria, men fra mange regioner, med mange forskjellige motivasjoner. Blikket hennes er nyansert og solidarisk, hun har tro på den menneskelige bevegelsen, snarere enn på regjeringene våre, som er «forvandlet til reageringer, de reagerer på det, der allerede er sket, deres magt viser sig som afmagt, og de, der endnu ikke er talt med, er drivkraften i skabelsen af verdenshistorie.»

Kan man si at hun «walraffer» flyktningstrømmen, med hint til undercoverjournalistikkens «far» Günter Walraff? Det ville være mer presist å si at hun «prouster» den (etter Marcel Proust), for hun har et svermerisk blikk, og er opptatt av å beskrive detaljer. Hun utfører ingen målrettede intervjuer underveis, snarere chatter hun og lar seg drive av tilfeldigheter, dermed får teksten også et uforpliktende preg. Er det derfor det er beleilig med en kvinnelig inkarnasjon? Madame lyser opp som et fiktivt innslag, hun fremstilles i tredje person og oppfattes av omgivelsene som et slags tredje kjønn, en figur som inkarnerer grenseproblematikkene som også utspiller seg på et konkret plan. Hun er fra det gamle Europa, på dannelsesreise med rik assosiasjonsberedskap (det er mange dannede referanser her), midt i den skitne menneskestrømmen. Mon tro hvordan Madame hadde taklet et «ekte» traumatisert krigsvitne? Uansett, flere burde ta med dannelsen sin «on the road», som henne.

Susanne Christensen, Klassekampen lørdag den 14. maj.
Omtalte Borders (chainlinks) findes her.

No comments: