Saturday, May 28, 2016

Cherry bomb

Namra Saleem
I morgen vi ler
Roman, 298 sider
Tigerforlaget 2016

Generasjoner som skaver mot hverandre, det er en historie like gammel som verden selv. En foreldregenerasjon, kanskje de gamle gudene, sliter med noen ustyrlige, titanske tenåringer. Den eldre årgangen kan ha mange grunner til å utstede forbud og true med å slå hånden av avkom som nekter å føre deres levesett videre. Islam framstilles ofte som en endimensjonell forbudsreligion, men det er neppe stor forskjell på om reglene har islamsk eller kristent fortegn, eller noe tredje: Irrasjonelle, livsfornektende dogmer kommer neppe til å vinne fram, det har vi sett igjen og igjen.

I Namra Saleems debutroman møter vi tenåringsjenta Samina, som sammen med sin pakistanske familie har flyttet til Norge og bor i Stavanger. Den lille familien, som virker ganske velfungerende, flytter til Oslo nettopp idet Saminas tenåringskropp gjør et sprang og begynner å menstruere for første gang. Det klippes hektisk fram og tilbake i tid, for vi får i neste avsnitt vite hvordan det siden gikk. Samina fikk en datter med en ikke-muslimsk mann og står i fare for å bli avvist av sin familie. Det er mange kostelige ungdomsscener her, hvor man prøver seg fram på ulike måter, men tonen er likevel neddempet og alvorlig. Vi kommer tett på Samina, derfor er det grunn til å tro at forfatteren strekker seg etter en slags psykologisk realisme.

Man kan imidlertid begynne å lure på hvorfor språket er så tamt i beskrivelsene av Saminas seksuelle oppvåkning: Det «kribler»? Det er «sommerfugler» i magen? Begjæret beskrives ofte som en ukontrollerbar indre ekspansjon («CHERRY BOMB!»), men vi får inntrykk av at hun er kuet, uten at vi helt forstår dynamikken i familien og hvorfor foreldrene har valgt en tradisjonell livsstil. Hva gir religionen dem? Hva sliter de med? Hva er de eventuelt skuffet over?

Gode filmer har både sterke hovedpersoner og biroller, men her faller alle andre enn Samina fort ut i tåka. Det mangler mer nyansert kjennskap til foreldrenes eksistensielle vilkår, hvorfor velger de en så hard linje mot datteren? Kan farens venn fra trossamfunnet få så stor makt over foreldrene at de forsaker sin datter og opptrer som om hun var død? Her blir vi ikke stort klokere på Islam enn i en gjennomsnittlig avisartikkel; religion framstår som en bunt irrasjonelle forbud som forkrøpler kjærligheten uten å gi noe tilbake. En dårlig byttehandel.

Det er ikke alle romansjangre som krever «troverdige karakterer», men lite tyder på at Saleem vil skrive en poproman. En av birollene som faller gjennom er uteliggeren Rolf, en venn av Samina. Etter et møte hvor de kommer tettere på hverandre, skyver Samina ham skamfullt vekk da noen venner dukker opp. Rolf har problemer, det er de færreste som velger å sove på gata, likevel møter han Samina med et positivt overskudd neste gang de treffes, hvilket virker usannsynlig.

Farten går voldsomt opp mot slutten, Samina drømmer om å bli filminstruktør og kommer inn på London Film School. Man kan for eksempel lure på hvor hennes datter blir av. Kjærester kommer og går, de passerer som flimrende skygger. Saminas bekjennende videodagbok ekspanderer til en dokumentarfilm, og spørsmålet er om familien kan takle hennes betroelser når de projiseres opp på en skjerm til en offentlig filmvisning.

Tigerforlaget (Tiger Garté og hans to medarbeidere fra Juritzen Forlag) er Aschehougs imprint som ble lansert for to år siden med mange erklæringer om å gi ut bestselgere. Saleems roman er ganske frisk, og hun representerer en stemme som mange lengter etter å høre, ikke minst undertegnede, men det nytter ikke å presse en forfatter fram. Man hadde tjent på å ta det mer med ro og forsøke å få til et mer sanselig språk og en større grad av indre sammenheng i de følelsesmessige konfliktene.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. maj 2016.

No comments: