Eventyrlyst

Elisabeth Beanca Halvorsen
Doris Lessing. En litterær forfølgelse
Sakprosa, 341 sider

Det var et par anmeldere – og forhåpentlig også noen lesere – som fikk seg en gledelig overraskelse i 2010, da Elisabeth Beanca Halvorsens bok om den østeriske forfatteren Elfride Jelinek Piker, Wien og klagesang kom ut. Halvorsens oppskrift på en vital sakprosa, en dynamisk vekselvirkning mellom biografisk tekst og scenisk framstilling, går igjen i hennes nye bok om en like hardkokt og Nobelprisvinnende forfatter, britisk-afrikanske Doris Lessing (1919 – 2013). Men der hvor Jelinek er et produkt av Wien, med sin maleriske fin de siècle-dekadense, og et moderne Østerrike preget av en nevrotisk spenning mellom blanke overflater og en nazistisk fortid som stadig hjemsøker dem, stiger Lessing ut av et helt annet landskap.

Jelinek og Lessing møttes allerede i Halvorsens første bok, som i sine sceniske avsnitt (Halvorsen arbeider med teateroppsetninger parallellt med sakprosaskrivingen) ga rom til en vittig og sprelsk terapeutisk jamsession mellom kvinnelige forfattere som har tatt Ibsens Nora-figur til seg, og i deres respektive forfatterskap undersøkt kvinnens muligheter som frigjort kunstner, ofte på bakgrunn av et tungt eksistensielt valg, å forlate sine barn. Lessing, som i 2007 mottok Nobelprisen i litteratur, virker ikke akkurat preget av sosial angst (som Jelinek) og har delt sin tid sjenerøst over store geografiske avstander. Det er snakk om et sjangermessig bredt og omfattende forfatterskap ført i pennen av en vidt bereist, nysgjerrig forfatter:

Lessing er født i det daværende Persia. De britiske foreldrene flyttet til Teheran, hjem til London, og videre til Sør-Rhodesia, det som nå heter Zimbabwe, og det er sistnevnte som er Lessings spirituelle hjem. Som ung oppildnes hun av kommunisme og antikolonialisme, hun forlater sine to barn i Afrika, slår gjennom med Det synger i gresset (opprinnelig utgitt i 1950), etablerer seg i London og nyter suksess med Den gyldne notatbok (opprinnelig utgitt i 1962), som 60-tallets feminister trykker til sitt bryst, før hun lar seg inspirere av sufi-mystikk og begir seg ut i science fiction-sjangeren. Makan. Det er bare å ta hatten av for en indre og ytre eventyrlyst som det.

Både Jelinek og Lessing har skrevet teaterstykker, men Lessings forfatterskap sprer seg over flere sjangre, og går ikke minst inn i et avansert spill mellom selvbiografisk sakprosa og fiksjon, noe som er god bensin på Halvorsens bål. Dermed flyttes den treatrale delen til et annet nivå, bort fra Jelineks feministiske tenketank. Halvorsens teateravsnitt (”Forestilling med perlehøne”) er med på å anskueliggjøre Lessings bruk av fiksjonens maske: Lessing bruker sine hovedpersoner, for eksempel Mary Turner, den hvite kvinnen som drepes av sin svarte tjener i Det synger i gresset, som forkroppsliggjøringer av romanenes sentrale paradokser. Doris og Mary er samtalepartnere, og Halvorsen isceneseter disse ("indre") samtalene. Det blir et sjenerøst og klokt bud på hva fiksjonen skal være godt for, hva dens filosofiske poeng er, og hvordan Lessing gjennom sin skrivepraksis benyttet en vifte av stemmer, både fra virkeligheten og fantasien, og ”jammer” seg slik gjennom livets besværlige valg med stort utbytte, ikke minst for leseren.

Boka er ikke bare sprelsk, men overleverer mye faktisk viten om Lessing, Halvorsen reiser i hennes fotspor til både Afrika og England, hun presenterer lesninger av hennes bøker og snakker med folk som belyser konteksten hun kom ut av. Sjangermessig er det en tekst med høy risikofaktor, alt synes potensielt interessant, hvorfor er det for eksempel relevant at Halvorsen stikkes av en bie i Afrika? Er det en selvopptatt sekvens som bør strykes, eller en relevant, teatral illustrasjon av fremmedfrykt, et akutt anfall av bevissthet om å være i fremmede og potensielt truende omgivelser?

Halvorsens arbeide virker friskt og tidstypisk: Hvordan skrive hagiografier i de sosiale mediers tidsalder? Hun er i øyehøyde med sitt undersøkelsesobjekt, de utfolder parallelle, kreative praksiser. Mot slutten testes grensene på alvor. Da Halvorsen besøker London i 2013, har Lessing frabedt seg kontakt, men Halvorsen henger likevel rundt utenfor hennes dør. Hvor tett kommer hun på henne? Når pidestallen er borte er veien åpen for stalking, grenseoverskridelse.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. april 2016