Nusselige Nussbaum

Martha Nussbaum
Litteraturens etikk
Udvalg og indledning ved Irene Engelstad
Oversat af Agnete Øye
Filosofi, 240 sider

Det er vanskelig å lese den amerikanske filosofen Martha Nussbaum (f. 1947) og ikke tenke på ordet «prektig» – et ord som kan lades forskjellig: Hennes tekster er prektige, hun holder ut en utstrakt hånd, og her er mye optimisme på litteraturens vegne, men på tross av at Irene Engelstads antologi setter seg fore å anskueliggjøre Nussbaums arbeide gjennom 1990-tallet som et vågestykke, hvor hun forsøker å ta konsekvensene av sin egen åpenhet mot Den andre og lese tekster som bringer henne ut av komfortsonen, får jeg lyst til å vrenge litt på det: prektig – safe, after all.

Nussbaums standpunkt er liberalt, hun er blant annet opptatt av moralfilosofi og forholdet mellom lov og litteratur. Hun bekjenner seg til en slags sosialkonstruktivisme light; for henne har litteraturen nytteverdi på den måten at vi som lesere trenes i empati, og dermed i samfunnsdeltakelse, når vi leser, et ganske populært synspunkt, også i den norske offentligheten. Dette var imidlertid en opprørsk posisjon på 1990-tallet, hvor akademikere brukte mye energi på å mane nykritikk, dekonstruksjon og skrekkbildet av en estetisk formalisme tilbake. I dag virker det derimot som innsikter så optimistiske og generelle at de uten problemer kunne trykkes på årets julekort.

I dette utvalget er hun opptatt av følelser, og er som en fisk i vann når hun leser klassiske tekster som Evripides' tragedie Hekabe (424 f.Kr.). Etter det går hun gradvis dypere og dypere, ut mot Den andre: Den mørke Heathcliff fra Emily Brontës Wuthering Heights (1847) er en utfordring. I det hele tatt virker tekstenes følelsesspektrum smalt og idealisert, på tross av at filosofen strekker seg mot Heathcliff (Nussbaums filosofiske motstykke, Georges Bataille, hadde i 1957 samme interesse), og i den neste teksten på heroisk vis forsøker å se et poeng i Samuel Becketts Molloy (1951). Det er imidlertid ikke lett når man i utgangspunktet er opptatt av fortellingen som identitetsskapende og samfunnsbyggende, for hva skal man så med et verk som kretser rundt tausheten og stillstanden? På tross av fine formuleringer om grenseoverskridende situasjoner ("Jeg eksisterer i deg, jeg kommer til syne i øynene dine") virker hennes filosofiske velvilje mod Den andre som en slags u-hjelp, sendt fra et stabilt "vi" som representerer normen.

Nussbaum kan selvsagt virke lindrende på opphissede Ayn Rand-egoer som ønsker å stenge landets grenser, og som mangler interesse for romanlesningens trening i empati og medlidenhet med etniske og seksuelle minoriteter. Spørsmålet er om romankunsten kan heale de nordmennene som sender trusler til Refugees Welcome-aktivister, uten engang å anerkjenne at det dreier seg om trusler. Hos Nussbaum finnes for øvrig ingen referanser til andre kunstarter og medienes påvirkning, og lyrikken kan gå åt skogen sammen med nykritikken, intet land kan bygges på denne.

Den nyeste teksten "Moralske og umoralske følelser" (2010) er en sosialpsykologisk studie som bare kort nevner litteraturen (Rousseau). Denne teksten er skrevet i et polarisert politisk klima hvor hun frykter for barns «indre sivilisasjonskrig» mot Den andre, nemlig den vestlige verdens nye fiende nummer én, muslimene. Det ville være en skam å si at Nussbaum ikke har mange sympatiske tanker, men hennes fornuftige skrivestil medvirker til at intet rokker ved tekstenes selvsagte, normative prektighet.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. april 2016