Ut i gatene

Judith Butler
Notes Toward a Performative Theory of Assembly
Filosofi, 248 sider
Harvard University Press, 2015

På skandinaviske språk finnes det neppe et tilsvarende ord med så potente betydninger som «matter». Matter er på engelsk både materie, kroppslig tyngde, og det å ha bety noe. Den amerikanske filosofen Judith Butlers første bok Gender Trouble, fra 1990, dannet, sammen med verker av blant andre Eve Kosofsky Sedgwick og Elizabeth Grosz det som vi refererer til som queer theory, en feministisk filosofi som tar avstand fra 70-tallsfeminismen, dominert av hvite middelklassekvinner. Gender Trouble skapte trøbbel med sitt syn på kjønnet som performativt, og Butler ble beskyldt for å ignorere kroppens materialitet. To år seinere kom hennes svar, boka Bodies That Matter: On the Discursive Limits of Sex. Man kan ane at den materialiteten som har betydning hos Butler gir ekko i navnet på en av samtidens viktigste amerikanske protestbevegelser, Black Lives Matter. De oppsto i 2012, i kjølvannet av saker hvor en overveiende hvit politistyrke antar at sorte menn er kriminelle, og skyter dem – som det for eksempel skjedde med 17-årige Trayvon Martin.

Det ser ut til å eksistere et sterkt bånd mellom Butler og tidens protestbevegelser, og det er også disse hun er opptatt av i sin siste utgivelse. Ulike (først og fremst venstreorienterte) filosofer har tatt sitt performative ansvar på alvor de siste årene, og gjort seg om til et reisende sirkus. For eksempel dro konferansen The Idea of Communism (starring Slavoj Žižek, Alain Badiou m.fl.) mellom 2009 og 2011 gjennom London, Berlin og New York, men der hvor Žižek ikke akkurat får folk ut på gata (protester er ifølge ham et narcissistisk livsstilsuttrykk), finnes det en annerledes flamme i Butlers filosofiske arbeider. Hennes tanker om prekaritet (kroppslig og økonomisk utsatthet) framstår rystende aktuelle i forbindelse med flyktningkrisa, dehumaniseringen av mennesker på flukt som "strømmer" over våre grenser, og den påfallende ulikheten i omtalen av terrorofre i Paris versus terrorofre i Beirut.

I Notes Toward a Performative Theory of Assembly tar hun opp tråden fra taler hun har holdt til blant andre Occupy Wall Street-demonstranter på nedre Manhattan i 2011. Hun våger å knytte håp til kraften i offentlige forsamlinger, og diskuterer mange av tidas bevegelser, som for eksempel har fylt Tahrir-plassen og parkene Gezi og Zuccotti. Hun er rørende lett tilgjengelig når hun knytter sine to hovedbegreper performativitet og prekaritet sammen: Hun gransker den politiske sprengkraften i ideen om direkte demokrati, hvor kropper kommer sammen og utfører performative handlinger i offentlige rom. I New York i 2011 så hun demonstrasjonene som en kroppsliggjøring av den amerikanske grunnlovens "We, the people" – et uttrykk som også er brukt av antiinnvandrings- bevegelsen Pegida, som har utspring i den tyske byen Dresden. Men en bevegelse som ekskluderer en folkegruppe kan neppe representere folket, det er en contradiction in terms.

Det hviler en viss foreldrelykke ("parenting a protest movement") over Butlers språk. Med det mener jeg ikke at hun setter til side sin tørre og usentimentale stil, og her finnes det intense, kritiske lesninger av spesielt Hannah Arendts verk, men Butler skriver så enkelt at man nesten bryter ut i latter, skriver hun til et barn? Boka er dedikert til hennes tenåringssønn Isaac, så kanskje er det noe i det.

Ikke minst må det være inspirerende lesning for forskere som ikke makter å bruke deres arbeid i interaksjon med samtiden. Å se Butler kaste Arendt på Pegida, Occupy og Black Lives Matter er en oppvisning i hvordan et dynamisk forhold mellom teori og praksis kan utfoldes til nytte for verden. Selv ble Butlers verk fra starten av 1990-tallet reaktualisert i Norge i anledning det populærvitenskapelige tv-programmet Hjernevask fra 2010. Det er mulig programmet hadde en positiv virkning her og der, men den offentlige utdritingen av en tjue år gammel tekst banet også veien for en fremadstormende høyreside.

Butlers aktivisme inkluderer ikke bare tobeinte, men medtenker dem som kanskje er lenket til en seng eller en stol. Hun viser også en spirende økologisk holdning til hvilke former for liv som har betydning. Hun favner om hunden din også, for å si det sånn.

Susanne Christensen, Klassekampen 20. februar 2016