Eventyrlyst

Elisabeth Beanca Halvorsen
Doris Lessing. En litterær forfølgelse
Sakprosa, 341 sider

Det var et par anmeldere – og forhåpentlig også noen lesere – som fikk seg en gledelig overraskelse i 2010, da Elisabeth Beanca Halvorsens bok om den østeriske forfatteren Elfride Jelinek Piker, Wien og klagesang kom ut. Halvorsens oppskrift på en vital sakprosa, en dynamisk vekselvirkning mellom biografisk tekst og scenisk framstilling, går igjen i hennes nye bok om en like hardkokt og Nobelprisvinnende forfatter, britisk-afrikanske Doris Lessing (1919 – 2013). Men der hvor Jelinek er et produkt av Wien, med sin maleriske fin de siècle-dekadense, og et moderne Østerrike preget av en nevrotisk spenning mellom blanke overflater og en nazistisk fortid som stadig hjemsøker dem, stiger Lessing ut av et helt annet landskap.

Jelinek og Lessing møttes allerede i Halvorsens første bok, som i sine sceniske avsnitt (Halvorsen arbeider med teateroppsetninger parallellt med sakprosaskrivingen) ga rom til en vittig og sprelsk terapeutisk jamsession mellom kvinnelige forfattere som har tatt Ibsens Nora-figur til seg, og i deres respektive forfatterskap undersøkt kvinnens muligheter som frigjort kunstner, ofte på bakgrunn av et tungt eksistensielt valg, å forlate sine barn. Lessing, som i 2007 mottok Nobelprisen i litteratur, virker ikke akkurat preget av sosial angst (som Jelinek) og har delt sin tid sjenerøst over store geografiske avstander. Det er snakk om et sjangermessig bredt og omfattende forfatterskap ført i pennen av en vidt bereist, nysgjerrig forfatter:

Lessing er født i det daværende Persia. De britiske foreldrene flyttet til Teheran, hjem til London, og videre til Sør-Rhodesia, det som nå heter Zimbabwe, og det er sistnevnte som er Lessings spirituelle hjem. Som ung oppildnes hun av kommunisme og antikolonialisme, hun forlater sine to barn i Afrika, slår gjennom med Det synger i gresset (opprinnelig utgitt i 1950), etablerer seg i London og nyter suksess med Den gyldne notatbok (opprinnelig utgitt i 1962), som 60-tallets feminister trykker til sitt bryst, før hun lar seg inspirere av sufi-mystikk og begir seg ut i science fiction-sjangeren. Makan. Det er bare å ta hatten av for en indre og ytre eventyrlyst som det.

Både Jelinek og Lessing har skrevet teaterstykker, men Lessings forfatterskap sprer seg over flere sjangre, og går ikke minst inn i et avansert spill mellom selvbiografisk sakprosa og fiksjon, noe som er god bensin på Halvorsens bål. Dermed flyttes den treatrale delen til et annet nivå, bort fra Jelineks feministiske tenketank. Halvorsens teateravsnitt (”Forestilling med perlehøne”) er med på å anskueliggjøre Lessings bruk av fiksjonens maske: Lessing bruker sine hovedpersoner, for eksempel Mary Turner, den hvite kvinnen som drepes av sin svarte tjener i Det synger i gresset, som forkroppsliggjøringer av romanenes sentrale paradokser. Doris og Mary er samtalepartnere, og Halvorsen isceneseter disse ("indre") samtalene. Det blir et sjenerøst og klokt bud på hva fiksjonen skal være godt for, hva dens filosofiske poeng er, og hvordan Lessing gjennom sin skrivepraksis benyttet en vifte av stemmer, både fra virkeligheten og fantasien, og ”jammer” seg slik gjennom livets besværlige valg med stort utbytte, ikke minst for leseren.

Boka er ikke bare sprelsk, men overleverer mye faktisk viten om Lessing, Halvorsen reiser i hennes fotspor til både Afrika og England, hun presenterer lesninger av hennes bøker og snakker med folk som belyser konteksten hun kom ut av. Sjangermessig er det en tekst med høy risikofaktor, alt synes potensielt interessant, hvorfor er det for eksempel relevant at Halvorsen stikkes av en bie i Afrika? Er det en selvopptatt sekvens som bør strykes, eller en relevant, teatral illustrasjon av fremmedfrykt, et akutt anfall av bevissthet om å være i fremmede og potensielt truende omgivelser?

Halvorsens arbeide virker friskt og tidstypisk: Hvordan skrive hagiografier i de sosiale mediers tidsalder? Hun er i øyehøyde med sitt undersøkelsesobjekt, de utfolder parallelle, kreative praksiser. Mot slutten testes grensene på alvor. Da Halvorsen besøker London i 2013, har Lessing frabedt seg kontakt, men Halvorsen henger likevel rundt utenfor hennes dør. Hvor tett kommer hun på henne? Når pidestallen er borte er veien åpen for stalking, grenseoverskridelse.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. april 2016

Nusselige Nussbaum

Martha Nussbaum
Litteraturens etikk
Udvalg og indledning ved Irene Engelstad
Oversat af Agnete Øye
Filosofi, 240 sider

Det er vanskelig å lese den amerikanske filosofen Martha Nussbaum (f. 1947) og ikke tenke på ordet «prektig» – et ord som kan lades forskjellig: Hennes tekster er prektige, hun holder ut en utstrakt hånd, og her er mye optimisme på litteraturens vegne, men på tross av at Irene Engelstads antologi setter seg fore å anskueliggjøre Nussbaums arbeide gjennom 1990-tallet som et vågestykke, hvor hun forsøker å ta konsekvensene av sin egen åpenhet mot Den andre og lese tekster som bringer henne ut av komfortsonen, får jeg lyst til å vrenge litt på det: prektig – safe, after all.

Nussbaums standpunkt er liberalt, hun er blant annet opptatt av moralfilosofi og forholdet mellom lov og litteratur. Hun bekjenner seg til en slags sosialkonstruktivisme light; for henne har litteraturen nytteverdi på den måten at vi som lesere trenes i empati, og dermed i samfunnsdeltakelse, når vi leser, et ganske populært synspunkt, også i den norske offentligheten. Dette var imidlertid en opprørsk posisjon på 1990-tallet, hvor akademikere brukte mye energi på å mane nykritikk, dekonstruksjon og skrekkbildet av en estetisk formalisme tilbake. I dag virker det derimot som innsikter så optimistiske og generelle at de uten problemer kunne trykkes på årets julekort.

I dette utvalget er hun opptatt av følelser, og er som en fisk i vann når hun leser klassiske tekster som Evripides' tragedie Hekabe (424 f.Kr.). Etter det går hun gradvis dypere og dypere, ut mot Den andre: Den mørke Heathcliff fra Emily Brontës Wuthering Heights (1847) er en utfordring. I det hele tatt virker tekstenes følelsesspektrum smalt og idealisert, på tross av at filosofen strekker seg mot Heathcliff (Nussbaums filosofiske motstykke, Georges Bataille, hadde i 1957 samme interesse), og i den neste teksten på heroisk vis forsøker å se et poeng i Samuel Becketts Molloy (1951). Det er imidlertid ikke lett når man i utgangspunktet er opptatt av fortellingen som identitetsskapende og samfunnsbyggende, for hva skal man så med et verk som kretser rundt tausheten og stillstanden? På tross av fine formuleringer om grenseoverskridende situasjoner ("Jeg eksisterer i deg, jeg kommer til syne i øynene dine") virker hennes filosofiske velvilje mod Den andre som en slags u-hjelp, sendt fra et stabilt "vi" som representerer normen.

Nussbaum kan selvsagt virke lindrende på opphissede Ayn Rand-egoer som ønsker å stenge landets grenser, og som mangler interesse for romanlesningens trening i empati og medlidenhet med etniske og seksuelle minoriteter. Spørsmålet er om romankunsten kan heale de nordmennene som sender trusler til Refugees Welcome-aktivister, uten engang å anerkjenne at det dreier seg om trusler. Hos Nussbaum finnes for øvrig ingen referanser til andre kunstarter og medienes påvirkning, og lyrikken kan gå åt skogen sammen med nykritikken, intet land kan bygges på denne.

Den nyeste teksten "Moralske og umoralske følelser" (2010) er en sosialpsykologisk studie som bare kort nevner litteraturen (Rousseau). Denne teksten er skrevet i et polarisert politisk klima hvor hun frykter for barns «indre sivilisasjonskrig» mot Den andre, nemlig den vestlige verdens nye fiende nummer én, muslimene. Det ville være en skam å si at Nussbaum ikke har mange sympatiske tanker, men hennes fornuftige skrivestil medvirker til at intet rokker ved tekstenes selvsagte, normative prektighet.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. april 2016