Sunday, January 24, 2016

Vending mot det dystre

Kristin Berget
Sonja Sacre Cæur
Roman, 61 sider
H/O/F 2015

Hva er stor litteratur? Du mener en pageturner, ikke sant? Du viser til romaner som veier flere kilo: Stuuur stur nummer, som de annonserer fra sirkusmanesjen. Skrevet av en forfatter med tyngde, pondus, guts. Vel, ikke nødvendigvis, ikke direkte. For eksempel har Kristin Berget i det små skrevet stur stur litteratur. Siden debuten i 2007, diktsamlingen loosing louise (Cappelen Damm), har det kommet enda to diktsamlinger, pluss Min natur, skrevet sammen med svenske Mara Lee (TUR Forlag, 2013). Men når skal hun skrive en ordentlig bok? Hvis det med det menes prosa, så er tiden inne nå.

Sonja Sacre Cœur er en sandfarget, postkortstor hardback, et nydelig fetisjobjekt for bokelskere designet av designbyrået eller med a. Det er imidlertid ikke sånn at lekkerhet har vært eneste prioritet, snarere vekker boken minner om Bergets debut, like sandfarget og med en nøye gjennomtenkt sammenheng mellom teksten og dens grafiske og materielle utforming. Som debuten deles synsvinkelen også mellom to kvinner: Sonja, som skriver sin filosofiske avhandling om hellige bygninger utstasjonert ved et polsk universitet, og den yngre Rina, en kunststuderende som blir kjent med Sonja fordi hun er ute på den baren hvor Sonja er DJ. De to dater overfladisk, i hvert fall er det tydelig at Sonjas engasjement er på et distré og konsumerende nivå. Tankene hennes er i skyene, så å si. Sonjas fascinasjon for den jødiske synagogen i Wroclaw, kalt Den hvite stork, og bygningens historie, fyller sinnet hennes (og teksten) på en måte som nærmest synes å skille henne fra hennes egen kroppslige eksistens. Kanskje er det slik at den enestående intellektuelle prestasjon krever et offer, en overskridelse? I hvert fall tar historien en sæterbakkensk vending mot det dystre: Sonja synes å vinne og tape i samme bevegelse.

Under doktorgradsdisputasen kjenner Sonja seg lysende og fantastisk. En slags ny følelse av seg selv. Eller en dobbel følelse av å være i ett med hoftenes og bekkenets bevegelse mens hun står rett opp og ned og forsvarer forskningen, samtidig ser hun det hele klart utenfra. Alle funnene hun har gjort fødes på nytt med mening og lyset dirrer rundt kroppen, åndedrettene og fingerbevegelsene. Stemmebåndene vibrerer på innsiden av halsen, samtidig som hun tydelig kan se adamseplet bevege seg fra utsiden, høre stemmens ulike overtoner. Hun kjenner seg lysende, uovertruffen. Ingenting kan hindre henne.

Det som gjør Sonja Sacre Cœur til stur stur litteratur, er tekstens spennvidde, dens evne til å tenke på mangfoldige nivå. I konsise – ofte ganske lange – setninger får vi innblikk i Sonjas forskning (filosofi, estetikk, religion, historie), vi får beskrivelser av byrom og av kjærlighetsmøter, og her finnes et fullt spektrum av alt fra slapstick til horror. Kanskje blir de innskutte setningene innimellom en anelse for dristige, men her er det like fullt mye stoff til ettertanke, mer enn i de fleste såkalte pageturners, der det spilles manisk på én streng over 400 sider. Bergets debut som romanforfatter vekker assosiasjoner til en annen forfatter som på samme måte lykkes i å inkorporere raffinert refleksjon om kunst i en fortelling om en forsker og hennes kjærlighetsforhold og hverdagsliv: Danske Amalie Smiths Marble (Forlaget Gladiator, 2014). En håpefull start på 2016. Man aner konturene av en både kresen og gavmild romanskrift, som verken kaster hverdagslivet eller kunstrefleksjonen ut med badevannet.

Susanne Christensen, Klassekampen 23. januar 2016

No comments: