Snublende pønkpioner

Sverre Knudsen
1979
Memoir, 469 sider
Aschehoug, 2015

Television, bandet til Richard Hell og Tom Verlaine, spilte sin første konsert på CBGB i New York i 1974, følgelig feiret man her pønkens 40-årsdag i 2014. For de norske førstegenerasjonspønkerne som i øyeblikket er linet opp til NRK-serien Punx, er det bare 1977 som gjelder, året da Sex Pistols debuterte med albumet Never Mind the Bollocks. For Sverre Knudsen, sangskriver, vokalist og bassist i The Aller Værste!, er pønkens år null 1979, det var i hvert fall da han kom seg ut av sine psykiske kriser og tåkete bohemdrømmer, og endelig ble en vaskeekte, norskspråklig pønkpionér.

Knudsens memoar følger et tradisjonelt fortellende forløp. Hovedpersonen beskrives med distanse – en viss selvironi, men grepet understreker også unge Sverres syn på seg selv og sine omgivelser, det er som om han ser seg selv utenfra. Hans tomme, estetiserende bohemblikk gjør ham først isolert, drikkfeldig og innadvendt, til han kræsjer på diverse psykiatriske avdelinger. Dette er øyeblikket før han klarer å forvandle seg til pønkaktivist – med et slags mainstreamgjennombrudd da debuten Materialtretthet (1980) med The Aller Værste! vinner en Spellemannpris.

Som yngre fokuserer Sverre konsekvent på stil og farger, også når han skal velge politisk parti. De langhårede SV-hippiene vil han ikke ha noe å gjøre med. Han besøker Paris og London, dette er hans drømmers stage set. Spørsmålet er hvordan han skal sette seg selv inn i disse bildene på en cool livsstil. Hvordan kopiere og animere drømmenes teaterkulisser? Han trasker ned storbyenes skitne gater, komplett utstyrt med obligatoriske varemerker som Gauloises og Guinness og spisse, røde creeepers. Selv skinhead-overfallet han utsettes for, får en aura av kulhet.

Ankomsten til Bergen i 1979 gjentas som en mystisk cliffhanger, som en stammende Groundhog Day, igjen og igjen. Dette eksistensielle nullpunktet formidles med et litterært grep som nesten fungerer, i hvert fall hjelper det på den opptråkkede stien fra vitalt barn, til famlende ung, til suksessfull voksen. Sverre vokser opp i Bærum, men foreldrene hans er ikke rike, de har butikk. De spiller for øvrig stort sett ingen rolle i boka. Sverre gjør seg raskt økonomisk uavhengig, han elsker Roxy Music og blues, senere er det Elvis Costello, The Clash og ska som påvirker musikken hans, uten at han bryr seg nevneverdig om det multietniske London og de sosiopolitiske grunnene til at ska og dub blir en del av pønkkulturen. Han er imidlertid lidenskapelig antirasist, og når han har svettet ut sin angst på Dikemark og Haukeland (han styler seg etter Tom Kristensens roman Hærværk fra 1930), gjør han et reelt stykke pionérarbeid for Bergens rockemiljø, og denne delen av boka virker mest inspirerende og oppløftende: Han dropper sine introverte bekymringer og bringer den britiske pønkens første, klare uttrykk for organisert, politisk engasjement, Rock Against Racism, til Norge. Det tar ham lang tid å komme til second base, men han klarer det, og er også med på å grunnlegge viktige musikkscenemessige infrastrukturer.

«1979» er et greit tidsdokument og selvportrett av en nervøs avantgardist, men anmelderen kan likevel bli bekymret for pønkgenerasjonens menn. Det er lenge siden Johnny Rotten sa "shit" på direktesendt tv og fikk det britiske borgerskapet til å kollapse. Hvordan oppnå samme effekt i dag? Det er ikke like lett, men var du på Sex Pistols-konsert i Oslo eller Trondheim, er noen sikkert interessert i din historie, nå hvor massemediene ønsker å bringe den aldrende pønkgenerasjon kosestoff. Alternativt kunne man fokusere mindre på pønken som museumsgjenstand, og mer på dens ånd, hvilken fortolkning man nå støtter seg til. Norske pønkvitner virker fastlåst i deres kritikk av institusjonalisert politikk (Thomas Seltzer tok nylig for seg "koko-venstre") hvilket bare understreker handlingslammelsen. Kan noen sette vekkerklokka til å ringe i 2016? Jeg vil nødig se pønkgenerasjonens menn forsvinne ut av bildet som ironiske entertainere eller anonyme nett-troll.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. december 2015