Den totale forpliktelse
Carrie Brownstein
Hunger Makes Me a Modern Girl
Biografi, 244 sider
Sannelig! Carrie Brownstein, den amerikanske rockemusikeren og komikeren kjent fra tv-serien Portlandia, følger Patti Smith, Viv Albertine og Kim Gordon og gir nå ut sin selvbiografi. Passende nok skjer dette samme år som hennes band Sleater-Kinney har gjort comeback med albumet No Cities to Love, som sikkert kommer til å havne høyt på Årets beste-listene. På mange måter er Sleater-Kinney et typisk 90-tallsindieband fra Pacific Northwest, en region som fostret både grunge og Riot Grrrl-bevegelsen. Men ved nærmere ettersyn er bandet kanskje ikke fullt så typisk. Sleater-Kinney frontes av gitaristene Brownstein og Corin Tucker, og sangene er en slags call-and-response mellom deres sjelfulle stemmer og gitarer, som i lyriske og musikalske konversasjoner kan vende både mot og med hverandre. De har ingen bassist, men til gjengjeld legges bunnen av Janet Weiss, en av verdens beste rocketrommeslagere.
Bandet springer ut av en rockescene med sterke feministiske standpunkter (gjennom sitt band, Heavens to Betsy, var Corin Tucker riktignok tettere på Riot Grrrl enn Brownstein) og visse Sleater-Kinney-sanger inneholder en underlig hjernemagi som ikke bør undervurderes. Det er slikt nåtidens Mad Men bryner sine hjerner på; reklamefolk søker en psykologisk flertydighet i presentasjonen av produktet som åpner innganger for mangfoldige former for begjær: Menn vil ha modellen, kvinner vil se ut som henne – eller kanskje omvendt, at kvinner vil ha modellen og menn ligne på henne? Og sånn sett kan det ligge en kime til eksistensiell åpenbaring i en Sleater-Kinney-sang som «I Wanna Be Your Joey Ramone» (1996), der mannlige rockeguder figurer: I wanna be your Joey Ramone / Pictures of me on your bedroom door / Invite you back after the show / I’m the queen of rock and roll. Jeg kan skli inn i Brownstein, som sklir inn i Ramone. Vi står ikke lenger ved siden av dansegulvet og knipser nervøst med fingrene – vi er «it»! Den magiske døra har åpnet seg.
Brownsteins egen oppvekst var derimot full av stengte dører. Med en anorektisk mor og en far med innestengte homoseksuelle følelser, lærte Carrie at man ikke kunne være i kroppen og i sitt begjær – det var ikke plass; veien var stengt og familien taus. Og i takt med familiens tiltakende språkløshet, jo mer høylytt ble Carrie. Hun beskriver hvordan hun som barn var tvangsmessig opptatt av å spille roller. Å være Carrie var ingen mulighet, men å være filmstjerne var mulig. Susan Sontag har kalt dette Being-as-Playing-a-Role («Notes on ‘Camp’» 1964), og i starten av 1990-tallet var dette noe queerteorien bygget videre på. For Brownstein er det i bandet og i tv-serien hun får plass til å elske: Fram til 1996 er hun kjæreste med Corin, og i forbindelse med Portlandia har hun beskrevet sitt forhold til seriens medskaper Fred Armisen som et (platonisk) kjæresteforhold. Til tross for at queerteori konstant blir utskjelt for å være überteoretisk bullshit; det å bli til innenfor performative rammer er en reell oppveksterfaring for mange.
Boka preges av Brownsteins fengende og humoristiske stemme, især når hun skriver om egne tidlige forsøk på å være en indierocker. Først i 1992 kommer hun til Olympia, som hun omtaler slik: «It was Paris or Berlin in the ‘20s, it was the Bloomsbury group, it was the cradle of civilization.» Og om byens kreative miljø: «It felt like everyone was queer, that our sexuality and desires had less to do with our physical selves and more to do with music and art.» Hun er student ved hippieuniversitetet Evergreen State College, som spiller en sentral rolle i det kunstneriske miljøet i Olympia. Men etter hvert strekker Sleater-Kinney seg forbi subkulturen, den ender opp med å virke begrensende. De blir et full-on supersonisk rockeband som forplikter seg totalt og følelsesmessig, ikke ulikt generasjonsfeller som Fugazi og Pearl Jam. Deres første plate spilles inn i Australia, og utgis på deres venn Donna Dresch sin Chainsaw Records-label, og etterpå skriver de kontrakt med definerende Sub Pop og farter endeløst rundt i turnébusser inntil Carrie ikke klarer mer og har et slags psykosomatisk sammenbrudd i 2007. I mellomtida har Corin viet seg til familieliv og er opptatt av mann og barn – og Sleater-Kinney går i dvale.
Da er det tv-serien Portlandia (premiere, januar 2011) blir et uttrykk for Carries selvironi, en kjærlig kritikk av det som er blitt indieånden fra 90-tallet, en gestus som kan være vel så viktig som den inderligheten Sleater-Kinney representerer. Modne rebeller holder kraften intakt i en vekselvirkning mellom å distansere seg og å brenne. Brownstein har intet til overs for band som kun engasjerer seg halvveis. Det er denne smittende energien som bærer hennes prosjekter, og som også får denne boka i land. Jenta fra den knuste familien skapte nye familier bundet sammen av musikkglede: «I wanted a new family of outlaws, of queers and provocative punks, of wit and sexiness.» Og helt til slutt; vittige og rørende beskrivelser av hennes nåværende skeive familie, og deres innbyrdes konflikter – i Portland lever Carrie med to katter og to hunder.
Susanne Christensen, Musikkmagasinet 30. november 2015