White trash-drømmer
Inger Bråtveit
Alice A4
Roman, 236 sider
Hvilke drømmer og muligheter er tilgjengelige for en ung jente som vokser opp i en drabantby? Alice bor med sin eldre søster og sin utbrente fabrikkarbeidermor, og den dagen et omreisende tivoli kommer til byen, åpnes dører til en helt annen verden. Å henge med hodet opp-ned i en sklie, å spise kvalmende sukkerspinn, å hengi seg til denne kitschy, glitrende verdenen, gjør noe med en jente som Alice, på terskelen til tenåring. Tivoliet åpner muligheten for flørt, begjær og forførelse. Alice beskrives som fjortis, og den mannen hun møter er eldre, i hvert fall kjører han bil, men vi får få konkrete beskrivelser av ham. Han representerer imidlertid noe farlig og ulovlig, en ny virkelighet som står i konflikt med hennes familie. Det er Alices hengivne, drømmende stemmer vi hører, og hun snakker til mannen, i andreperson, teksten gjennom: "Du og eg. Me skal spegla oss i stjernene. Eg lovar deg. Du høyrde kva eg sa, og køyrde gjennom alt som var skite, stengd av og gebyrlagd."
Inger Bråtveits forfatterskap er reelt trassig, egenrådig og eksperimenterende. Hun har gjort et poeng ut av å «piratere» andre verk og skrive innenfra disse, for eksempel er Siss og Unn (2008) skrevet opp mot Terje Vesaas' Is-slottet (1963), mens Alice A4 er skrevet opp mot Lewis Carrolls Alice in Wonderland (1865). Videre har hun gjort det til et poeng å samarbeide tett med andre forfattere, for eksempel den svenske poeten Cecilia Hansson (Loveprojekt, 2009 – dikt som består av like deler svensk og norsk), og musiker og forfatter Jenny Hval. Sammen med sistnevnte satte hun i 2011 opp en performance kalt Kvit søppel, og man aner at høstens roman ligger i forlengelse av det prosjektet. Bråtveit arbeider konsekvent med sikte på hybride former, Alice A4 er ingen fortellende roman, snarere er det en filmatisk punktroman som i stedet for å gli logisk framover fra punkt A til punkt B hakker og stammer, gjentar bilder og nærmest fryser fortellingen i lange strekk, hvor bare bilkjøring og drømmende stemme fyller teksten.
Det kan komme en rik litteratur ut av en slik praksis, hvis – vel å merke – forfatteren er god nok. Flere skandinaviske forfattere har forsøkt dette med interessante resultater, det mest nærliggende eksempelet er Sara Stridsbergs Darling River (2010) som er skrevet opp mot Vladimir Nabokovs Lolita (1965). Alice A4 deler både teknikk og tematikk med Darling River: Den unge jentas verden, jenta og den eldre mannen. Alice in Wonderland er et kanonisert verk som har generert enorme mengder sekundærlitteratur og remakes, forskjellige tolkninger. Det er her det rinner en i hu at Bråtveit har vært en av flere norske forfattere som har blitt hentet inn til å nyoversette Bibelen. Hvilket annet verk, kanskje med unntak av de greske mytene, har oftere ligget og murret som undertekst i den vestlige litteraturhistorien?
Carrolls Alice kan leses som et feministisk verk: Alices syndefall ned i kaninhullet blir en fantastisk oppdagelsesreise, og Alice opponerer mot den viktorianske moralen og den rojale overklassen som den krakilske dronningen representerer. Bråtveits Alice kommer ikke godt ut av romancen, mot slutten ligger det en eim av misbruk og ulykke over kjærlighetsforholdet. Alice forsøker velkjente utveier ut av white trash-eksistensen: rastløs romantikk i kalde biler, til slutt klassereisen inn i A4-livet. Her ender hun kanskje, bak hekken i sitt hus, mens hun drikker et glass vin med sin mann. Bråtveit har skrevet en poetisk, intelligent og formmessig interessant roman med mye stoff til ettertanke.
Susanne Christensen, Klassekampen 26. september 2015
Saturday, September 26, 2015
Saturday, September 19, 2015
Kjærlighetens brorskap
Debatter kan ta av på nettet så raskt som flammer i tørre skogområder i Napa Valley, California. Den profilerte feministiske skribenten Marta Breen postet et fotografi av Ole Robert Sundes artikkel «Det norske essayet», trykket i Ny Tid 17. september 2015, med ingressen: «Er norsk essayistikk virkelig så mannsdominert som en kan få inntrykk av her? Eller handler dette også om øyet som ser?» og et hektisk ordskifte brøt løs. Tittelen på Sundes tekst er definitiv, en sirkel tegnes omkring nasjonen og essaysjangeren, og Ny Tids desk velger å pynte siden med syv stolte ansikter av mannlige essayister. Teller man etter, er kjønnsfordelingen i selve artikkelen mildere stemt mot kvinnelige essayister, og særlig Karin Moe får vennlige ord med på veien.
Det er lett å påstå at de feministiske reaksjonene er følelsesmessige, irrasjonelle, smålige, overfladiske og opphengt i en type statistikk-galskap, men kanskje reaksjonene likevel stikker dypere. Kanskje er det snakk om en faktisk sorgreaksjon? Sundes artikkel er en raskt skrevet oversiktsartikkel, og de to yngre essayister som (med rette!) løftes frem, er Sigurd Tenningen og Mazdak Shafieian, som er del av et vitalt miljø med engasjement i essaysjangeren. For meg er det imidlertid interessant å iaktta dynamikken slik den for eksempel utfolder seg i relasjonen mellom Sunde og disse essayistene. Jeg har ikke noe ønske om å mistenkeliggjøre noen, men det bør være tydelig at det er en eksklusiv dynamikk mellom forfattere som har et intenst forhold til Sundes forfatterskap og den kjærligheten han senere overøser dem med.
Denne typen intellektuell kjærlighet motiverer uten tvil Tenningen og Shafieian til å skrive videre, men den står tilsynelatende på stedet hvil innen et maskulint paradigme. Hvor finner jeg noe lignende? Kan den litterære farsfiguren dele samme intellektuelle kjærlighet med meg, eller blir den rene essaykjærligheten rotet sammen med problematiske, erotiske impulser som bremser dynamikken?
Sunde har i alle fall inspirert meg på mange nivåer, men jeg er neppe hans åndelige datter i skrift. Jeg har ingen referanser til Arthur Schopenhauer i tekstene mine. Jeg må gå et helt annet sted for å finne dynamikker som gir meg energi til å skrive, som relaterer rett til kvinner som intellektuelle vesener. For eksempel feminismens historie, popkulturen og dens teoretikere og 90-tallets pønkbevegelse. Men da har jeg også beveget meg på kanten av Sundes referanserammer og går glipp av sjansen til å bli løftet frem av ham, går jeg ut fra. Jeg får ingen åndelig klem, kanskje jeg får et nikk, men jeg er ikke hans kjøtt og blod.
De som avviser de feministiske reaksjonene som irrasjonelle, bør forstå at noen av oss er rammet av en dyp sorg over å føle at vi står utenfor en vesentlig kulturell dynamikk, at vi nektes intellektuell kjærlighet. Vi blir slått av sorg når vi ser avissiden med rekken av stolte mannsansikter. Igjen og igjen skjer dette, og det er en god grunn til at de intellektuelle søsterskapene må bli mye sterkere! Men det er også en god grunn til at vi innser at dette ikke er skolegårdens jentene mot guttene. Vi er søstre og brødre på tvers av kroppslige tegn. Dermed er det også en seriøs utfordring for de intellektuelle farsfigurene å få øye på sine døtre og søstre, også når det er god stemning omkring et bord på Last Train en sen natt.
Jeg kan glemme meg selv og være del av brorskapet i timevis. Jeg tenker ikke på at vi er forskjellige før en drukken vits gjør meg oppmerksom på at slik er det ikke. Det erotiske blikket dukker opp som en spasme og sier meg at kvinnekroppen kommer i veien, eller jeg må takle å være en bror i ånden og et stykke sushi samtidig, det går vel bra? Hvem kan rasjonalisere vekk «statistikk-galskapen» og si at den ikke fødes av en virkelig eksistensiell utfordring som skaper smerte, sorg, frustrasjon og – heldigvis, håper jeg – kreativt raseri hos kvinnelige skribenter?
Susanne Christensen, Klassekampen 19. september 2015
Debatter kan ta av på nettet så raskt som flammer i tørre skogområder i Napa Valley, California. Den profilerte feministiske skribenten Marta Breen postet et fotografi av Ole Robert Sundes artikkel «Det norske essayet», trykket i Ny Tid 17. september 2015, med ingressen: «Er norsk essayistikk virkelig så mannsdominert som en kan få inntrykk av her? Eller handler dette også om øyet som ser?» og et hektisk ordskifte brøt løs. Tittelen på Sundes tekst er definitiv, en sirkel tegnes omkring nasjonen og essaysjangeren, og Ny Tids desk velger å pynte siden med syv stolte ansikter av mannlige essayister. Teller man etter, er kjønnsfordelingen i selve artikkelen mildere stemt mot kvinnelige essayister, og særlig Karin Moe får vennlige ord med på veien.
Det er lett å påstå at de feministiske reaksjonene er følelsesmessige, irrasjonelle, smålige, overfladiske og opphengt i en type statistikk-galskap, men kanskje reaksjonene likevel stikker dypere. Kanskje er det snakk om en faktisk sorgreaksjon? Sundes artikkel er en raskt skrevet oversiktsartikkel, og de to yngre essayister som (med rette!) løftes frem, er Sigurd Tenningen og Mazdak Shafieian, som er del av et vitalt miljø med engasjement i essaysjangeren. For meg er det imidlertid interessant å iaktta dynamikken slik den for eksempel utfolder seg i relasjonen mellom Sunde og disse essayistene. Jeg har ikke noe ønske om å mistenkeliggjøre noen, men det bør være tydelig at det er en eksklusiv dynamikk mellom forfattere som har et intenst forhold til Sundes forfatterskap og den kjærligheten han senere overøser dem med.
Denne typen intellektuell kjærlighet motiverer uten tvil Tenningen og Shafieian til å skrive videre, men den står tilsynelatende på stedet hvil innen et maskulint paradigme. Hvor finner jeg noe lignende? Kan den litterære farsfiguren dele samme intellektuelle kjærlighet med meg, eller blir den rene essaykjærligheten rotet sammen med problematiske, erotiske impulser som bremser dynamikken?
Sunde har i alle fall inspirert meg på mange nivåer, men jeg er neppe hans åndelige datter i skrift. Jeg har ingen referanser til Arthur Schopenhauer i tekstene mine. Jeg må gå et helt annet sted for å finne dynamikker som gir meg energi til å skrive, som relaterer rett til kvinner som intellektuelle vesener. For eksempel feminismens historie, popkulturen og dens teoretikere og 90-tallets pønkbevegelse. Men da har jeg også beveget meg på kanten av Sundes referanserammer og går glipp av sjansen til å bli løftet frem av ham, går jeg ut fra. Jeg får ingen åndelig klem, kanskje jeg får et nikk, men jeg er ikke hans kjøtt og blod.
De som avviser de feministiske reaksjonene som irrasjonelle, bør forstå at noen av oss er rammet av en dyp sorg over å føle at vi står utenfor en vesentlig kulturell dynamikk, at vi nektes intellektuell kjærlighet. Vi blir slått av sorg når vi ser avissiden med rekken av stolte mannsansikter. Igjen og igjen skjer dette, og det er en god grunn til at de intellektuelle søsterskapene må bli mye sterkere! Men det er også en god grunn til at vi innser at dette ikke er skolegårdens jentene mot guttene. Vi er søstre og brødre på tvers av kroppslige tegn. Dermed er det også en seriøs utfordring for de intellektuelle farsfigurene å få øye på sine døtre og søstre, også når det er god stemning omkring et bord på Last Train en sen natt.
Jeg kan glemme meg selv og være del av brorskapet i timevis. Jeg tenker ikke på at vi er forskjellige før en drukken vits gjør meg oppmerksom på at slik er det ikke. Det erotiske blikket dukker opp som en spasme og sier meg at kvinnekroppen kommer i veien, eller jeg må takle å være en bror i ånden og et stykke sushi samtidig, det går vel bra? Hvem kan rasjonalisere vekk «statistikk-galskapen» og si at den ikke fødes av en virkelig eksistensiell utfordring som skaper smerte, sorg, frustrasjon og – heldigvis, håper jeg – kreativt raseri hos kvinnelige skribenter?
Susanne Christensen, Klassekampen 19. september 2015
Saturday, September 12, 2015
Ekkodigte
Pedro Carmona-Alvarez
Samtaler med onkel Nica og tante Viola
Dikt, Kolon Forlag 2015
Alle som så Sex Pistols lagde sitt eget band neste dag, sies det. Er ikke det den optimale reaksjonen på møtet med stor kunst, eller med et spesielt energisk, intenst uttrykk, som åpner nye muligheter i de kreative miljøene?
I Pedro Carmona-Alvarez’ nye diktsamling er det særlig hans oversetterarbeid som har skapt et kreativt ekko, eller overskuddshandlinger, dikt som former seg som samtaler med poeter Carmona-Alvarez har arbeidet med å oversette. Bergens egen Carmona-Alvarez er en av relativt få forfattere som kan levere innenfor alle litterære sjangre. Forfatterskapet startet med diktsamlingen Helter i 1997, og siden har det kommet en jevn strøm av dikt, romaner, essays og oversettelser – ikke minst musikktekster framført i band som Sister Sonny og Moon Pedro.
Den nye boka åpner med en direkte referanse til den dansk-palestinske suksesspoeten Yahya Hassan, hvis selvbiografiske debutdiktsamling har solgt over 100.000 eksemplarer, og skapt debatt over hele Norden. Samtaler med onkel Nica og tante Viola åpner med det bitende humoristiske diktet "Om å oversette Yahya Hassan", og det blir tydelig at Carmona-Alvarez ikke bare har et våkent øye for norsk hverdagsrasisme, men at han også har tatt en rekke avslørende snapshots av dagens litterære miljøer i Norge, som de siste årene har fått et sterkt preg av sirkus og show, med de mange litteraturhus som har åpnet i de fleste store og mellomstore byer:
JEG HAR LÆRT Å SVARE PÅ TELEFONEN
når telefonen later som
om den har diktets stemme ytterst på truten
jeg har lært meg å huske å ta telefonen og si ja
ja ja når telefonstemmen ønsker seg dikt og sier
hva med at få en degos til å oversette en perker
hva med en liten palestina-utstilling i samme slengen
Der hvor diktenes jeg (som ligger ganske tett på forfatteren) er fleksibelt og formbart og gjerne kan forvandle sin chilenske bakgrunn om til en palestinsk eller meksikansk (et svart ansikt er vel et svart ansikt) er det annerledes med onkel Nica og tante Viola, som er gjennomgangsfigurer i diktene. De har stridbare, komplekse personligheter, de henfaller ikke til å ta på masker for å tilfredsstille sine omgivelser, og det er vanskelig å gjøre dem eksotiske. På den måten framstår de som den typen komplekse figurer man tenker på som typisk litterære: det motsatte av klisjeer og karikaturer. De er virkelige (eller virkeliggjøres) i poetens øyne, i all deres sammensatthet og motstandskraft.
Der strømmer mye god vilje mot poeten i diktene, når telefonen igjen og igjen ringer, og han inviteres på diverse arrangementer. Han kurateres inn som et udefinerbart svart ansikt i nok en bekymret debatt, hvor han oppfordres til å snakke om sin personlige bakgrunn og sette hyggelige Norge i kontrast til stormfulle, utenlandske kyster:
AV OG TIL HETER DEN SAMME FETTEREN VOLADOR
og navnet betyr
den som flyr
stroppa til det høyeste punktet
i det morkne sirkusteltet
i en paljetdrakt han aldrig får vaska
fordi han må videre til neste litteraturhus
for å fylle det med dikt
Den fleksible, fantasifulle forfatteren er parat til å finne opp en detaljert, meksikansk bakgrunn selv om han aldri har vært i Mexico, men hvis det er det man ønsker av ham, så stiller han gjerne opp.
Et annet oversettelsesarbeid har preget samlingen, arbeidet med den prisbelønte antologien over verdenspoesi, Verden finnes ikke på kartet, som Carmona-Alvarez redigerte sammen med poeten Gunnar Wærness. I høstens bok finnes et dikt med samme tittel som antologien. Her males opp en fullstendig grensesprengende, evig flygende kvinnelig poet (eller kollektiv av kvinnelige poeter) som beveger seg inn og ut av alle verdens språk, og etterlater seg et overmenneskelig (eller samplet, googlet) selvbiografisk spor.
På en måte står sirkus mot sirkus i disse diktene: Den bekymrede, humanistiske velviljen som er satt i system på landets litteraturhus, versus den fleksible triksterpoeten, som velvillig svarer på alle oppfordringer. Han utfolder en subtil satire inspirert av etniske nordmenns hunger etter «virkelige» mennesker med dramatiske livforløp fra varme land. Det er en overskuddspreget samling fra Carmona-Alvarez, som vil egne seg godt til å bli framført på landets scener.
Susanne Christensen, Klassekampen 5. september 2015
Pedro Carmona-Alvarez
Samtaler med onkel Nica og tante Viola
Dikt, Kolon Forlag 2015
Alle som så Sex Pistols lagde sitt eget band neste dag, sies det. Er ikke det den optimale reaksjonen på møtet med stor kunst, eller med et spesielt energisk, intenst uttrykk, som åpner nye muligheter i de kreative miljøene?
I Pedro Carmona-Alvarez’ nye diktsamling er det særlig hans oversetterarbeid som har skapt et kreativt ekko, eller overskuddshandlinger, dikt som former seg som samtaler med poeter Carmona-Alvarez har arbeidet med å oversette. Bergens egen Carmona-Alvarez er en av relativt få forfattere som kan levere innenfor alle litterære sjangre. Forfatterskapet startet med diktsamlingen Helter i 1997, og siden har det kommet en jevn strøm av dikt, romaner, essays og oversettelser – ikke minst musikktekster framført i band som Sister Sonny og Moon Pedro.
Den nye boka åpner med en direkte referanse til den dansk-palestinske suksesspoeten Yahya Hassan, hvis selvbiografiske debutdiktsamling har solgt over 100.000 eksemplarer, og skapt debatt over hele Norden. Samtaler med onkel Nica og tante Viola åpner med det bitende humoristiske diktet "Om å oversette Yahya Hassan", og det blir tydelig at Carmona-Alvarez ikke bare har et våkent øye for norsk hverdagsrasisme, men at han også har tatt en rekke avslørende snapshots av dagens litterære miljøer i Norge, som de siste årene har fått et sterkt preg av sirkus og show, med de mange litteraturhus som har åpnet i de fleste store og mellomstore byer:
JEG HAR LÆRT Å SVARE PÅ TELEFONEN
når telefonen later som
om den har diktets stemme ytterst på truten
jeg har lært meg å huske å ta telefonen og si ja
ja ja når telefonstemmen ønsker seg dikt og sier
hva med at få en degos til å oversette en perker
hva med en liten palestina-utstilling i samme slengen
Der hvor diktenes jeg (som ligger ganske tett på forfatteren) er fleksibelt og formbart og gjerne kan forvandle sin chilenske bakgrunn om til en palestinsk eller meksikansk (et svart ansikt er vel et svart ansikt) er det annerledes med onkel Nica og tante Viola, som er gjennomgangsfigurer i diktene. De har stridbare, komplekse personligheter, de henfaller ikke til å ta på masker for å tilfredsstille sine omgivelser, og det er vanskelig å gjøre dem eksotiske. På den måten framstår de som den typen komplekse figurer man tenker på som typisk litterære: det motsatte av klisjeer og karikaturer. De er virkelige (eller virkeliggjøres) i poetens øyne, i all deres sammensatthet og motstandskraft.
Der strømmer mye god vilje mot poeten i diktene, når telefonen igjen og igjen ringer, og han inviteres på diverse arrangementer. Han kurateres inn som et udefinerbart svart ansikt i nok en bekymret debatt, hvor han oppfordres til å snakke om sin personlige bakgrunn og sette hyggelige Norge i kontrast til stormfulle, utenlandske kyster:
AV OG TIL HETER DEN SAMME FETTEREN VOLADOR
og navnet betyr
den som flyr
stroppa til det høyeste punktet
i det morkne sirkusteltet
i en paljetdrakt han aldrig får vaska
fordi han må videre til neste litteraturhus
for å fylle det med dikt
Den fleksible, fantasifulle forfatteren er parat til å finne opp en detaljert, meksikansk bakgrunn selv om han aldri har vært i Mexico, men hvis det er det man ønsker av ham, så stiller han gjerne opp.
Et annet oversettelsesarbeid har preget samlingen, arbeidet med den prisbelønte antologien over verdenspoesi, Verden finnes ikke på kartet, som Carmona-Alvarez redigerte sammen med poeten Gunnar Wærness. I høstens bok finnes et dikt med samme tittel som antologien. Her males opp en fullstendig grensesprengende, evig flygende kvinnelig poet (eller kollektiv av kvinnelige poeter) som beveger seg inn og ut av alle verdens språk, og etterlater seg et overmenneskelig (eller samplet, googlet) selvbiografisk spor.
På en måte står sirkus mot sirkus i disse diktene: Den bekymrede, humanistiske velviljen som er satt i system på landets litteraturhus, versus den fleksible triksterpoeten, som velvillig svarer på alle oppfordringer. Han utfolder en subtil satire inspirert av etniske nordmenns hunger etter «virkelige» mennesker med dramatiske livforløp fra varme land. Det er en overskuddspreget samling fra Carmona-Alvarez, som vil egne seg godt til å bli framført på landets scener.
Susanne Christensen, Klassekampen 5. september 2015
Subscribe to:
Posts (Atom)