Saturday, September 19, 2015

Kjærlighetens brorskap

Debatter kan ta av på nettet så raskt som flammer i tørre skogområder i Napa Valley, California. Den profilerte feministiske skribenten Marta Breen postet et fotografi av Ole Robert Sundes artikkel «Det norske essayet», trykket i Ny Tid 17. september 2015, med ingressen: «Er norsk essayistikk virkelig så mannsdominert som en kan få inntrykk av her? Eller handler dette også om øyet som ser?» og et hektisk ordskifte brøt løs. Tittelen på Sundes tekst er definitiv, en sirkel tegnes omkring nasjonen og essaysjangeren, og Ny Tids desk velger å pynte siden med syv stolte ansikter av mannlige essayister. Teller man etter, er kjønnsfordelingen i selve artikkelen mildere stemt mot kvinnelige essayister, og særlig Karin Moe får vennlige ord med på veien.

Det er lett å påstå at de feministiske reaksjonene er følelsesmessige, irrasjonelle, smålige, overfladiske og opphengt i en type statistikk-galskap, men kanskje reaksjonene likevel stikker dypere. Kanskje er det snakk om en faktisk sorgreaksjon? Sundes artikkel er en raskt skrevet oversiktsartikkel, og de to yngre essayister som (med rette!) løftes frem, er Sigurd Tenningen og Mazdak Shafieian, som er del av et vitalt miljø med engasjement i essaysjangeren. For meg er det imidlertid interessant å iaktta dynamikken slik den for eksempel utfolder seg i relasjonen mellom Sunde og disse essayistene. Jeg har ikke noe ønske om å mistenkeliggjøre noen, men det bør være tydelig at det er en eksklusiv dynamikk mellom forfattere som har et intenst forhold til Sundes forfatterskap og den kjærligheten han senere overøser dem med.

Denne typen intellektuell kjærlighet motiverer uten tvil Tenningen og Shafieian til å skrive videre, men den står tilsynelatende på stedet hvil innen et maskulint paradigme. Hvor finner jeg noe lignende? Kan den litterære farsfiguren dele samme intellektuelle kjærlighet med meg, eller blir den rene essaykjærligheten rotet sammen med problematiske, erotiske impulser som bremser dynamikken?

Sunde har i alle fall inspirert meg på mange nivåer, men jeg er neppe hans åndelige datter i skrift. Jeg har ingen referanser til Arthur Schopenhauer i tekstene mine. Jeg må gå et helt annet sted for å finne dynamikker som gir meg energi til å skrive, som relaterer rett til kvinner som intellektuelle vesener. For eksempel feminismens historie, popkulturen og dens teoretikere og 90-tallets pønkbevegelse. Men da har jeg også beveget meg på kanten av Sundes referanserammer og går glipp av sjansen til å bli løftet frem av ham, går jeg ut fra. Jeg får ingen åndelig klem, kanskje jeg får et nikk, men jeg er ikke hans kjøtt og blod.

De som avviser de feministiske reaksjonene som irrasjonelle, bør forstå at noen av oss er rammet av en dyp sorg over å føle at vi står utenfor en vesentlig kulturell dynamikk, at vi nektes intellektuell kjærlighet. Vi blir slått av sorg når vi ser avissiden med rekken av stolte mannsansikter. Igjen og igjen skjer dette, og det er en god grunn til at de intellektuelle søsterskapene må bli mye sterkere! Men det er også en god grunn til at vi innser at dette ikke er skolegårdens jentene mot guttene. Vi er søstre og brødre på tvers av kroppslige tegn. Dermed er det også en seriøs utfordring for de intellektuelle farsfigurene å få øye på sine døtre og søstre, også når det er god stemning omkring et bord på Last Train en sen natt.

Jeg kan glemme meg selv og være del av brorskapet i timevis. Jeg tenker ikke på at vi er forskjellige før en drukken vits gjør meg oppmerksom på at slik er det ikke. Det erotiske blikket dukker opp som en spasme og sier meg at kvinnekroppen kommer i veien, eller jeg må takle å være en bror i ånden og et stykke sushi samtidig, det går vel bra? Hvem kan rasjonalisere vekk «statistikk-galskapen» og si at den ikke fødes av en virkelig eksistensiell utfordring som skaper smerte, sorg, frustrasjon og – heldigvis, håper jeg – kreativt raseri hos kvinnelige skribenter?

Susanne Christensen, Klassekampen 19. september 2015

1 comment:

Susanne Christensen said...

Der har været en del debat på Facebook, blandt andet skrev jeg følgende på Kristina Leganger Iversens væg:

"Tak for et fint indlæg, Kristina Leganger Iversen. Jeg er glad for at du tager op sorgen som jeg nævnte og bruger den til noget, både som tema og som drivkraft, måske. Som rytme. Sådan er Facebook-debatter ofte, de knopskyder og jeg kan ikke se hvordan eller hvorfor jeg skulle forhindre en sådan dynamik. Marta Breen er muligvis også overrasket over at hendes tre sætninger og et snapshot af en avisside skulle føre så meget med sig. Det er måske endelig ved at gå op for mig at verden muligvis overfokuserer på de to formuleringer i min kommentar som handler om seksualitet, og tror jeg taler om sex as in doing it. Som om jeg skrev om konkrete eksempler på seksuelle overgreb i det litterære miljø eller noget i den stil. Venligst ikke forstå det således at jeg korrigerer dig, Kristina, eller at jeg sidder med facit, det er knopskydningens lov at vi kan tage afsæt i hinandens formuleringer hvis vi finder noget konstruktivt, noget vi kan bruge og tage med os videre. Imidlertid, jeg har ingen minder om fremmede mænds uønskede hænder på kroppen, jeg går som oftest tidligt hjem før det blir hairy og sover som en lille engel i min seng, de "problematiske, erotiske impulser som bremser dynamikken" kan fx handle om at det er sværere for en mandlig mentor at tage en ung kvinde under sin vinge end en ung mand. Der er verden muligvis naiv, for hvem siger at udenomsægteskabelige affærer ikke hænder mellem mænd, det gør de uden tvivl, men i omgivelsernes øjne vil en ældre mands interesse for en yngere kvinde ofte læses som seksuel, uanset hvad. Derfor holder alle parter igen, tror jeg. Derfor er det nemmere for de litterære fædre at adoptere yngere mænd, også fordi genkendelsen er større, selvsagt, etc. Den sidste (morsomme, synes jeg) sætning om sushi (thanx Tollef Mjaugedal som først havde skrevet "svinekjøtt" og siden trak min vits om sushi ind i teksten) formulering handler nok snarere om indre splittelse (eksistentiel balancegang for kvinder som ønsker at blive taget seriøst, sorg og smerte med udgangspunkt i blik og gestus, henkastede ord og latter som ingen andre tilsyneladende tænker nærmere over) end om vilde overgreb og skyldbelæggelse af navngivne personer (altså, seriøst, er det det I sidder og flipper ud over alle sammen?). Da har jeg åbnet op for en mulig læsning af de "sexy" dele af mit indlæg, hvis man skulle have overfokuseret på disse."