Rhiannafeminismen

Hysteria #5
Tema: Nonsense
Red. Hysteria collective, editor-in-chief Bjørk Grue Lidin

Hysteria er det greske ordet for livmor, og hysteri er i freudiansk terminologi fysiske manifestasjoner av psykiske sykdomstilstander. Wiens orgasmehemmede kvinner ved inngangen til det 20. århundre utviklet psykosomatiske lammelser fordi de var dobbelt presset, både av ytre konvensjoner og stramme korsetter og av indre, uerkjente drifter og ubrukte ressurser. Massehysteri er også velkjent, man kan kalle fortidens hekseforfølgelser og slaveopprør et slags massehysteri. Det London-baserte tidsskriftet Hysteria er inne i sitt andre år og har servert løst organiserte antologi-liknende temanumre rund begreper som abjeksjon og antagonisme. Hysteria startet som SOAS-elevenes (School of Oriental and African Studies) uavhengige tidsskrift, men produseres nå av et frittstående kunstnerisk, akademisk og aktivistisk kollektiv med mer enn 40 involverte.

Under lesningen hersker det – på vanlig, pragmatisk vis – usikkerhet om utgivelsens opprinnelse: Det finnes en viss aktivistisk mørklegging av avsenderne, men er det det et grep at informasjon mangler? Ingen leder, ingen kolofon, ingen paginering, ingen utdyping av hvordan temaet «nonsense» brukes, bare et manifest, en rekke navn og bilder fra lanseringsarrangementer i London, Berlin og København. Det gir et diffust, men nysgjerrighetsvekkende inntrykk.

Sjefredaktør Bjørk Grue Lidin av dansk opprinnelse (der var ordet igjen!) kan opplyse om at det er en bevisst prioritering. Man kan se på det som en slags maskering, i stil med aktivistkollektiver som Guerrilla Girls og Pussy Riot. Bidragene er verken overdrevet teoretiske eller naive, snarere er de dannede og følelsesbaserte utrop ofte skrevet i førsteperson. Mange sjangre sidestilles: artikler, essays, poesi og visuell kunst har alle sine respektive retoriske uttrykk, og det fungerer for det meste godt (men jeg vil gjerne vite hvor et «excerpt» stammer fra). Den skrivemaskinnostalgiske fonten courier gir et ekko fra den gang hver bokstav bokstavelig talt ble banket inn i papiret.

I stedet for å deklamere at Hysteria står for en ny feministtrend, vil jeg si at utgivelsen er markant tredjebølgefeministisk, og på en mye mer vellykket og kraftfull måte enn det som var mulig på 1990-tallet, som var episenter for tredjebølgefeminismen med sterkt preg av queer og postkolonial kritikk rette mot hvit middelklassefeminisme. I dag er Den andre ikke alltid brun, det er ikke alltid hvite søstre som skal redde brune søstre. Hysteria gir for øvrig fanden i forbud mot essensialisme og rister på rumpa og afrohåret og revitaliserer menstruasjonsaktivismen. Grunnene er åpenbare, se deg omkring: Kropper, byrom og sosiale medier former oss utfra en steril, ensartet («hvit») standard der pornofiserte bilder tyter ut overalt samtidig som det virkelig kroppslige – hår, lukt, væske, soul og swing – er totalt fraværende. Jean Baudrillard ville snudd seg i graven, visste han at simulakrumbasillen skulle bli så dødelig giftig?

Komikere som vitser med de tidobbelt offergjorte kan ta seg en bolle og lese om hvordan det for eksempel er å være kinesisk-aboriginsk muslim. Her finnes stemmer med bakgrunn fra Kurdistan, Syria, Zimbabwe, Ghana, Libanon og Gaza som analyserer tidens brennende krigssoner og bruker feminisme som linse. En nydelig, tankevekkende flyt oppstår når man leser en dialog med en performancekunstner som «stripper» ved å ta av mange lag forkledning, et manifest over stripperes rettigheter og en protest mot creep shots, en problematisk «lek» med grenser uten tillatelse til å se. Det blir spennende å følge Hysteria videre.

Susanne Christensen, Klassekampen 23. maj 2015