Saturday, May 09, 2015

Å drepe eller drømme seg fri

Wencke Mühleisen
Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden
Gyldendal 2015, 312 sider

Nazistenes sønner og døtre lette sammen med resten av verden etter måter å unnslippe, bryte og gjøre opp med foreldregenerasjonen. For eksempel ga Rote Armee Fraktion og hippiebevegelsen ulike svar på andre verdenskrigs uhyrlige krigsforbrytelser. Wencke Mühleisen, kjønns- og medieforsker ved Universitetet i Stavanger, kommer så å si ridende rett ut av dette kaoset. Ungdommen hennes er preget av kamp mot autoritære løsninger, rabiate fluktforsøk fra alle slags fortellinger et kjernefamiliesamfunn med lik gjemt under gulvteppet kunne by på. Etter krigen var alt forurenset av en morderisk logikk som noen mente at man kunne drømme, skrike og agere seg fri fra, i en bevegelse mot jegetes tabula rasa, et nullpunkt nye fellesskap kunne oppstå fra.

I en artikkel i Gateavisa leser Mühleisen om aksjonistkunstneren Otto Muehls venstreradikale AAO-kommune («Aktionsanalytische Organisation»), hvor man praktiserer fri sex og kollektiv eiendomsrett, og hvor psykoterapi og performance blandes i en Wilhelm Reich-inspirert selvframstillingsmetode. I 1976, 22 år gammel, begir hun seg i vei mot kollektivet i Østerriket: «Vi var unge, frosne kropper på vei til den sosiale avantgarden på et forblåst jorde et sted mellom Wien og den ungarske grensen». I Norge er hun involvert i friteaterbevegelsen, hun leter etter ny inspirasjon og skal egentlig bare passere Wien på veien mot andre, eksperimentelle teatergrupper i Paris og New York. Imidlertid blir hun i det landsbystore kollektivet i ni år, og deltar aktivt i dets storhet og fall.

Det er mildt sagt et spennende materiale Mühleisen sitter med, og det er andre gang hun forsøker å gi det litterær form. Jeg skulle ha løftet deg varsomt over (2010), med den bluferdige sjangerbetegnelsen «nedtegnelser» tar utgangspunkt i morens død. Den aktuelle dokumentarromanen Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden starter på samme måte med et slags opprydningsarbeid, denne gangen etter den avdøde faren. Det er en mindre dansende og famlende tekst, men det følelsesmessige trykket blir likevel nærværende; svimmelheten og krisestemningen som oppstår etter lesning av brevene fra faren gjengis med mange referanser til pusten, pulsen og søvnløshet, rastløshet.

Den østerrikske faren, med «urene» forbindelser til det multietniske imperiet Østeriket-Ungarn, kjempet som soldat i Wehrmacht, og beskrives som ubøyelig i sin overbevisning som til det siste var preget av en rasistisk tankegang. Mühleisen er imidlertid ferdig med å kjempe mot ham, uansett om de representerer motstridende ideologier tvinger hun seg nå til å se slektskapet dem imellom: Deres felles lengsel etter overskridelse. Den ungdommelige polariseringen er ikke et fruktbart utgangspunkt, i stedet går reisen inn i alle de paradoksale og ubehagelige nyansene.

I nåtid reiser hun på farens premisser, kan man si, i en tilstrebet rasjonell søken etter dokumenter og fakta, og parallelt fortelles historien om den unge Mühleisen som er på en indre reise. Reisen i samtida sporer et personlig materiale og er en nervøs slingrevals, dermed sees verden med skylapper eller er selektivt blikk. Et litt mer åpent utsyn kunne imidlertid ha beskrevet mer av den samtidige kontekst, og skilt de to tidsplanene ytterligere fra hverandre. Mühleisen snakker med slektninger både i Østerrike og Slovenia, og det er om ikke annet en god historieleksjon i de kompliserte forholdene som førte til at en mann fra det tyske mindretallet i Slovenia meldte seg for Wehrmacht og brukte kunnskapen sin om Slovenia i krigen, til tross for at hans egen familie var et helt vanlig, multietnisk rot.

Den yngre Mühleisens historie fungerer som en cliffhanger som trekker den nysgjerrige leseren gjennom: Hvor høyt stiger hun i kollektivets hierarkier? Hvor tett kommer hun på Muehl? Hvordan utviklet kollektivet seg i overgangen mellom de utflippede 1970-åra og de kapitalistiske 1980-åra, og hva førte til Muehls uunngåelige fall? Muehl er en dansende, syngende, dadaistisk Fader Ubu, han dekonstruerer og latterliggjør sin egen makt, men ikke desto mindre er den et faktum, og det som skulle være et bevegelig, utopisk fellesskap stivner gjennom årene: Muehl spankulerer rundt som en føydalherre på godset sitt, den kollektive barneoppdragelsen får et anstrøk av den svarte skolen og det blir også snakk om arverekkefølge når han gifter seg og får barn med kollektivets mektigste kvinne, Clara. Det er på tide å forlate utopien.

Mühleisen ironiserer over sin egen evne til å ta steget oppover i systemene, først i kollektivet og siden i det norske universitetssystemet («Det finnes ingen systemfrihet. Skjerp deg, Wencke.») Det nøkterne blikket som ser overskridelse som overskridelse (likheten mellom faren og datteren) og system som system uavhengig av innholdet er styrken til teksten, som således holder seg milevis fra å spekulere i godt og ondt. Samtidig er Mühleisens posisjon klar: Selv den mest uoppmerksomme leser vil neppe gå glipp av forfatterens raseri over at det partiet faren stemte på, Fremskrittspartiet, har klart å gjøre et høyreradikalt tankegods til mainstream og selge det som en ny, spennende avantgarde i dagens Norge. Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden er viktig lesning.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. maj 2015

No comments: