Saturday, April 11, 2015

Oss imellom

Ariana Reines
Coeur de Lion
Oversatt av Anna Kleiva
Samlaget 2015, 106 sider

Hva er et osteaktig hjerte? Vi forestiller oss at det er mykt, men «cheesy» har flere betydninger på engelsk. En cheesy film eller sang er av dårlig kvalitet, den er overdramatisk, overdrevet emosjonell eller klisjéaktig, banal, kunstig. Osten og hjertet møtes i tittelen på den amerikanske poeten Ariana Reines hjerteknuste, lyriske langdikt som hun opprinnelig ga ut på eget forlag, Mal-o-Mar, i 2007. Coeur de Lion er en bensinstasjonost, forklarer Reines i et intervju med sin norske oversetter, Anna Kleiva. Altså en billig ost i samtida, og en ost med referanse til middelalderen: Den løvehjertede var den gang en hedersbetegnelse, og den engelske kongen Richard Løvehjerte (1157-1199) rir sannelig forbi i Reines dikt. The plot thickens, som man sier.

Middelalderen var også tida for trubadurdiktning, den høviske kjærligheten uttrykt med ærefull distanse til den elskede, gjerne plassert på en balkong eller i en annen oppløftet posisjon. Kjærlighetsdiktets «jeg» og «du» har neppe stått lenger fra hverandre: Jo lengre fra hverandre, jo renere kjærlighet, men Reines er en modern girl, og i vår tid inngår jeg’et og du’et i et distanseløst mash på Instagram og YouTube. Et trafikkuhell eller en kalkulert performance i de elektroniske mediene. Både kurtisering og kjærlighetsbrudd formes av mediet, og elektronisk kommunikasjon er også utgangspunktet i Reines’ dikt, hun har nemlig hacket seg inn på elskeren Jakes gmailkonto, og lest en ordveksling mellom ham og hans kjæreste Emma. Det er i Arianas sårede sammenligninger med Emma, at vi lærer Ariana å kjenne: Emma er tidsriktig, kjølig og skjønn, selviscenesatt, «en virkelig kvinne», og Ariana er klossete og ukul, hun er for emosjonell, hun er full av smeltet ost, hun renner over, hun spiller ikke rollen sin på passende vis, hun er den underlige jenta – ja, hun er real.

Ariana Reines var gjest på Trondheims litteraturfestival ÆÅ i 2013, noe som kan forklare hvorfor denne oversettelsen dukker opp akkurat nå, åtte år etter at den først ble publisert. Temaet på festivalen var PRAT, og Reines skriver da også «pratsom» lyrikk, kan man si. Ekspansiv, intim og bekjennende i tonen, ja, vi må nesten anta at det finnes en virkelig Jake der ute, og det nærmer seg til tider hevndiktning. Det sårede, osteaktige hjertet forteller oss alt om affæren med Jake og alle utvekslingene dem imellom: kroppsvæsker, elektroniske signaler og litteratur, både bøker de låner hverandre og tekster de har skrevet selv. Det ultimate kiss-off er selvsagt at Ariana kritiserer Jakes romanmanus: God i sengen, altså, får vi inntrykk av, men ikke særlig til litterært talent. Diktets pratsomme karakter og det faktum at vi trekkes inn i et intimt rom, ettersom førstepersonfortelleren virker identisk med poeten, gjør at man leser det som ord hvisket i øret, eller som indiskré internettsladder.

Coeur de Lion styrker seg ved flere lesninger, det som kan virke overflatisk åpner seg opp, og man fornemmer at det er mer å finne. Ariana er både den hjerteknuste og den som iakttar den hjerteknuste med en ambisjon om å forsøke å si noe om kjærlighet og formidling av det samme i den elektroniske tidsalderen. Både jeg’et og du’et virker affektive og investerte (hun er redd for følelseskulde, som «hjartet mitt har teke botox»), men Reines diskuterer også disse størrelsene som funksjoner i teksten, både i det lyriske diktet og i måten du’et brukes i reklamespråket. Reines er – paradoksalt nok – en kvinne av sin tid i sin kritikk av tidas kvinner. Men hun er langt fra den første antilyriske lyriker som både vil bekrefte og undergrave den lyriske tiltalen, 00’ernes såkalte post-languagepoesi har vært opptatte av samme felt.

I sitt formkritiske Personism-manifest fra 1959 skriver Frank O’Hara et forsvar for diktets muntlighet: Diktet skal være «between two persons instead of two pages» - på norsk grunn en poetikk som for eksempel Nils-Øivind Haagensen har latt seg inspirere av. Jeg er imidlertid i tvil om at det stemmer, som Kleiva påstår, at Reines lar Jake snakke i diktet. Tross den innebygde kritikken av det lyriske diktet framstår Jake som en slags hånddukke, selv om følelsene for ham varierer sterkt: Det varme og det kalde strømmer side om side.

Reines’ stemme er sterk som en punkrockheltinnes, og vi får en fornemmelse av at diktene gjør seg godt på en scene. Poeten arbeider da også med både performance og teater, og har fans blant geriatriske punkrockere som Richard Hell og Thurston Moore. Kleivas oversettelse i nynorsk språkdrakt fjerner litt av punkrockauraen, men demper til gjengjeld lesertempoet så man legger merke til andre nivåer enn in-yer-face-kvalitetene.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. april 2015.

No comments: