Tuesday, February 24, 2015



Kosmisk tragedie

Kim Gordon
Girl in a Band
Memoire, 273 sider
Dey Street Books, 2015

Engelskspråklige ordbøker har flere oppføringer under ordet band. Et band – i betydningen et bånd – er noe som binder sammen. Båndet kan også holde deg borte fra noe, det kan begrense din utfoldelse, og på den måte skade deg og kanskje samtidig gi deg frelse, holde fast i deg når du henger over avgrunnen. Populært er et band en gruppe mennesker forenet av et felles mål, for eksempel spiller de musikk sammen. Den ultimative betydning av det mellommenneskelige bånd er navlestrengen, og vi bruker også uttrykket «blodets bånd» om familien.

Kim Gordon, bassisten i Sonic Youth, den avantgardistiske støyrockens frontkjempere gjennom de siste 30 år, har hatt sin plass midt på scenen. Ofte snurrer hun drømmende rundt og blir midtpunktet alt dreier omkring; en akse og en urkraft snarere enn en babe. Hun har framstått som one of the boys, og dermed som et feministisk ikon; hun har knekt koden til de maskuline fellesskaper:

I always fantasized what it would be like to be right under the pinnacle of energy, beneath two guys who have crossed their guitars together, two thunderfoxes in the throes of self-love and combat, that powerful form of intimacy only achieved onstage in front of other people, known as male bonding.

Sonic Youth har siden starten i 1981 hatt forskjellige konstellasjoner, men grunnbestanddelene tenker vi på som fire unike musikere, alle med distinkte stemmer: Steve Shelley på trommer, Lee Ranaldo på gitar, Kim Gordon og hennes ektemann gjennom 27 år, Thurston Moore som det mest teatrale element, den to meter høye gitarhelt med et teppe av blondt hår ned i pannen.

Det var et dobbeltbrud som ble annonsert i oktober 2011: Ekteskapet mellom Gordon og Moore var slutt, samtidig som Sonic Youth var historie. Litt over tre år seinere er Gordons memoarer her, en vaskeekte punkselvbiografi som kommer i kjølvannet av amerikanske Patti Smith (2010) og Richard Hell (2013) og britiske Viv Albertine (2014) sine litterært vellykkede memoarer, men som til forskjell fra disse er omgitt av et tabloid skjær: Kommer vi endelig under dynen hos det svært private par Gordon og Moore?

Gordon, som står med ett bein i støyrocken og ett bein i konseptkunsten, kan gjøre dette fordi hun allerede har ekstrem kunstnerisk kredibilitet. Videre, motsatt følelsesmessige bomber som for eksempel Courtney Love er Gordon definisjonen av cool, hun har opptrådt deadpan som en annen Andy Warhol; der er ingen flytende karamell inne i sjokoladen, intet indre. Hittil har ingen bekjennelsesstrøm presset seg på, men Girl in a Band er definitivt en nyansering og korrigering av hva Gordons coole overflate har bestått av. Uansett hvor kontrollert vi oppfatter Gordon er boka skrevet fra midten av en pågående katastrofe av kosmiske dimensjoner.

Som verk minner den om en performance i stil med Marina Abramovic og Ulays «The Great Wall Walk» (1988), hvor de to ekskjærester og kunstneriske partnere som avsluttende gestus nærmet seg hverandre fra hver sin ende av den kinesiske mur (med den vesentlige forskjell at Gordons partner ikke deltar, men må finne seg i å bli representert). Det er yin der går fra yang, det er mine to hjernehalvdeler som tar farvel med hverandre. Men vi starter et helt annet sted, i det gyldne kaliforniske solskinn i Los Angeles hvor Gordon, en drømmende pike, vokste opp.

Gordon er født på østkysten, men oppvokst i Los Angeles; hun er fra en akademisk familie, ikke en showbiz-familie. Idealet er å være real, der finnes en motstand mot glitter. Gordons familie bor i perioder på Hawaii og i Hongkong, og de kommer hjem til California da 60-tallets hippiebevegelse brer om seg. Gordons første band er et vilt improvisasjonsband med Keller, hennes hyperartikulerte og sadistisk dominerende storebror. I en tid da ingen legger merke til nyansene mellom eksentrisk sjarmerende oppførsel – hasjrøkning, syretrips og høyttravende sitater fra Shakespeare og Nietzsche – og direkte asosial atferd, står Gordons familie temmelig svakt når Keller etter hvert utvikler paranoid schizofreni.

Dette er antipsykiatriens æra, man er skeptisk til autoriteter, og ingen kan holdes tilbake lengre enn 48 timer på en psykiatrisk avdeling. I familien lever Gordon en skyggeeksistens, hun er intenst fan av sin brors rebelske persona, men han mobber henne til aldri å avsløre sin hypersensitivitet, snart tør hun kun vise et blankt, uangripelig ansikt.

Gordon vil på kunstskole – der er ingen plass i livet, men den finnes i kunsten. Som del av sin utdannelse studerer hun en periode i Toronto, og blir med i bandet Below the Belt, en slags impro-beatnik-kaosperformance. En kunstnerkollega som seinere blir hennes venn, Mike Kelley, sitter i salen og blir så inspirert at han starter kunstskolepunkbandet Destroy All Monsters sammen med tidligere The Stooges og MC5-musikere.

I New York er Gordon i band med henholdsvis Christine Hahn (seinere i det tyske band Malaria! med Gudrun Gut) og Anne DeMarinis, performancekunstneren Vito Acconcis daværende kjæreste. Dette er den berømte NYC-energi som på 70- og 80-tallet er voldsomt tverrestetisk. Gordon har et annet «band» med Dan Graham, konseptkunstner og kunstkritiker. Kunsthistorien krever en signatur, ideene må nødvendigvis signeres, men de kommer ofte ut av mellommenneskelig interaksjon. Leser man Gordons utvalgte kunstkritiske essays Is It My Body? Selected Texts (red. Branden W. Joseph, Sternberg Press 2014) er det tydelig at Grahams og Gordons tanker tar farge fra hverandre. Tidlig på 80-tallet lager Graham dokumentaren Rock My Religion som setter rockmusikken (fra Patti Smith til Black Flag) i en sosiologisk ramme og ser dens ekstatiske ritualer i forlengelse av religiøse sekter som for eksempel shakerne. I Gordons låt «Shaking Hell» fra Sonic Youths første album Confusion Is Sex (1983) synger hun med hes stemme: I’ll take off your dress / I’ll shake off your flesh / Shake! Shake!

Sonic Youth-paret bor i samme bygning som Graham. Close, very very close. Life and art and love. Men Keller er den første, den gale, den opprinnelige, og Kim er alltid den som balanserer situasjonen. Bildet av Keller i familien og Thurston i bandet flyter sammen, og etter at foreldrene går bort er den gale broren hennes eneste bånd til familien: «He’s still my brother, the only connection I have left to my family of origin, and to a place and a time.» Schizophrenia is taking me home. Sonic Youth-sangen «Schizophrenia» fra albumet Sister (1987) handler egentlig om sci-fi-forfatteren Philip K. Dicks tvillingsøster, men av og til er en søster en bror og en bror en søster.

Girl in a Band er Gordons tilblivelseshistorie, og vi får et innblikk i hennes rolle i Sonic Youth, pluss en litterær spilleliste over de sanger hun har bidratt til og identifiserer seg med. En lang rekke kulturpersonligheter passerer også forbi og en del av dem får hard medfart, som for eksempel den suksessfulle New York-gallerist Larry Gagosian og popstjernen med det morbide, dødsfikserte image Lana Del Rey.

Gordon har intet til overs for dødsdriften i dens mange former, dermed virker det også å være livsviktig for henne å ta et oppgjør med sitt eget coole image, sitt eget stivnede ansikt. Eller i det minste redegjøre for de smertelige omstendigheter som har vært medvirkende til den utstuderte måten en av rockens sterkeste damer poserer på: «Back then, and even now, I wonder: Am I «empowered»? If you have to hide your hypersensitivity, are you really a «strong woman»?»

Hun viser Thurston Moore en del respekt, men vi får mange barske detaljer om hans forhold til en annen kvinne. Paret flytter ut av New York til Northampton, Massachusetts, da Gordon er gravid, og datteren Coco kommer til verden samme år (1994) som Gordons venn Kurt Cobain skyter seg selv. Historien om Nirvana-frontfigurens endelikt betyr mye for Gordon, og en del av hennes raseri over glamourkulturens allianser med dødsdriften stammer herfra. I Sonic Youths sanger finnes grundige undersøkelser av fankulturen og dens – ofte perverse – konsekvenser. Blant annet synger Gordon ømt til Karen Carpenter, 70-tallspopstjernen som døde av anoreksi, i «Tunic (Song for Karen)» (1990).

Mytekritikken har vært sterk i bandet, men det har mytomanien også. Gordon omtaler seg selv som «totally into hero-worshipping male guitarplayers» (1987-dokumentaren Put More Blood Into the Music), og Sonic Youth har vært entusiastiske formidlere av subkulturelle scener som No Wave, hardcore og free jazz avantgarde. Og da er man i kjernen av Kim Gordons kosmiske katastrofe: en jordskjelvaktig fraktur mellom mytekritikken (Gordon) og mytomanien (Moore), to posisjoner som tidligere har balansert hverandre.

Det er som den morgenen du våkner opp og finner ut at din feministiske sjelevenn har snakket deg etter munnen i flere årtier. Du våkner opp og finner ut at han har bruk for at du hyler som en skadeskutt gris i sengen, han har bruk for at du hyler som en pornostjerne, han har bruk for at du hyler fordi du er fan av den maskuline imaginasjonskraft som har skapt det 20. århundret. Og hvis du ikke kan levere varen, finner han en annen som kan hyle. Det er mye å legge på skuldrene til Gordon og Moore, men mønsteret synes dessverre å gjenta seg: Det finnes ikke lenger noe bånd som kan binde sammen kvinner og menns respektive måter å drømme på. Det kan vel kalles en kosmisk tragedie.

Susanne Christensen, Klassekampens Musikkmagasinet 21. februar 2015.
Andre relaterede tekster her + her + her.

No comments: