Wednesday, August 05, 2015

Ikke-syngende sanger

Tracey Thorn
Naked At The Albert Hall
Essays, 243 sider
Virago, London 2015

Kall det cafémusikk eller easy listening, og begge deler høres ut som en fornærmelse. Perfekt cafémusikk er muligvis litt jazzet, melankolsk elektronika som fanger ditt øre mens du venter på en venn, for eksempel i stil med Sade eller Portishead. Et annet godt eksempel er Todd Terrys mix av Everything but the Girls «Missing», som du enten må ha vært ufødt eller bosatt på Mars for ikke å huske fra 1995. Litt nærmere Portishead-nerven er Massive Attacks versjon av Tracey Thorns sang «Protection», sunget av hennes egen bløte stemme: This girl I know needs some shelter / She don’t believe anyone can help her.

Britiske Thorn har aldri fremstått som en sammenhengende kunstnerisk persona i min bevissthet, sikkert fordi jeg har foretrukket deler av musikken hun har laget og ignorert resten. Thorns minimalistiske pikeromsband Marine Girls eksisterte fra 1980 til 1983, og til tross for den blide, drømmende lyden kan det ikke være tvil om at Marine Girls ble til på grunn av punkens skjellsettende DIY-etos: alle kan spille, også nerdejenter fra et søvnig, britisk forstadsområde.

Og sånn sett har Thorns karrierevei en underlig soul mate i grunge-rockeren Kurt Cobain (1967–94). Det er vanskelig å forutse hvordan rikosjettaktig inspirasjon beveger seg på tvers av tid og sted, men Cobains band Nirvana var i sin mest kjønnsrebelske periode svært inspirert av britiske band, som nettopp Marine Girls, i tillegg til skotske The Pastels og The Vaselines – humørfylte band med solid avstand til alt som kunne minne om cock rock.

Den blide tone, viktige bestanddeler i både Thorns og Cobains livsverker, skulle på 90-tallet bli ensbetydende med en ny hverdags- eller virkelighetssensibilitet som slo gjennom – som da den tidlige realityserien The Real World ble en stor MTV-hit. Det er imidlertid noe paradoksalt på gang når en kjønnsdekonstruert hverdagssensibilitet (fra Thorns melankoli til Cobains desperasjon) plutselig når ut til et kjøpesterkt mainstreampublikum, ettersom disse motvillige kunstnere var renset for enhver idé om stjerneliv. Cobain fikk muligvis smak for en variant av et sånt liv gjennom sin kones (Courtney Love) utbombede versjon, uten at dette virket som noe blivende sted for ham.

Everything but the Girls gjennombrudd kom året etter Cobains død, men en kunstner som Thorn, med en så steil, antiromantisk holdning til eget virke, forholder seg dypt skeptisk til de millioner av drømmere som projiserte sine følelser inn i den storselgende «Missing»-singelen: Hun flykter bort fra stadionkonsertene, stifter familie med sin bandpartner Ben Watt, konsentrerer seg om diverse samarbeidsprosjekter i studio og for et par år siden debuterte hun som forfatter med den underholdende selvbiografien Bedsit Disco Queen: How I Grew Up and Tried to Be a Pop Star (Virago, 2013).

Årets bok Naked at the Albert Hall: The Inside Story of Singing er et mer tematisk studie: om måten sangeren bygger opp en persona, og, når hun trer frem og utøver sin kunst, hvordan et komplekst teater utspiller seg mellom stemme, kropp, biografi, kontekst og publikum. Boka gjennom gjentar Thorn sitt poeng om at sangstemmen ikke bare strømmer ren og naturlig som kildevann ut av kroppen, men snarere er en av kunstneren sammensatt størrelse: Ifølge henne er sangstemmen ikke funnet, men oppfunnet.

Avslutningsvis går hun mer direkte inn på sin egen sceneskrekk. Det er 15 år siden Thorn sist sto på en scene. Likevel er hun sanger, hun er sangeren ute av stand til å opptre fra scenen, men som synger for sine barn og i andre hverdagssammenhenger. Naked at the Albert Hall gjør det klart at hun har en pasjonert vilje til å undersøke sangstemmen i alle dens aspekter, og skriftstemmen hennes er like pragmatisk, hverdagslig, enkel og nærværende som sangstemmen. Likevel er det som om det intellektuelle monster ikke får lov til å folde seg helt ut, selv om hun hviner av fryd når hun snakker om Jacques Derrida med Green Gartside fra 80-tallsbandet Scritti Politti.

I boka har Thorn samtaler med flere musikere, som Kristin Hersh fra Throwing Muses, Alison Moyet fra Yazoo, Romy Madley Croft fra The xx og folksangeren Linda Thompson, i tillegg til at hun analyserer aspekter ved stemmebruken til Karen Carpenter, Sandy Denny og Scott Walker. Etter Patti Smiths suksessmemoarer Just Kids (2010) er det især kvinnelige musikere som har strømmet til litteraturen, men det er verdt å merke seg at de bokskrivende musikerne også har sterke identiteter som poeter (Smith og Richard Hell), konseptualister (Kim Gordon) og motebevisste DIY-punkere (Viv Albertine). Kanskje er selvbiografien en økonomisk og publikumsmessig mulighet akkurat nå, men det kan også være at den ikke-syngende sanger, i likhet med den ikke-objektskapende konseptkunstner, i litteraturen ser sitt snitt til å finne en
tverrestetisk revitalisering.

Susanne Christensen, Klassekampen 3. august 2015

No comments: