Saturday, October 25, 2014

Seksuel persona

Louise Zeuthen
Krukke. En biografi om Suzanne Brøgger
Sakprosa, 450 sider
Gyldendal, København 2014

På 1980-tallet fantes det en del eksotiske dyr i danske aviser, alle med sin egen, unike måte å framtre på. De tydeligste var nok Dan Turèll, Klaus Rifbjerg og Suzanne Brøgger, sistnevnte med turban, sorte øyne og en aura av provokasjon og overskridelse. Det var ikke spor morsomt å som tenåring lese hennes eksotiske selvbiografi Creme Fraiche fra 1978, som blant annet handler om seksuelle eksperimenter i Bangkok, når man selv gjorde sine første erfaringer i en grå forstad til København. Det er vanskelig å si om lesningen inspirerte til frihet, eller bare til ergrelse.

En krukke er på dansk både en affektert person og en tom beholder man kan fylle med hva som helst, et ganske godt bilde på Brøggers performative jeg som det spilte seg ut og ble brukt og misbrukt i offentligheten på 70- og 80-tallet. Louise Zeuthen er lektor på Institut for Nordiske Studier og Sprogvidenskab på Københavns Universitet og har med Krukke forsøkt det umulige; å skrive en biografi om en forfatter hvis hele forfatterskap har eksplisitt klangbunn i det selvbiografiske. I en utgivelse som forsøker å megle mellom akademisk studie og populærbiografi, gjøres det mye ut av kontrakten mellom Zeuthen og Brøgger; de møtes som to hemmelige agenter, og Brøgger gir Zeuthen kassene med brev og dagbøker som biografien er basert på. Dette er den harde kjernen som det skjønnlitterære forfatterskapet flørter med og behandler, men som leseren sjelden får servert så direkte som nå. Vi kommer altså tettere på, inn i, opp i, og så videre.

Krukke er rikt illustrert av en serie bilder som bekrefter at både den pur unge og den eldre Brøgger besitter en hjerteskjærende skjønnhet. Er hun en Sontag eller en Duras? Hennes oppvekst har likhetstrekk ved de nevnte kvinnene, men kanskje ligner hun mest den australske feministen Germaine Greer, som hun også selv velger som forbilde. Om Brøgger i liv og litterære iscenesettelser overskred konvensjonelle motsetninger mellom kropp og ånd (det var ikke akkurat lettere på 70-tallet å være en vakker og forførerisk kvinne som samtidig forlangte å bli tatt alvorlig som intellektuell), så dissekerer og parterer Zeuthens bok henne på en nesten komisk måte, så vi møter kropp og ånd i adskilte avsnitt. Dermed får vi død, sex og intellekt i nevnte rekkefølge, og større samfunnssammenhenger er det ikke mye av. Det gir et både nærsynt og løsrevet inntrykk.

Brøggers nervøse mor (som for øvrig var en dead ringer for Virginia Woolf, med sin høye og aristokratiske figur) får vi et brutalt møte med i starten av boka. Hun oppfører seg ikke akkurat moderlig, og mesteparten av tida framstår hun ute av kontroll og selvdestruktiv. Suzanne og hennes stefar Svend må derfor trå til og være familiens egentlige foreldre, som tar seg av deres baby, moren.

Da Svend får seg jobb i UNICEF flytter hele familien til Bangkok, hvor den 15-årige Suzanne ramler inn i en gruppe libertinske franskmenn. Dette er i de tidlige 1960-årene, og noe har begynt å koke. Den purunge Suzanne innleder et forhold til diplomaten Philippe Baude (vi kjenner ham som Max i Brøggers litteratur). Baude og vennene hans er faktisk high class produsenter av libertinsk ideologi i tida rundt ungdomsopprøret i 1968; gruppa inkluderer også Marayat Rollet-Andriane og hennes mann, som skrev bøkene om sexslaven Emmanuelle Arsan. Disse skulle senere danne basis for softcorepornografiens klassiske Emmanuelle-film. I et forhold og en brevveksling (Brøgger flytter til Silkeborg for å gå på gymnaset) som varer i 24 år, holder Brøgger og Baude hverandre trollbundet i et fantasispinn av libertinske forestillinger om fri sex.

Her må forskeren Zeuthen nok gi mer plass enn nødvendig til kinky prat hvor Baude spiller «herre» og Brøgger «slave», av den enkle grunn at det er mye materiale fra denne perioden. Baude og Brøgger spiller også ut affæren sin for andre. Baude blir et mytologisk vesen blant jentene på skolen i Silkeborg, og dette er utvilsomt Brøggers første observasjoner av å skille seg ut og sette en småborgerlig omverdens fantasi i brann ved å vise fram en frigjort livsstil. Sjeldent får vi inntrykk av at de to diskuterer litteratur og politikk, men Baude klikker på Brøgger når hun fordyper seg i Samuel Becketts forfatterskap. For ham representerer Beckett et uakseptabelt livssyn, og han gir Brøgger i oppgave å forføre omgivelsene og skrive til han om affærene sine, snarere enn å synke ned i dystre tanker om livets absurditet.

Det er ikke vanskelig å se hvordan både den selvdestruktive moren og den hedonistiske «faren» Baude blir til fascinerende figurer som virker gjennom forskjellige kombinasjoner av fravær, ubegripelighet, tap og tiltrekning. Idet Brøgger flytter til København, begynner å jobbe som journalist og siden debuterer med Fri os fra kærligheden (1973), velger hun svært bevisst å framstille seg selv som en myte, som moderne myte kan hun samtidig skjule seg og vise seg fram for publikummet sitt. Her bidrar Zeuten med noen av de viktigste avsløringene, kan man si, for heller ikke livet som moderne myte var noen dans på roser.

Brøgger åpnet opp for en uavklart sone mellom liv og fiksjon, og dette gjorde hun faktisk mer effektivt, i alle fall i dansk sammenheng, enn noen andre, både før og etter, selv om forfattere som Claus Beck-Nielsen og Pablo Llambías har gått i fotsporene hennes. Sistnevnte utga i 2009 en remake av Brøggers Kærlighedens veje og vildveje (1975), som ned til minste detalj, inkludert portrettfoto med svarte øyne og stor hatt på omslaget, både mimer og skriver om Brøggers verk.

Hvis man imidlertid tror det var en omkostningsfri lek med identitet for Brøgger, tror man feil, for i Krukke hører vi om hvordan deler av publikum går seg vill i den uavklarte sonen, noe som fører til både voldtekt, gruelige stalkersituasjoner og journalistkollegers tendensiøse feilrepresentasjon. Spesielt er det opprivende å lese om hvordan tabloidavisa Ekstra Bladet rundt Brøggers litterære debut på fullstendig uetisk måte publiserer sitater og nakenbilder fra en artikkel som er trykket i en helt spesifikk sammenheng (en nederlandsk undergrunnspublikasjon). Brøgger har ikke makt over iscenesettelsen lenger, og den litterære debuten og skandaleoppslaget i Ekstra Bladet svømmer sammen til ett i offentlighetens syn. Overordnet er det imidlertid en vellykket debut, boka oversettes til 20 språk, og Brøgger blir faktisk en myte; på godt og ondt kommer hun til å inkarnere tidsånda, og en hel generasjon bruker henne som verktøy for å endre tilværelsen, angivelig mot en form for frihet. Som Zeuthen skriver: «Suzanne Brøgger bliver en arena, hvor kampvogne og fodfolk kan sendes ind for at kæmpe værdikampen, der raser i de år, til ende."

Uansett hvor gruvekkende og pikante avsnittene om moren og elskeren er, er det likevel avsnittet om skrift og publikum som får pulsen min opp. En av betingelsene til Brøgger er at biografien bare skal følge henne til hun er 40 år, noe som overrasker Zeuthen. På dette tidspunktet trakk Brøgger seg tilbake til privatlivet og dyrket det ekteskapet hun i bøkene sine tok et kraftig oppgjør med. Men kanskje det bare er fra utsiden de to utgavene av Brøgger virker som motsetninger? Kanskje det først og fremst er den persona som Baude var med å skape som går i dvale ved det 40. året? Da Brøgger er ferdig med å skrive Fri os fra kærligheden fejrer hun med å fri til kjæresten Sigge, man får altså et inntrykk av at paradoksene er mindre i Brøggers private liv enn de tar seg ut for oss. Zeuthens disseksjon av Brøgger er både frustrerende og forståelig. På den måten gir hun god plass til Brøggers egen spørsmålsskapende litteratur.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. oktober 2014.

No comments: