Fallen engel

Mara Lee
Future perfect
roman, 389 sider
Bonniers förlag, Stockholm 2014

Svenske Mara Lees forfatterskap har vært eiendommelig og sterkt fra første stund. Den prosalyriske debuten fra 2000, Kom, var litt av et sjokk å lese: To kropper møtes på en strand, en slags voldelige og seksuelle møter utspiller seg; det er vanskelig å si om det er poesi eller filosofi, kanskje det er begge deler. I Hennes vård fra 2004 fortsetter de detaljerte undersøkelsene av sammenhenger mellom vold og vård (omsorg). Etter det virket det som om forfatterskapet bryter opp, Lee forlater det lille forlaget Vertigo og de fragmentariske tekstene blir til romaner: Ladies (2007), den prisbelønte Salome (2011) og nå Future perfect.

Grunner man litt over Future perfect (i romanen henviser det til en bøyningsform), er det imidlertid lett å se forbindelsen til Kom, for til tross for at Lees tekster nå er actionfylte og flyter over på alle måter, ikke minst med ganske omfattende persongallerier, så er de grunnleggende spørsmålene de samme. Det er muligens mildt reduserende, men hvis Georges Bataille (1897–1962), den mørke erotismens fremste tenker, hadde skrevet chick lit full av tøffe, selvstendige, unge kvinner, så hadde det nok sett omtrent ut som en Mara Lee-roman.

I Future perfect møter vi først Lex, Chandra og Trip, unge mennesker i en overgangsperiode mellom barn og voksen, bosatt i den lille, skånske byen Kvitorp. Den tilbaketrukne Lex og lillebroren hans, den gylne sangfuglen Trip, er sønner av syersken Dora, med forskjellige, fraværende fedre. Alexander, eller Lex som han selv velger å kalle seg, lever i en skyggeverden av skamfølelse: Det går rykter om opphavet hans, om at Dora hadde en affære med en handicappet mann. Dora engasjerer seg i sitt Ateljé Annorlunda, hvor hun syr festantrekk til handicappede mennesker, og lever ellers et spontant, nytelsesfullt liv med sønnen Trip og hans kjæreste, den mørkhudede og ville jenta Chandra, som også har blitt utvalgt av Kvitorps beboere som objekt for sladder, fantasier, rykter og stigmatisering.

Lex og Chandra har sine egne kapitler, og forbindelsen til Kom anes i Lees måte å undersøke de psykologiske og sosiale mekanismene som skaper kikkeren Lex og objektet Chandra. Lex’ sadistiske, dypest sett kunstneriske blikk springer ut av hans erotiserede vemmelse ved andres livsutfoldelser. Lex iakttar familien sin og tegner dem mens de sminker seg, synger og kler seg i vakre klær. Klimaks i denne delen er når den uhellige trioen gjør noe så uhørt som å vise seg fram som annerledes, utkledd i klær laget for handicappede kropper på en ursvensk høytid, Luciadagen. Siden går de tre under i en bisarr ulykke og plasseres på forskjellige institusjoner. Nå er det de institusjonsansattes merkelig kåte og avstraffende blikk som fortsetter med å identifisere dem som outsidere. Især portrettet av den ville jenta Chandra står klart fram.

Det er en spenning på disse første 200 sidene, men komposisjonsmessig satser Lee ganske høyt, og sannsynligvis finnes det også trass i den alternative måten plottet skrus sammen på: Først ser vi de samme begivenhetene fra to forskjellige synsvinkler (det kan bli repetitivt), hvorpå Lex og Chandra for en tid forlates og vi følger Trip til Paris, hvor et helt nytt persongalleri introduseres – hei, heng med! Jeg vil gjerne, men det blir vanskelig. Den lille prinsen Trip er så ekstatisk at han knapt oppfatter at Lex har slavet og gjort alt husarbeidet for ham. Han er too pure, og Lee bruker ganske mange sider med å slenge engelen sin grundig i møkka i de parisiske gatene. Trip (det skjuler seg et ordspill i navnet hans) både tripper, er euforisk nytende, og han faller, han er en fallen engel.

Future perfect har en anakronistisk kvalitet, som om vi leste en fransk roman som (delvis) foregår i Skåne. Ingen kommuniserer elektronisk, ingenting (så vidt jeg kan se) markerer en bestemt tidsperiode. Beskrivelsene av Dora, Chandra og Trips verden leder tankene hen mot gullaldermalerienes lubne engler, og Trips utflukter i Paris minner om Jean Genets litteratur. Underveis monteres det inn fragmenter fra en mystisk bok; alle inspireres av bokas beskrivelser av en spesiell, opphissende klesdrakt.

På mange måter kan Future perfect oppfattes som en roman om mote, om klesdraktens betydning, men da ikke forstått som noe overflatisk; her opptrer tøystykkene i et nesten skjebnesvangert lys. Omkring midtveis må man være parat til å gjøre en investering som leser for å henge med. Det blir nesten litt problematisk å utvikle for sterke følelser for Chandra, for hun er totalt fraværende i del to – selv om hun vender tilbake til slutt.

Susanne Christensen, Klassekampen 4. oktober 2014.