En språklig kyborg
Yahya Hassan
Yahya Hassan
Oversatt av Pedro Carmona-Alvarez
Cappelen Damm 2014, 170 sider
Det går neppe an å innlede en anmeldelse av dansk-palestinske Yahya Hassan (født 1995) uten å nevne at den selvtitulerte diktsamlinga hans, som kom ut i Danmark i fjor, er trykket i et opplag på 100.000 eksemplarer i hjemlandet, og at poeten lever under politibeskyttelse på grunn av drapstrusler. Diktsamlinga Yahya Hassan har også skapt flere intense, rikosjettaktige debatter på tvers av nasjonale offentligheter, senest førte en anmeldelse av den svenske kritikeren og poeten Athena Farrokhzad til en opphetet debatt om hvorvidt det finnes strukturell rasisme i Danmark. I stedet for å kommentere den eksplosive medieaktiviteten får man imidlertid lyst til å vende tilbake til teksten og lese den igjen, langsomt.
Yahya Hassan er satt i versaler, som både Koranen, Michael Strunges punkdikt Skrigerne! (1980) og Strunges inspirasjonskilde Rudolf Broby-Johansens ekspresjonistiske diktsamling Blod (1922). Det som Per Højholt har kalt «hovedstolen» (i en berømt læresetning om å ikke bruke eget liv direkte i litteraturen) blir her brent av i et storslått bål som har romrakettaktig kraft til å katapultere forfatteren fra et ansiktsløst ghettoliv til den motsatte enden av samfunnet. Her finnes det også ordkraft til å prege og forandre (eller muligens sementere) diskursen i alle ender og kanter av Danmark, og til å rykke ved potensielt endimensjonale oppfattelser av brune, angstfremkallende ansikter i nærmiljøet.
I de kronologisk ordnede diktene er Hassan først et banket og såret barn, men han vokser seg til en djerv trickster som vender og bøyer på alle lover: En morsvendt rebell (ham må også overvære mer vold mot mor og søstre) som kjemper med ord i stedet for å bruke farens brutale metoder. Poeten Hassan bruker et dobbeltegget sverd; poesien hans inneholder ramsalt kritikk av farens vold og religiøse dobbeltmoral, men også av danske «omsorgsinstitusjoner» som stort sett fortsetter overgrepene der faren slapp. Sistnevnte fyller faktisk dobbelt så mye (i antall sider), mens kritisk respons primært har kommet fra innvandrermiljøer, heller enn fra danske institusjoner som åpenbart ikke har noen særlig verdighet som kan krenkes. Heller ikke når Hassan beskriver voldelige og rasistiske pedagoger og politimenn.
Den norske oversetteren, musikeren og forfatteren Pedro Carmona-Alvarez, har tilsynelatende hatt en lett jobb, for språket er klart og prosaisk mesteparten av tida. Men diktsamlinga tar likevel en vending fra og med JETLAGFORMØRKELSE, hvor språket blir mer komplekst og mindre deskriptivt. Carmona-Alvarez henger likevel godt med. Bevegelsen fortsetter inn i det avsluttende 35 sider lange tour de force LANGDIKT, der Hassan for alvor avslører seg som en språklig kyborg. Ikke bare er LANGDIKT skrevet på perkerdansk (danskenes svar på «kebabnorsk»), det er også pepret med et imponerende intellektuelt vokabular. Den klasseoverskridende Hassan-kyborgen er i ghettoen og på Forfatterskolen i samme bevegelse. Ghettospråket oser av autentisitet, men er (selvfølgelig) en intellektuell konstruksjon. Glemte jeg å si at det er mange usedvanlig gode dikt her? Et eksempel kan være KAFFESELSKAPET:
PÅ ALLE SOLHAVENS AVDELINGER
HENGER ET NUMMER PÅ OPPSLAGSTAVLEN
SOM PEDAGOGENE KAN BENYTTE SEG AV
HVIS DE IKKE SELV KAN KONTROLLERE GEMYTTENE
DA KOMMER DET ASSISTANSE FRA ANDRE AVDELINGER
FORSTANDERENS BEKJENTE
OG ANNET BONDEFOLK DUKKER OPP
OG NÅR ALLE HAR FÅTT BANK OG ER SENDT PÅ ROMMENE
DRIKKES DET KAFFE
OVER BLANKE MAKTBRUKSKJEMAER
Hassan blir ofte, litt misvisende, kalt en rappoet. Ganske riktig har han erfaringer med rap-musikk, men hans messende og dypt alvorlige opplesningsstil er helt fri for vestlig swing og groove. En annen strålende skandinavisk forfatter, svenske Jonas Hassen Khemiri, har også skrevet bøker på «blattesvensk» (debutromanen Et øye rødt, oversatt til norsk i 2005), og hos ham finner vi de samme språklige kyborgidentiteter. Khemiris rapinspirerte unge menn har ofte labile, flerstemmige uttrykk som virrer mellom rappens overmot og andregenerasjonsinnvandrerens panikkslagne ønske om å gli inn i den etnisk svenske folkemengden (Jeg ringer mine brødre, på norsk i 2013). Khemiri (og av og til Hassan) skriver med et raffinement som ville få Jacques Derridas ører til å blafre. Vi hvite, autentisitetssøkende lesere får avslørt den innebygde eksotismen i blikkene våre.
Susanne Christensen, Klassekampen 17. maj 2014