Glipen mellom mennesker

Cathrine Knudsen
Manuell
Roman, 205 sider

For 25 år siden begynte man på manuelt og spontant vis å hakke ned Berlinmuren. Nyttårsaften 2002 falt Kjellstadbommen utenfor Drammen, til fyrverkeri. Kan man skrive god litteratur om en norsk bomstasjon? Avisartikler fra den gangen melder at det har kjørt like mange biler gjennom Kjellstadbommen som det finnes biler i Amerika. I noen dager var det gratis å kjøre på E18, men så ble en ny bomstasjon åpnet i Sande – det er vel materiale for en absurdist?

Mulig er det et for spinkelt bedømmelsesgrunnlag, men man kan spørre seg om det finnes en ny trafikktrend i norsk litteratur: I 2011 kom Gunstein Bakkes kritikerroste roman Maud og Aud – ein roman om trafikk, nå i år ga Pål Nygaard ut sakprosaboka Store drømmer og harde realiteter. Veibygging og biltrafikk i Norge, 1912-1960 – og nå får vi romanen Manuell, av en forfatter som fortjener et større gjennombrudd: Cathrine Knudsen.

Noen intense minner fra enkelte situasjoner ved Kjellstadbommen er utgangspunkt for Manuell, hvor spanskfødte Cara Alona husker at hennes familie passerer gjennom bomstasjonen. I en av disse boksene satt hennes farfar, en paranoid krigsveteran, og tok imot betaling, som en annen blikkmann fra Oz. Dermed er ikke Manuell egentlig en roman om trafikk, men snarere om dysfunksjonelle relasjoner innenfor familiens rammer, og – på et større nivå – forvaltningen av disse konstant bristende relasjonene i omsorgsinstitusjoner som vi, via diverse følelsesmessige kompromisser, betrakter som normale, men som Knudsen på effektivt vis får demonstrert som dypt absurde.

Etter en overraskende abstrakt innledning hvor Cara Alona presenterer seg selv, kommer vi etter hvert på rett spor, og kjenner igjen Knudsens svært konkrete skrivestil. Når bombetalingen etter hvert automatiseres, står farfaren tilbake som den eneste manuelle. Jenta opplever igjen og igjen dette strengt formaliserte og dypt upersonlige møtet mellom hennes (ofte ustabile og alkoholiserte) far som kjører bilen og hans far, og bildet – som forfatteren dveler lenge ved og finner et fruktbart språk for – vokser til noe skrekkinngytende:

Denne skjøre eksistensen, den manuelle, denne størrelsen som fantes her ute på bomanlegget, som bare kunne eksistere i glipen mellom menneskene og automatene. Et knapt eksisterende og kortlivet sidespor av menneske i metallinnfatning, metall med menneskeinnslag, en eksistens som kom til å oppstå og ble en blindtarm, en kanskje-funksjon.

På nåtidsplanet overtar Cara Alona omsorgen for søsterens lille datter, mens hun er på sykehuset, men det er en serie minner av sønderrevne møter mellom familiemedlemmer – denne mellommenneskelige skurringen – som fyller teksten. Når menneskeheten ikke stiller opp, tar systemet og maskinene over, med sine omsorgssimulatorer. Dette kommer mest urovekkende til uttrykk i beskrivelsene av robotselen Paro, et empatiframkallende kjæledyr som brukes på det aldershjemmet hvor faren etter hvert flytter inn.

I Knudsens fjerde roman gjelder det samme som i de foregående, for eksempel De langtidsboende (2008) og Jeg kunne vært et menneske (2011), hvor denne anmelderen famlet blant ubrukelige ord som «surrealisme» og "science fiction" uten å finne passende kategorier. Knudsens prosa er sterk og suggererende, samtidig som den er nedtonet, langsomt dvelende og realistisk beskrivende. Det er ikke alltid umiddelbart klart hvordan man kommer fra bilde til bilde, fra situasjon til situasjon, men etter et visst punkt er man tilbøyelig til å godta og bejae hver eneste setning. Det blir en oppløftende leseropplevelse, på tross av de vonde temaene.

Til syvende og sist er det den kyniske fornuft – den forpestede tidsånd – som er nødlidende under lesningen: En slags urhumanisme stiger fram, som en zombie, pakket ut og desautomatisert av skriften. Det er som å rippe opp i gravlagte forhåpninger til et menneskelig fellesskap, som ligger kollapset under en dynge av pragmatiske kompromisser og en snikende normalisering av uutholdelige tilstander. Å lese er zombieaktig oppvåkning.

Før du venter å høre englekoret bryte inn: Manuell kommer ikke helt godt ut, fra starten av. Det virker som om scenen ikke er bygd ferdig idet Cara Alona begynner å snakke, dermed vasser man rundt i en ganske abstrakt selvpresentasjon, helt motsatt fra anslagene i de ovennevnte romanene, som alle griper fatt i konkrete situasjoner: en gjest ankommer et hotell, skuespillere øver på et stykke. Situasjonen i begynnelsen av Manuell ser ut til å være at Cara Alona ble født og begynte å utsette oss for sitt språk, og det er vel nådeløst. Selv det mumlende sinns litteratur trenger å bygge opp et solid scenerom.

Men heller ikke selvpresentasjonen er særlig selvsentrert – selv om det i starten snakkes utydelig, med mange lukkede, poetiske formuleringer, har den et større siktmål: Man fornemmer konturene av et essay om utviklingen av selvet – om barnet som via vold og eksklusjon forkledt som uskyldig lek i barnehagen begynner å etablere egne grenser, et eget jeg. Dermed rører Knudsen ved noen grunnleggende spørsmål: Hvordan kan et samfunn bli fascistisk? Hvordan og hvorfor begynner vi å betrakte mennesker som gjenstander? Hvorfor stenger vi våre grenser? Heldigvis har det humanistiske strykeorkesteret gitt seg for dagen, dermed fortsetter spørsmålene å brenne, i all sin nakne kompleksitet.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. november 2014.