Saturday, November 09, 2013

Knuste bilder

Stig Sæterbakken
Det nye testamentet
Cappelen 2013 (nyutgivelse)
458 sider

Har en norsk forfatter noensinne skrevet en samplingsroman fra den europeiske fascismens mørke hjerte? De fleste ville sannsynligvis svare nei, for Stig Sæterbakkens Det nye testamentet, som nå gjenutgis etter 20 år, sank som en stein. Mottakelsen av romanen den gang var overveiende negativ, kanskje utenom en 25-årig Karl Ove Knausgård i Morgenbladet, som dog heller ikke akkurat brenner av entusiasme. Det er vanskelig å forstå hva han egentlig mener om romanen, men hovedpersonen Lukas Landbergs intellektuelle hitlerfascinasjon vekker gjenklang hos den unge Knausgård, som siden har skrevet sin egen skjønnlitterære fortolkning av Hitlers livsløp i siste del av Min kamp (2011). Knausgård nevner stort sett ikke romanens radikale form, og bruker en del stive fraser om postmoderne tomhet og melankolsk lengsel etter autentisitet i en tid hvor alt består av sitater. «A heap of broken images», som T.S. Eliot formulerte det i «The Waste Land» (1922). Sæterbakken er da også virkelig høy på montasjeteknikk, i det hele tatt er «høy» en passende modus for Lukas også, for det er hans hode som kverner løs gjennom romanen, og hans ungdommelige entusiasme for Europas historie, film og litteratur, som fyller teksten. Ofte former teksten seg som monologer, eller som endeløst fyllesnakk på europeiske kafeer.

I anslaget presenteres vi for montasjeteknikken: Først får vi innblikk i Lukas’ slekt i en bygd nær Lillehammer på 1930-tallet, og slektens langsomme, fremadskridende bevegelser danner en sammenhengende fortelling. Men BAM, så rammer krigen! Bombene faller, kropper blir sprengt, persepsjonen fragmenteres, og en ny slags kunst blir født – et poeng forfatteren understreker via et abrupt stilskift. Utenfor sin intense idéverden er Lukas pressefotograf med kunstneriske tilbøyeligheter. Han leier en leilighet utenfor København, har en kinky affære med vertinnen, snakker endeløst med sin venn Anton om å lage film, og følger siden et spor gjennom Europa på jakt etter Hitlers hemmelige dagbøker.

Formen er hysterisk lekende og ambisiøs. Teksten er som en komedie hvor hodet og kroppen danser ute av takt og uten forbindelse. De mange pornografisk dvelende avsnittene skiller seg stilmessig ut fra resten, og poenget om mental- og stilmessig oppløsning vises grafisk når Lukas er beruset; teksten blir til sprengte dikt eller tomme sider. Lukas’ elskerinner går rundt som undrende barn med store øyne, de virker demonstrativt ukulturelle og tar ingen av Lukas’ mange referanser. Til gjengjeld vil jentene ofte pule, og pulingen blir beskrevet som sett gjennom en omvendt kikkert; et angstpreget blikk gjør kvinnekroppen underlig insektaktig.

Sæterbakken vil ikke bare følge Lukas inn i Europas mørke hjerte, han vil måle avstanden mellom Europa og utgangspunktet, bygden nær Lillehammer, og mekanismene i den norske offentlighet. Lukas’ kunstneriske erkjennelser gir ham anledning til å bryte med de visuelle mediene og hengi seg til romankunsten, han debuterer med romanen «Urin», som blir sterk kost for de norske anmelderne. Her blir teksten til et klipparkiv av anmeldelser og refusjons- og antakelsesbrev. Lukas går under i et hav av knuste tekstfragmenter. Det avgjørende punktet er hvorvidt et slikt fragmentert verk klarer å gripe tak i leseren, gi henne grunn til å investere de kreftene det krever å være medskapende. Her lykkes Sæterbakken dessverre ikke; mitt komplekse bilde av Lukas fører aldri til fascinasjon.

Fire år seinere leser han Lars Jakobsons montasjeroman Kanalbyggarnas barn og skriver opprømt om den i Morgenbladet. Hvorfor virker Jakobsons roman så suggererende? Formmessig er den ganske lik Det nye testamentet, men jeg husker de tomme sidene og de plutselige bruddene i teksten som nærmest sjokkerende og ladet med mening. Enda seinere publiserer Sæterbakken det strålende essayet «Hitler, en metafor for Tyskland», og snart kommer han mange skritt nærmere et litterært gjennombrudd med den forenklede stilen i sin såkalte S-trilogi. Sæterbakken viser blant annet sitt format i viljen til å forstå den europeiske fascismen, ikke bare som en kilde til avskyelig ondskap, men også som medvirkende til å ha framprovosert den humanismen vi mener Europa er preget av i dag.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. november 2013.

No comments: