Inn i kaoskreftene

Nikolaj Frobenius
Mørke Grener
Gyldendal 2013

Er forfatteren et vesen som svever gjennom verden og kanaliserer alt som er «sant» og «ekte» som en overbelastet radiostasjon? Nikolaj Frobenius har meldt seg blant tvilerne, og har kontinuerlig stilt spørsmål om hvordan virkeligheten kan formidles midt i et stadig voksende hav av dokumentariske kunstuttrykk, reklame og ideologi som benytter seg av virkelighetseffekter for å komme under huden på oss. I 2004 ga han ut Teori og praksis, ifølge Frobenius selv en løgnaktig selvbiografi om sin oppvekst som ung pønker i drabantbyen Rykkinn. Muligvis er romanen løgnaktig, i alle fall er den problematiserende, og den har siden vært utgangspunkt for både mediestorm og for andre, selvkritiske tekster av Frobenius, i tillegg til filmen Sønner av Norge (2011). Det er business as usual i Mørke grener, hvor tvilen intensiveres og sender oss avgårde på gyngende grunn ut i nok en populær sjanger, krimromanen.

Forfattteren Jo Uddermann har anstrengt seg og skrevet den karrierefremmende romanen Krittet om mørke hendelser i hans egen ungdom, spesielt om hans sosialt utilpassede venn Georg, et uromoment kalt Krittet på grunn av hans kritthvite hår. Men ikke før manus er levert og Jo er i gang med å promovere sitt verk, fanges han i en spiral av dystre hendelser. Mørket tetner, utroskap fører til at samboeren Agnete og datteren Emma flytter ut, og historien inkluderer også et mord og et spøkelse. Via flashbacks forstår vi at Jo har skrevet en versjon der hans egen rolle i begivenhetene minimeres, en versjon som bærer preg av et ubevisst ønske om å skape avstand til egne kaoskrefter.

Vennen Georg har litterær fascinasjonskraft, han kan brukes, men relasjoner er noe rot, mørke flettverk av røtter har bundet dem sammen og gjort dem til de menneskene de er i dag. Jo har ryddet opp i historien, ofte et ideelt tidspunkt for at spøkelser kan komme og banke på døra.

Jeg gikk gjennom bjørkeskogen ned mot elven. Mens jeg gikk, fikk jeg følelsen av at noen kikket på meg innefra treklyngene som vokste helt nede ved bredden. Det var romanpersonene, menneskene jeg skrev om, tenkte jeg. De stirret på meg mellom grenene med lysende, forventningsfulle blikk og ventet på at jeg skulle falle.

Hvis det er noe som gjør Jo troverdig, i hvert fall etablerer ham som sympatisk og menneskelig, så er det kjærligheten til datteren Emma. Psykologiske thrillere og krimromaner kan lett stivne til klisjeer, der mørke tordenskrall blir teatrale i negativ forstand, som om noen står bak teppet og slår på et stykke blikk. Kjærligheten til datteren og den sanselige naturen som spiller effektfullt inn hos Frobenius, virker fri for klisjeer. Dette sansesentrumet er grunnlaget for de mange psykologiske fordoblingene, skyggene og speilingene som skal true med å fjerne dette sentrum, denne øyen av ro, denne rene kjærligheten som flyter i et hav av uro.

I 2003 kom Claus Beck-Nielsen (1963-2001). En biografi ut på danske Gyldendal (og på norsk i 2006). Forfatteren, som etter en rekke iscenesettelser av sin egen død bare vil bli omtalt som «Nielsen», gjennomgår her en samlivskrise, samtidig som et litterært eksperiment går galt. Nattestid gir han seg ut for å være en uteligger, en rolle som sakte tar over livet hans. Bak Nielsens verk finnes novellen «Skyggen» av H.C.Andersen fra 1847, som har samme tematikk. I Mørke grener introduseres vi for menneskenaturens doble karakter via Jos samboer Agnete: "En utrolig snill, nesten selvutslettende person. Og en hensynsløs strategiker. Noen ganger fikk jeg følelsen av å være samboer med flere personer i én og samme kvinne." Gjennom Jos blikk på Agnete forstår vi hvordan indre dobbeltheter også ofte gjør at mennesker søker sammen i par. Kanskje koblet Jo seg på kaosånden Georg (som ble kalt terrorist etter en påsatt skolebrann) på samme måte? Kommer visse mennesker til deg innenfra og utenfra samtidig? Jo og Georg er del av hverandre på et nivå som kan bli uoverskuelig, dermed er grunnen lagt for skriveprosessen som en risikabel måte å forsøke å stilisere kaos.

Mørke grener er en ganske effektiv grøsser, men det er likevel vanskelig å riste av seg minnet om en virkelig supersonisk grøsser som Bret Easten Ellis sto for i 2005: I romanen Lunar Park møter vi en forfatter (i det store og hele Ellis selv) som får sine egne romanfigurer dundrende på døren, blant andre massemorderen Patrick Bateman fra American Psycho (1991). Forfatterne Ellis og Frobenius deler en lidenskap for film, men det er ikke alltid de to mediene beriker hverandre. Mørke grener kan kalles filmatisk, og det er bra det, men teksten kan også virke kalkulert i sin effektivitet, og på den måten mister den litt av kraften.

Susanne Christensen, Klassekampen 19. oktober 2013