Saturday, September 21, 2013

Vaniljepiken

Sasha Grey
Juliette Society
Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Du brenner etter å si Fifty Shades of Sasha Grey, du har det på tunga. Grey hadde en kort, hektisk karriere som pornoskuespiller fra sitt attende år og i tre år framover. En kunstnervenn beskriver i et intervju filmene hennes som borderline snuff, altså med en sadomasochistisk tematikk på grensen til virkelig, dødelig vold. Jeg vet ikke om dette er sant, men Grey forteller selv at hun flyktet fra sin katolske oppvekst og sine egne hemninger til pornoindustrien i Los Angeles, hvor hun innenfor sikre rammer (!) var i stand til å utforske sine grenseoverskridende fantasier.

Ifølge august-utgaven av Natt&Dag ble Greys mor skuffet da hun fant ut av at E.L.James’ mykpornografiske trilogi Fifty Shades of Grey ikke handlet om datteren. Da trilogien begynte å selge fantasillioner verden over lente en agent seg så hardt på Sasha Grey at hun gikk i gang med å skrive The Juliette Society. Tittelen virker umulig å oversette: «Society» har en dobbelt bunn, det er både en klubb og et samfunn. Løsningen blir å ikke oversette tittelen, og i dette tilfellet virker det fornuftig. Visse bisarre ord fungerer faktisk på norsk, som for eksempel «drilldo» - et instrument som er mindre skremmende enn man kunne forestille seg, men likevel grotesk: en surrealistisk blanding av en drill og en plastdildo.

Nettopp surrealisme er et kodeord. Grey er tydeligvis opptatt av surrealisme, så vel som av Marquis de Sades tanker om sex og makt, hvilket understreker inspirasjonen fra den klassiske pornografikanonen. Aschehoug utga i 2012 Bjarne Melgårds A New Novel, men la det være sagt med det samme: De nivåene av overskridelse som finnes i Melgårds roman, og den oppbrudte formen, finnes det ikke skyggen av hos Grey. Dette er vanilla all the way, altså mainstream sex som neppe går bort fra heteroseksualiteten, og helst nærmer seg smerten på fantasinivå.

Filmstudenten Cat er forelsket i den naive Jack, en kampanjemedarbeider for politikeren Bob DeVille. Cat drømmer om sin foreleser Marcus, en akademiker med hemninger som snakker villig vekk om the male gaze og all slags feministisk teori om det visuelle, men som selv har en tvangspreget og tragikomisk, voyeuristisk seksualitet. Man kan gjerne si at romanen er en serie satiriske portretter av Jack og Marcus, og et ekkelt kryp ved navn Bundy, som tross alt ikke er like slem som den mediekampanjen som framstiller ham som et monster. Portrettet av politikeren DeVille skuffer dessverre, og her merker man angsten for kontrovers. Målet er en lett pirrende og intelligent roman, og dermed er Cats anarkistiske blikk på mainstreampolitikken og hans støttespilleres grenseløse naivitet svært underspilt, på grensen til å bli ufarliggjort.

Som hos de Sade (vi tenker på den milde, underdanige Justine og den hemningsløse sadisten Juliette) spiller Cat sammen med en jente som er av et helt annet kaliber enn henne selv: hennes medstudent Anna. Her bruker Grey drømmen og fiksjonen til å distansere seg fra tabubelagte områder: Det er Anna som går langt, ikke Cat, jeg-fortelleren, som leseren assosierer med Grey selv.

I det hele tatt virker det logisk at Grey velger romanen og ikke selvbiografien. En annen kjent pornostjerne som har berget seg inn i mainstreamen er Jenna Jameson, men der hennes selvbiografiske How to Make Love Like a Porn Star: A Cautionary Tale (2004) er historien om en ærlig, smart businessjente med en utemmelig – men sunn! – libido som jager den amerikanske drømmen og til slutt ender opp med et glitrende liv som gevinst, er Grey opptatt av abstrakte strukturer, drøm og fiksjon. Spesielt gjennom figuren Bundy uttrykker Grey kritikk av hvordan massemedia vrir på sannheten; visst bruker han smarttelefoner og internett i sin dypt umoralske pornoproduksjon, men det er likevel ingenting imot den fordømmelsen som siden velter mot ham, i alle mediale kanaler. Grey er ikke opptatt av å uttømme noe påstått autentisk, men av lag-på-lag-virkeligheter, hierarkier, masker og skjulte rom, og hvilket medie er da bedre enn romanen?

Men hva er så dette Juliette Society? Der går urimelig lang tid før vi nærmer oss et svar. Jo, som nevnt peker «society» både på en klubb og på samfunnet. Her aner vi en nostalgisk lengsel etter et mer entydig maktbegrep, en god, gammeldags, kongeaktig makt, ikke et utflytende mediedemokrati. Hos Grey finnes makten i et skjult rom, enten en vill undergrunnsklubb (Fuck Factory, hvor de – ikke overraskende – spiller tysk gabbertechno) eller en eksklusiv swinger-klubb, Juliette Society, hvor makteliten puler makteliten, komplett med venetianske masker. Grey vil imidlertid ikke forråde de lukkede rom, hun er ingen varsler, skriver hun skjelmsk, dermed får vi heller ikke den forventede historien om den korrupte politikeren.

Jeg vet ikke om jeg skal kalle Greys roman søt eller feig. Egentlig er det en serie luftige drømmer, ulike lett pirrende erotiske tablåer, et par satiriske mannsportretter, noen halvkritiske raljeringer hun ikke bruker all verdens energi på, og ikke stort mer enn det. På den måten lever romanen opp til den klassiske pornografiens idealer: et løfte om avsløring, uendelig spenning, vi går oss vill i en labyrint og ooops! Det hele var en drøm. De små kimene til en mulig feministisk kritikk, eller eventuelt en kritikk av feministisk kritikk (et velvillig blikk vil finne begge deler) er så spe at man må bruke lupe, men de er der! For eksempel finnes morsomheter som vender opp-ned på 1970-tallets kritikk av det mannlige kjønnet som maler lik en pensel på den passive kvinnekroppen: "[D]eretter slikker jeg langs hele skaftet på samme måte som en pensel stryker over et lerret."

Grey interesserer seg moderat for kvinnelig begjær i det visuelle feltet og de eventuelle problemene med å vise dette (kvinnens orgasme som et «indre» fenomen, og dermed ikke-eksisterende), et problem som ikke finnes på samme måte i litteraturen, hvor et «indre» faktisk lar seg beskrive. Hun skildrer også situasjoner som maktfulle og lyststyrte, der de sett utenfra kan virke nedverdigende – potensielt tankevekkende for eventuelle pornomotstandere. Grey byr også på tidvis religiøs ekstase, vilt imaginær Angela Carter-pastisj og en finkalibrert poesidebatt om ord for det mannlige lem. Det er imidlertid mye uutnyttet potensiale her, og teksten virker ofte styrt av et ønske om å framstå sober. Jeg griper likevel til ordet «søt», og er takknemlig for at Juliette Society påfører meg færre mentale skader enn Bjarne Melgårds roman gjorde.

Susanne Christensen, Klassekampen 21. september 2013

No comments: