Saturday, August 24, 2013

Puls, panik og paranoia

Jonas Hassen Khemiri
Jeg ringer mine brødre
Oversat fra svensk af Andreas E. Østby

De påfølgende dagene etter at en terrorist sprengte en bombe i Stockholm 11. desember 2010, kom mange av verdens regjeringer på banen med offisielle uttalelser. Det er vanlig praksis i situasjoner som det, å reagere raskt og tydelig med en passende blanding av støtte og fordømmelse. Sverige er velsignet med intelligente forfattere som svensk-tunisiske Jonas Hassen Khemiri, som klarer å respondere nesten like raskt som politikerne. Med stort drama innledes således Khemiris konikk i Dagens Nyheter fra desember 2010: "Det har gått en vecka sedan terrordådet i Stockholms city." Kronikken er en svært rytmisk tekst med et refreng – Jag ringer mina bröder – som samtidig sprer seg i opplest form, på Vimeo. I fjor kom den ut i bokform i Sverige, som en lengre tekst med tittelen Jag ringer mina bröder, og i år spilles den på Riksteatern i Stockholm.

Khemiri klarer på imponerende vis å bevare sin kunstneriske integritet og samtidig handle med aktivistisk kløkt i mange medier og tekstformer. Det er en annerledes måte å bruke media på ennå bare spre nyheten om seg selv som en interessant person. Og det finnes et publikum: I år slo Khemiri til med det antirasistiske brevet til den svenske justisministeren, «Bästa Beatrice Ask», som fikk 120. 000 likes på Facebook og ble delt over en halv million ganger.

Den norske oversetteren Andreas E. Østby har fulgt Khemiri siden debuten Ett öga rött (2003), og særlig denne første romanen var en utfordring, ettersom den blander et arabisk-påvirket svensk og hip hop-slang til et unikt hybridspråk. Noe sier meg at oversetteren har slitt mindre med Jeg ringer mine brødre, som er skrevet i et rablende og rytmisk talespråk, men som tar seg færre friheter med hensyn til lydlige stavemåter.

I Jeg ringer mine brødre løper Amor rundt i Stockholm i en tilstand av panikk; på mange måter er det den samme situasjonen som tenåringen Halim befinner seg i, i Khemiris debutroman. Broren Shavi har pappaperm og driver og ringer til Amor konstant, noe Amor er temmelig lei av, men en dag ringer Shavi og forteller om bombedåden i Stockholm sentrum som drepte gjerningsmannen og skadet to forbipasserende. To stemmer taler her, men også Amors stemme er todelt; han snakker ofte med en overdrivelse først (Han vil dø for sin bror Shavi!) og føyer siden til mange moderereringer som gjør oss i tvil om hvor sterk solidariteten egentlig er.

Amor forsøker å framstå som en autoritet som kan gi brødrene sine råd. Etter bomben ser alle med mørk hud ut som potensielle terrorister, han ber først sine brødre om å gjøre seg usynlige («gå maksimalt normalt»), men rådene hans spriker i motstridende retninger: Snart anbefaler han å lage bråk, å skille seg ut. Khemiri skildrer en bevissthet under press, noe som blir helt konkret ettersom Amor er opphengt i kjemi og gir alle sine bekjente navn ut fra det periodiske system: Hvem går i lufta neste gang? Det stereotype fiendebildet av en mørkhudet terrorist hersker enda sterkere i den svenske offentligheten etter en begivenhet som dette, og det splitter Amor i to; han blir redd for seg selv.

Amors valgsituasjon vises symbolsk, han står med telefonen i den ene hånden og en kniv i den andre. Skjerpede bilder som det er typisk for Khemiri, og får ham til å minne om de beste forfatterne i en eksistensialistisk tradisjon. Hva skal til for at bevisstheten klikker?

Khemiri skriver lettlest og underholdende, og henfaller ikke til sentimentalitet, han viker ikke bort fra å måle avstanden mellom seg selv og gjerningsmannen, og samtidig skjerpe leserens oppmerksomhet på verdien av virkelige solidariske handlinger.

Susanne Christensen, Klassekampen 24. august 2013

No comments: