Dikt for alle

Vemund Solheim Ådland
Sep pran ek
Dikt, 20 sider
Biblioteket Gasspedal, 2003

Vemund Solheim Ådlands dikt er like allmenne som opphøyde: Kongelige. Man kan se og lytte, slippe å forstå, omgås diktet, kikke på det, disse bitene, dem man lager dikt av eller bruker på butikken, i avisen. Sep pran ek stanser og blir stående ved grensen til et hvilket som helst språk, kjent eller ukjent, dets tilblivelse eller undergang i glemsel, en mer enn tvetydig sone, og likevel et uvanlig skarpt uttrykk. Slik er diktene også – på en sjokkartet måte – potensert med alt et språk kan romme, fra banaliteter til grotesker, i hvilket som helst utsnitt, og potensert med hvilken som helst lengsel etter et annet språk, også det som måtte være betinget av raseri.

Walter Benjamin sier et sted at enhver barndom gjør et stort arbeid for menneskeheten. Noe av dette arbeidet er nedfelt som form i Sep pran ek, med den innsikt enhver politisk anstrengelse burde (i termens etiske betydning) ta utgangspunkt i: at det også kunne være annerledes. Debutanten Ådland har en sjelden presisjon i rytme og klang, og intim kjennskap til det katastrofale i en hvilken som helst språklig foreteelse, like fullt har han investert frivolitet, ro, latter og avvæpning i diktet. Samlingen er selvsagt ikke uten historiske forelegg, eksempelvis pergament- og papyrusfragmenter (biter av tapte manuskripter); surrealisme og dadaisme; rent typografiske billedflater. Den nærmeste assosiasjonen er kanskje likevel Henri Michaux' grafikk, kanskje fordi også Michaux' litteratur rent tematisk beveger seg så nær Ådlands motiver.

Enhver – splitter ny eller veltrent – poesileser bør skaffe seg denne lille boken. Skulle man sammenligne Sep pran ek med annen norsk poesi, er kanskje Prøysen brukbar. Også hans dikt er åpne, allment tilgjengelige, også der kan man havne i det ukjente mens uttrykket ved første øyekast så jevnt og oversiktlig ut.

Anmeldelse af Arve Kleiva publiceret i Dagsavisen 1. oktober 2003. Reading companion here.