Saturday, June 08, 2013

Forkjæmperinden

Tone Selboe
Camilla Collett. Engasjerte essays

De fleste har vel fått med seg at det er stemmerettsjubileum i år, og at Norge samtidig feirer 200-årsjubileet til en av stemmerettens forkjempere, Camilla Collett. Camilla, født Wergeland (1813–1895), søsteren til Henrik, er mest kjent for romanen Amtmandens døtre (1854–55), en obligatorisk del av den norske litterære kanon. Ikke et vondt ord om den, det er bare på tide å gjøre andre aspekter ved Colletts forfatterskap bedre kjent, og her gjør Tone Selboes nye biografi en strålende jobb. Romanens høye status har blant annet overskygget Colletts posisjon som landets første kvinnelige litteraturkritiker og dessuten at hun var en unik og modig, omreisende essayist i brytningstida mellom romantikken og det moderne gjennombrudd. Collett er en klar forløper for gjennombruddet, hvor den realistiske romanen står sterkt, dette før Georg Brandes og Henrik Ibsen slenger seg på trenden. Hun er en skarp kritiker av Brandes, som til gjengjeld benytter sin makt til å skrive denne sinte, gamle damen ut av historien, og hylle Ibsen i stedet. Grrreat, for å si det sånn.

Colletts essayistikk og kritikk er båret fram av en dypt personlig, følelsesmessig investering, noe som gjør det til en rystende opplevelse å lese henne, for tekstene slår gjennom så vitale og nærværende at store deler av samtidas tekstproduksjon blekner. Følelsene gjelder prosjektet, og det er beskrivelsene av kvinner og kvinneliv som opptar henne. I de skandinaviske, franske og tyske romanene hun leser, stirrer hun ganske enøyd på framstillingene av kvinner, dette i en tid hvor en sånn lesersensibilitet ikke har noen stemme; hun er rett og slett først, en utsatt posisjon hun er ganske klar over i årene etter mannen Jonas Colletts død: «At være -inde i vore Forhold er allerede slemt, at være Enke værre, at være Forkjæmperinde under norske Enkekaar kunne bringe til at misunde de indefrosne paa Spitsbergen.» Heldigvis er ikke Collett bare emo, hun er også en strålende stilist, og spissformuleringene står i kø, noe Selboes bok viser tydelig, med sjenerøse sitater.

Det er et tankekors at vi i dag nærmest kveles av en selvfølgelig frihet, i alle fall på det symbolske plan, samtidig som mange av Colletts ankepunkter er direkte resirkulerbare, for – å skrekk! – alt er ved det samme. For at den nye tid skal kunne bryte gjennom må, ifølge Collett, særlig 1830-tallets dandyer og deres kvinnesyn bekjempes. Werther, Faust og Hamlets klamme selvmedlidenhet og poetenes fetisjering av kvinnen som skjønn og passiv – ja, helst død – er ikke Colletts kopp te. Dandyen, den slappfisk, vandrer rundt i en lang, rutete frakk, til forveksling lik en slåbrok. Selboe lar den sinte, sterkt livsorienterte Collett snakke gjennom seg når hun raser mot den melankolske estetiker, hvis fremste egenskap er kjedsomheten, og som i sin jakt på virkelige følelser legger kvinneliv øde.

Selboe er inne på Colletts forbilder George Sand og Mme de Staël, og viser også en tragisk Collett, som ikke kjenner til Jane Austens og Brontë-søstrenes verker, fordi hun ikke leser engelsk, og som unngår å møte noen av sine likesinnede i samtida, på grunn av en slags sårbarhet og idealisme, kanskje også en følelse av mindreverd. Selboe tegner opp et bilde av Collett som en praktiker, hun praktiserer sin frihet gatelangs som litterær vagant i Europas storbyer Paris, Roma og Berlin. Hun er sulten på Balzacs og revolusjonens Paris, på følelsen av virkelighet, på folkelivet, men er for aristokratisk til å få øye på klasseforskjeller. Renheten i hennes prosjekt, som muligens stammer fra hennes høye etiske standarder, skaper skjærende paradokser mellom en utadrettet sanselighet og en nærmest anti-erotisk, moralsk bevissthet. Selboes bok er et godt sted å møte den eldre, motsetningsfylte Collett og hennes verk.

Susanne Christensen, Klassekampen 8. juni 2013

No comments: