Dikt for alle

Vemund Solheim Ådland
Sep pran ek
Dikt, 20 sider
Biblioteket Gasspedal, 2003

Vemund Solheim Ådlands dikt er like allmenne som opphøyde: Kongelige. Man kan se og lytte, slippe å forstå, omgås diktet, kikke på det, disse bitene, dem man lager dikt av eller bruker på butikken, i avisen. Sep pran ek stanser og blir stående ved grensen til et hvilket som helst språk, kjent eller ukjent, dets tilblivelse eller undergang i glemsel, en mer enn tvetydig sone, og likevel et uvanlig skarpt uttrykk. Slik er diktene også – på en sjokkartet måte – potensert med alt et språk kan romme, fra banaliteter til grotesker, i hvilket som helst utsnitt, og potensert med hvilken som helst lengsel etter et annet språk, også det som måtte være betinget av raseri.

Walter Benjamin sier et sted at enhver barndom gjør et stort arbeid for menneskeheten. Noe av dette arbeidet er nedfelt som form i Sep pran ek, med den innsikt enhver politisk anstrengelse burde (i termens etiske betydning) ta utgangspunkt i: at det også kunne være annerledes. Debutanten Ådland har en sjelden presisjon i rytme og klang, og intim kjennskap til det katastrofale i en hvilken som helst språklig foreteelse, like fullt har han investert frivolitet, ro, latter og avvæpning i diktet. Samlingen er selvsagt ikke uten historiske forelegg, eksempelvis pergament- og papyrusfragmenter (biter av tapte manuskripter); surrealisme og dadaisme; rent typografiske billedflater. Den nærmeste assosiasjonen er kanskje likevel Henri Michaux' grafikk, kanskje fordi også Michaux' litteratur rent tematisk beveger seg så nær Ådlands motiver.

Enhver – splitter ny eller veltrent – poesileser bør skaffe seg denne lille boken. Skulle man sammenligne Sep pran ek med annen norsk poesi, er kanskje Prøysen brukbar. Også hans dikt er åpne, allment tilgjengelige, også der kan man havne i det ukjente mens uttrykket ved første øyekast så jevnt og oversiktlig ut.

Anmeldelse af Arve Kleiva publiceret i Dagsavisen 1. oktober 2003. Reading companion here.

Forkjæmperinden

Tone Selboe
Camilla Collett. Engasjerte essays

De fleste har vel fått med seg at det er stemmerettsjubileum i år, og at Norge samtidig feirer 200-årsjubileet til en av stemmerettens forkjempere, Camilla Collett. Camilla, født Wergeland (1813–1895), søsteren til Henrik, er mest kjent for romanen Amtmandens døtre (1854–55), en obligatorisk del av den norske litterære kanon. Ikke et vondt ord om den, det er bare på tide å gjøre andre aspekter ved Colletts forfatterskap bedre kjent, og her gjør Tone Selboes nye biografi en strålende jobb. Romanens høye status har blant annet overskygget Colletts posisjon som landets første kvinnelige litteraturkritiker og dessuten at hun var en unik og modig, omreisende essayist i brytningstida mellom romantikken og det moderne gjennombrudd. Collett er en klar forløper for gjennombruddet, hvor den realistiske romanen står sterkt, dette før Georg Brandes og Henrik Ibsen slenger seg på trenden. Hun er en skarp kritiker av Brandes, som til gjengjeld benytter sin makt til å skrive denne sinte, gamle damen ut av historien, og hylle Ibsen i stedet. Grrreat, for å si det sånn.

Colletts essayistikk og kritikk er båret fram av en dypt personlig, følelsesmessig investering, noe som gjør det til en rystende opplevelse å lese henne, for tekstene slår gjennom så vitale og nærværende at store deler av samtidas tekstproduksjon blekner. Følelsene gjelder prosjektet, og det er beskrivelsene av kvinner og kvinneliv som opptar henne. I de skandinaviske, franske og tyske romanene hun leser, stirrer hun ganske enøyd på framstillingene av kvinner, dette i en tid hvor en sånn lesersensibilitet ikke har noen stemme; hun er rett og slett først, en utsatt posisjon hun er ganske klar over i årene etter mannen Jonas Colletts død: «At være -inde i vore Forhold er allerede slemt, at være Enke værre, at være Forkjæmperinde under norske Enkekaar kunne bringe til at misunde de indefrosne paa Spitsbergen.» Heldigvis er ikke Collett bare emo, hun er også en strålende stilist, og spissformuleringene står i kø, noe Selboes bok viser tydelig, med sjenerøse sitater.

Det er et tankekors at vi i dag nærmest kveles av en selvfølgelig frihet, i alle fall på det symbolske plan, samtidig som mange av Colletts ankepunkter er direkte resirkulerbare, for – å skrekk! – alt er ved det samme. For at den nye tid skal kunne bryte gjennom må, ifølge Collett, særlig 1830-tallets dandyer og deres kvinnesyn bekjempes. Werther, Faust og Hamlets klamme selvmedlidenhet og poetenes fetisjering av kvinnen som skjønn og passiv – ja, helst død – er ikke Colletts kopp te. Dandyen, den slappfisk, vandrer rundt i en lang, rutete frakk, til forveksling lik en slåbrok. Selboe lar den sinte, sterkt livsorienterte Collett snakke gjennom seg når hun raser mot den melankolske estetiker, hvis fremste egenskap er kjedsomheten, og som i sin jakt på virkelige følelser legger kvinneliv øde.

Selboe er inne på Colletts forbilder George Sand og Mme de Staël, og viser også en tragisk Collett, som ikke kjenner til Jane Austens og Brontë-søstrenes verker, fordi hun ikke leser engelsk, og som unngår å møte noen av sine likesinnede i samtida, på grunn av en slags sårbarhet og idealisme, kanskje også en følelse av mindreverd. Selboe tegner opp et bilde av Collett som en praktiker, hun praktiserer sin frihet gatelangs som litterær vagant i Europas storbyer Paris, Roma og Berlin. Hun er sulten på Balzacs og revolusjonens Paris, på følelsen av virkelighet, på folkelivet, men er for aristokratisk til å få øye på klasseforskjeller. Renheten i hennes prosjekt, som muligens stammer fra hennes høye etiske standarder, skaper skjærende paradokser mellom en utadrettet sanselighet og en nærmest anti-erotisk, moralsk bevissthet. Selboes bok er et godt sted å møte den eldre, motsetningsfylte Collett og hennes verk.

Susanne Christensen, Klassekampen 8. juni 2013

Kunstagenten

Navnet hennes høres ut som criss-cross, kryss-og-tvers, og det er kanskje en bevegelse typisk for henne? På slutten av 70-tallet kommer Chris Kraus til New York fra New Zealand, og får med seg de gode tidene; en billig og kreativ livsstil hvor ulike kunstneriske miljøer inspirerer hverandre, hvor det også er interaksjon mellom makten og gata: porno, pønk og penger går på bar sammen.

Kraus er lenge mest opptatt av performance og film, og knytter seg til Sylvère Lotringer og hans forlag Semiotext(e). Her redigerer hun Native Agents-serien, et slags motsvar til den suksessfulle serien Foreign Agents, de små, sorte bøkene som introduserer Michel Foucault, Gilles Deleuze, Jean Baudrillard og mange andre franske tenkere til et amerikansk publikum for første gang. Native Agents er et slags verksted hvor postmodernistiske praksiser får lov til å utfolde seg. Her er det altså hovedsakelig kvinnelige, amerikanske forfattere som Kathy Acker, Michelle Tea og Eileen Myles som undersøker de endringene i litteraturen som nødvendigvis må skje når teoriene om selvet, som mange av de franske teoretikerne har et nytt syn på, er grunnleggende annerledes.

Chris krysser over fra ett miljø til et annet, hun er go-go-danser, redaktør og kunstner, hun er high og hun er low, men hennes egen karriere tar ikke av. Den unge, anonyme Chris er kjæresten til den eldre, ganske glamorøse professor Sylvères – seinere hans kone. Først i 1997 debuterer hun, med den jordskakende hybridromanen I Love Dick, en serie kjærlighetsbrev stilet til Dick, men skrevet av henne i samspill med hennes mann, på et tidspunkt hvor forholdet er i oppløsning.

Problemet – hvis det er et problem – er at Dick finnes, og er en av Lotringers kollegaer, den britiske kulturkritikeren Dick Hebdige, som intetanende tenner en gnist i den temmelig ulykkelige Chris en kveld de tre spiser middag sammen. Skal vi tro romanen, er Chris på et slags nullpunkt etter flere aborter, og både hennes karriere og hennes forhold går til helvete. Gnisten som Dick tenner i henne gripes desperat, både følelsesmessig og intellektuelt, av henne og hennes mann, i et forsøk på å komme nærmere hverandre, og fantasileken utvikler seg til en rekke grenseoverskridende handlinger. Den virkelige Dick er ikke imponert: Hebdige mener det hele mest minner om voldelig og bisarr stalking. Han ender likevel med å innlede et forhold til Chris, men boka slutter med en knusende avvisning.

Etter bokas utgivelse blir Chris framstilt som en kald, hevnlysten egosentriker som hensynsløst utleverer seg selv, sin mann og ikke minst den intetanende, og etter hvert både sårede og forvirrede Hebdige. It’s a mess, a mess of emotions. Som Native Agents-forfatterne, skriver Kraus en form for ikke-fiktiv prosa, som aktivt tar i bruk teori og filosofi i en slags iscenesettelser eller forsøk, case studies. Dick er the cowboy, det sentrale, stabile, maskuline selvet, og Chris er et kvinnelig kaos av uklar etnisk opprinnelse, en kike, som det nedsettende sies om jøder, som Dick må støte fra seg for å framstå som respektert, suksessfull og all-American.

Men hva er det som virkelig får det til å gnistre i mitt lesende blikk? Er det den konstante tilstedeværelsen av kunstkritikk i Kraus sine tekster, lesninger av kunst og små kunstnerbiografier, sidestilt med eksperimenter med sterkt ladete menneskelige situasjoner? Hvorfor virker dette så kraftfullt? Sannsynligvis fordi jeg opplever at Kraus (gjen-)kobler noen svært vitale forbindelser mellom kunst, refleksjon og eksistens som hele tida sirkulerer i kulturen – men alltid som adskilte størrelser. Å koble kunst og liv er selvsagt en ambisjon man kan finne i stort sett all kunstnerisk virksomhet siden tidenes morgen, eller i det minste innenfor moderne tidsregning. Så hvorfor virker nettopp Kraus’ tekster så stimulerende, hvorfor stopper jeg brått opp akkurat her, og sier this is it, jeg har funnet det? Som en åndssvak hund som har fått ferten av en rev: This is real.

Det er en følelse av at noen plutselig lukker døra, alt blir stille. Ikke minst stilner trangen min til å formidle, fordi det virker håpløst. Kraus virker så dypt inne de tingene hun skriver om at hun ikke behøver å sette dem på begrep, for eksempel når hun skriver om kunstscenen i Los Angeles i Video Green: Los Angeles Art and the Triumph of Nothingness fra 2004 forlater hun kategoriene («institusjonskritikk», «sentrum og periferi», «etablissement og subkultur», «sosialt engasjement», «multietniske eksistenser», «feminisme» og så videre) og får i stedet ting til å bli levende, spesielt i kraft av en karakteristisk montasjeteknikk der hun blant annet driver rovdrift på de kortslutningene som oppstår i hjernen når sadomasochistiske fortellinger plutselig klippes inn i tekstene. Skal jeg da haste etter Kraus med min støvsuger og sette rett navn på alt? Banalisere ting som hun har fått til å leve og ånde? Og på toppen av det hele makte å formidle hennes litteratur på en folkelig måte innenfor rammene av denne avisa? Nei, for første gang blir stillheten påtrengende, når det gjelder Kraus blir jeg grådig, snarere enn gavmild, jeg vil beholde følelsene og tankene teksten hennes skaper, heller enn å legge ut hver minste detalj av dem. I will not share this link.

I Love Dick (1997), Aliens & Anorexia (2000) og Torpor (2006) kan betraktes som en romantrilogi. De kretser alle rundt fortellinger om tapere, Kraus blir en slags kosmisk mor, som samler opp de forfeilede kunstnerne, inklusive henne selv. Hun samler opp det kulturen utstøter og setter det i en ramme, skriver det fram. Aliens & Anorexia er blant annet historien om hennes eget både utopiske og vilt mislykkede prosjekt med å filmatisere den franske mystikeren og aktivisten Simone Weils filosofiske verk Gravity and Grace (på originalspråket i 1947). I Kraus’ roman er forholdet til Lotringer fremdeles akutt til stede, men Kraus vil noe helt annet enn å tømme seg for følelser, en slags følelsesavføring, som man kan forestille seg en samtale med en psykoterapeut har som formål, og som mye av samtidas såkalte virkelighetslitteratur tror det hele dreier seg om.

Miljøet rundt Semiotext(e) var kanskje besatt av teori og filosofi, men med Lotringers bakgrunn som flyktning fra nazistregimet under 2. verdenskrig er den historisk bevisste, politiske og aktivistiske sida minst like sterk. Kraus’ romantrilogi inneholder mange øyeblikksbilder fra Semiotext(e)-familiens gjøren og laden gjennom tidene. Å knytte en flokk filosofer og kunstneres tanker så tett sammen, til en fortelling, gjør mer enn å understreke deres allerede kanoniserte betydning. Kraus egler seg ikke innpå berømthetene, det er ikke noe D2-portrett av fascinerende personligheter, hun forteller snarere noe om hvordan tanker blir omgjort til praksis. Særlig smertefull virker romanen Torpor som nok en gang beskriver en utopisk misjon som mislykkes, denne gangen en vill bilreise fra Berlin til Romania, hvor Kraus og Lotringer (eller Sylvie og Jerome, som de heter her), og hunden deres, Lily, reiser for å skaffe seg et adoptivbarn. På mange måter er romanen et portrett av en Holocaust-overlever – Sylvère/Jerome – og han er intenst geopolitisk plassert; i historien, i Europa.

Kraus fortsetter med å skrive all slags hybridlitteratur som gjør grensene mellom fakta og fiksjon uklare. Kunstkritikken finnes i allerede nevnte Video Green (2004) og Where Art Belongs (2011), og romanen Summer of Hate (2012) virker som en ny start, selv om det fremdeles er lett å gjenkjenne skikkelser fra Kraus’ eget liv: Lotringer («Michel») og Eileen Myles («Terry»). Som i den franske filosofen Jean Baudrillards prosa er bylandskaper, arkitektur og motorveier konstant til stede. Video Green er en samling institusjonskritiske essays som forteller historien om hvordan poststrukturalistisk teori er blitt institusjonalisert, og hvordan et nesten ugjennomtrengelig hegemoni har bygd seg opp rundt de såkalte MFA-programmene – Master of Fine Arts-utdanningene som er altavgjørende for en kunstners karriere. Hvis du for eksempel presenterer en video av noen sokker som snurrer rundt i en tørketrommel, kan du ifølge Kraus være sikker på å bli ignorert hvis du ikke har en MFA å vise til, mens videoen sannsynligvis blir genierklært hvis du har den rette bakgrunnen. Kraus har øye for hvordan legitimerings- og utstøtelsesprosesser fungerer. Hun får Los Angeles-byrommet til å virke illustrerende når hun beveger seg fra de kalde glassflatene i sentrum til forstedenes forfalne bygninger.

Romanen Summer of Hate går enda lenger, er enda mer besatt av byrommet. Kraus, som ofte forsvarer all slags møkkete følelsesrot med en imponerende intellektuell overbevisning, skriver her om to flyktninger, hvis spor krysses: Catt Dunlop har engasjert seg litt for dypt i diverse sadomasochistiske nettsider og på det viset fått kontakt med en mann hun anser for å være reelt livsfarlig, og Paul Garcia, en tørrlagt alkoholiker med en fengselsdom bak seg. Romanen maler opp et Amerika i krig under George Bushs andre presidentperiode. 1969-sommerens budskap om kjærlighet er stivnet til en betongaktig, patriotisk egoisme. Sammen med Paul begynner Catt å sette i stand forfalne hus. De utgjør et utopisk fellesskap, en slags gentrifiseringsfortropp som kjøper hus, setter dem i stand, og leier dem ut.

Reisen de begir seg ut på er en på tvers av klasseskiller. Romanen spør tydelig: Hva koster et liv? Hva koster friheten, i et Amerika som dagens, der klasseklatring stort sett er umulig, og hvor det virker som om staten finner det økonomisk opportunt å holde så mange underprivilegerte mennesker som mulig i fengselssystemet, på permanent basis? Det er umulig å ikke tenke på den italienske filosofen Giorgio Agambens beskrivelser av konsentrasjonsleiren som et bilde på det moderne samfunnet. Det er den umenneskelige floken vi befinner oss i nå.

Susanne Christensen, Klassekampen 18. maj 2013