Uidentifisert Litterært Objekt

Lars Mørch Finborud
De svarte skiltene
Roman, 211 sider

Ved første øyekast ligner det på en bok, men det er lett å bli i stuss. Kanskje er det mer nærliggende å kalle kurator på Henie Onstad, Lars Mørch Finboruds debutroman et slags uidentifisert objekt? Jeg skal i alle fall sitte her med åpen munn og tomt blikk før jeg våger meg ut på en nærmere beskrivelse. Romanens første tretti sider danner en historie i seg selv, som på mange måter mimer leserens møte med romanen, en snedig felle som nødvendigvis må dra leseren inn and put a spell on you.

En pliktoppfyllende representant for den borgerlige offentligheten, en advokat, strider inn i et slags spøkelseshus, hvor han skal gjøre opp boe. Hans resultatorienterte bevissthet fortaper seg i en uforutsigbar og skremmende struktur. I huset, som minner om en slags vill, sammensnekret installasjonskunst, finner han en bok han leser i, hvorpå han forsvinner inn i et mareritt, og da han våkner omdefinerer han sin oppgave: Dette stedet må ødelegges, det huset skjuler er for grusomt for verden.

Det sier seg nesten selv at resten av boka er den boka som advokaten finner, så vi selv får innblikk i hvilke skumle prosjekter som har utfoldet seg. Finborud holder faktisk dampen oppe med et barokt språk, skakk humor og en endeløs strøm av mysterier; horrorkonvensjonene sitter som et skudd, og det er fritt fram for det som vel er forfatterens egentlige ærend, nemlig å skrive en slags samtidssatire som kretser rundt spørsmålet: Hva er kunst? Eller mer spesifikt: Hvordan ser verden ut hvis alt er kunst?

Inne i midten av historiens eskesystemer, finner en slags produksjon sted. Barnebarnet til den avdøde Bestemor – en slags inkarnasjon av de siste 150 årenes ekspansive, modernistiske esprit – arbeider tålmodig med å klassifisere hennes samling av jutegnask. Øh, hva behager? Jepp, jutegnask er et nyord, en gjenstand midt mellom relikvie og memorabilia: «Mye av dette kan karakteriseres som rent skrap, som de hullete raggsokkene til Asgar Jorn og Jørgen Nash eller den brukte q-tipsen som lå igjen etter Gertrude Steins overnatting.»

Bestemoren er en gave til boka, som en Kilroy har hun klart å plassere seg midt i absolutt alle kunstneriske, intellektuelle brennpunkter, og på den måten samlet gjenstander som i seg selv oftest er verdiløse, men som bærer med seg en aura fra alle slags sprelske, avantgardistiske hendelser i moderne tid. Barnebarnet skriver til sin venn Gustimoldo, og teksten består av disse brevene, flettet sammen med en rekke vittige eksempler fra jutegnaskklassifiseringsarbeidet:

Luchino Viscontis ølbrikke (1971)
Stammer fra da Bestemor og Visconti tok med skuespilleren Björn Andrésen på homsebar under innspillingen av filmen Døden i Venedig. På baksiden har Visconti skrevet til Bestemor: «Jeg er Aschenbach, vær min Tadzio. Knurr, knurr.»

Papp
G (ølmerker)
JG1113

Dette er en berg-og-dal-bane mellom det fjollete og det briljante, og når den satiriske brodden slår gjennom – det skjer ganske ofte – virker det som relevant lesning. Bestemors samling representerer den kanoniserte kulturen, relikvier fra høydepunkter som kan markeres med et blått skilt, som vi kjenner det fra gatebildet. Men spøkelseshuset er bokstavelig talt i ferd med å briste av en helt annerledes historie, de svarte skilters historie, som forteller om vanlige menneskers smerte. Romanen er best når Finborud rammer den svimle, marerittaktige følelsen i leseren.

Susanne Christensen, Klassekampen 16. februar 2013

Sprø som en kjeks

Gine Cornelia Pedersen
Null
Roman, 181 sider

På forsiden av skuespillerstudent Gine Cornelia Pedersens litterære debut finner vi hastige tegninger av et par skjeve skikkelser. Lesningen foregår i lynets hastighet, med et stort glimt, en del latter og en lett tomhetsfølelse etterpå. Som å lytte til en punkrock-singel og umiddelbart kaste den ut av vinduet idet musikken forstummer.

Vi raser gjennom en ung jentes liv med en viss kronologi; fra 10 til 16 til 20 år er det et eneste vilt løp av opprør, stoffer og all slags grenseoverskridelse. Ifølge forlagets følgeseddel søker jenta nærvær, intensitet og identitet, men identitetsjaget er ikke taktisk; hun vil stå på en scene, være skuespiller, være noen, men har fått litt for mye Jim Morrison i kaffen sin, for identitetsjaget hennes har et umiskjennelig rockemytologisk preg, slik vi kjenner det fra 1960-tallet. Jeget er i en permanent tilstand av ekspansjon og utslettelse. Hennes «lys brænder», for å si det med Søren Ulrik Thomsens vitalistiske poetikk fra 1980-tallet.

Men Pedersens tekst er enkel og referanseløs, den er jenta som brenner fra start til slutt. På veien ut i total oppløsning kommer hun på kant med samfunnsreglementene og ender på en lukket psykiatrisk avdeling. Kjærestene Jorg og Rød (mis)brukes til siste bloddråpe, og diverse andre relasjoner flammer på samme måte opp og går til helvete. Pedersens tekst er skrevet i en slags umulig nåtid hvor korte setninger som nesten alle starter med «jeg» raser avsted uten punktum. Ordet «jeg» fungerer som et slags alternativt punktum eller mantra, men setning for setning spenner dette jeg konstant over motstridende følelser eller impulser – det virrer, det fortærer menneskelige relasjoner som i neste bevegelse spyttes voldsomt ut, uten noen spesiell grunn. Alle slags ekstatiske opptrinn virker tiltrekkende:

Han tar meg med på en demonstrasjon
Vi roper
Jeg bare skriker
Alle er sinte
Det er deilig
Det føles som om jeg fronter noe viktig
Jeg fronter meg selv
Jeg fronter et generelt sinne
Jeg fronter at livet er ekstatisk og helt jævlig på en gang

Før en kaosreise inn i den peruanske jungelen stiller jenta seg spørsmål om en slags styrende instans, ved hjelp av en terapeut prøver hun å navngi denne instansen, finne fram til den indre cockpiten: En kjerne? Den hellige ånd? Magefølelsen? Men alt kastes bort igjen.

Den nærmeste litterære sparringspartneren kunne vært Bård Torgersen, hvis tekster ofte består av bevissthetsstrømmer som av og til utarter seg til en slags skrikende telegrammer fra handlinger som virker som de utspiller seg samtidig som vi leser. For eksempel finnes tre slike strømmer i Torgersens Voksne og barn (2012), som alle drar i ulik retning. Her har bare mannen kapasitet til å forhandle med omgivelsene (et «ferieparadis») om plass til en utbrent mor og et barn med ADHD.

Pedersens monolog har en litt enklere form, og er festlig som en tragikomisk nyttårsrakett, det er en helt fin beat her, men jeg ender likevel opp med å føle at jeg har stirret ned i et bombekrater for underholdningens skyld. Det er vanskelig å si hvilke tanker jeg sitter igjen med, annet enn at jeg fikk meg et kortvarig kick.

Susanne Christensen, Klassekampen 2. februar 2013