Å gi fingeren til Aristoteles

Vibeke Tandberg
Beijing duck
roman, 157 sider

I sin klassiske poetikk regner Aristoteles plottet for å være det viktigste elementet i et teaterstykke. Et plot må ha en begynnelse, et midtparti og en avslutning, og delene skal stå i et kausalt forhold til hverandre, ved å enten være nødvendige eller sannsynlige. Denne oppskriften har gått sin seiersgang gjennom tidene, selv om den også har møtt kritikk og sabotasjeforsøk. Men sjelden har vel Aristoteles fått fingeren så massivt som av Vibeke Tandberg i hennes romandebut. Årsakssammenhenger goodbye.

Fiskens hode, kropp og hale blir som oftest brukt som eksempel på den logiske sammenhengen i Aristoteles’ plotskjema, og i starten av romanen møter vi Madeleine på havet med en fiskestang. Men start og start: Det er mer som om leseren setter seg på en karusell som hakker fram og tilbake og snurrer endeløst rundt og rundt. Madeleine fanger en fisk i dypet, og etter det setter en stadig forvandling i gang. Hun sluker den døde fiskens bankende hjerte, og pådrar seg en lammelse som fører til amputasjon av begge hender. Den usunne nærheten til dyret gjør henne til en slags kyborg, og på tross av at det ville være mer sannsynlig at en menneskekropp forlenges av kunstig materiale, som de protesene vi ser på Paralympics, får hun altså hender som har tilhørt en kolombiansk morder, henrettet i et fengsel i Beijing.

Alle ekstraordinære hendelser gjennomleves uten dype traumer eller eksistensielle kriser, det er som om verken Madeleine eller hennes nærmeste familiemedlem Louis (både hennes barn og hennes mann) eier sjelsdybde. De går gjennom et vell av besynderlige situasjoner med en forunderlig evne til normalisering. Deres verden er gjennomført absurd og beskrives med effektfull, sort humor; begynnelse og slutt, død og liv, og alle livsformer looper og morfer konstant, for eksempel beskrives deres husdyr Dragan dels som en hund, en fugl, et marsvin og et barn. Madeleine har ikke noe imot å få påsydd mannshender, til og med hender som har myrdet, noe legene i stillhet undrer seg over, men Madeleine er mer pragmatisk enn kosmetisk innstilt, og går gjennom endringene med blank bevissthet.

Selv for hardbarkete lesere av modernistisk litteratur kan det overraske at en tekst som bryter med så mange av den dominerende normalprosaens regler kan holde seg samlet, og invitere oss innenfor med en så åpen gestus. På tross av tekstens mange hint til Samuel Beckett (den stammende tidløsheten) og Marcel Proust (madeleine- kaken som framkaller sanseminner), er det mer fristende å se Beijing duck i forlengelse av Tandbergs ganske omfattende og kritikerroste kunstnerskap. Et typisk eksempel er fotoserien Living Together fra 1996, der vi ser bilder fra et tvillingpars koselige hverdagsliv, men uhyggen brer om seg når man forstår at begge personene er Tandberg selv.

Fotoserien peker på sin egen karakter av iscenesettelse, noe man først ser etter en liten stund, når det gjenkjennelige hverdagslivet begynner å krakelere. Men hva er egentlig et gjenkjennelig hverdagsliv? Hvordan ser din hverdag ut, må jeg spørre? Jeg leser om plastiske operasjoner og kroppsmodifikasjoner, jeg copy-paster og photoshopper mens jeg hører på repetitiv, elektronisk musikk. Jeg lever et fullstendig digitalisert og helt hverdagslig liv. Jeg ser også på klassisk kunst, som for eksempel Venus av Milo, så vakker og armeløs. Kunsthistorien er full av amputerte kropper, særlig kvinnekropper. Kanskje er Tandbergs urovekkende univers ikke så vanskelig å kjenne igjen likevel. Og det er godt å sitte igjen med den sjeldne følelsen at teksten ikke er uttømt ved første lesning. Back to start.

Susanne Christensen, Klassekampen 15. september 2012

Ned i kjelleren

Bjarne Melgaard
A New Novel
roman, 295 sider

Det skulle være så lett for folk i de nordiske landene å forstå hverandre, men iblant ser det ut til å være enklere å lære seg swahili enn det språket din nærmeste nabo snakker. Språkene ligner, men av og til avsløres det overraskende, dype hull av forskjellighet. Så også med språkene som snakkes i kunstverden og i de litterære miljøene. Den litterære institusjonen har møtt billedkunstnere som skriver litteratur med forskjellige grader av mistenksomhet, men også med et fascinert sus. I 2003 kalte billedkunstner Matias Faldbakken seg for Abo Rasul og hans hovedperson i The Cocka Hola Company ankom med en misantropisk agurk opp i baken, og i en løst sammensatt tegneserieprosa, noe enkelte kritikere mest hadde forakt til overs for. De litterært innstilte blikkene kollapset i forvirring, var dette litteratur, eller en slags konseptuell mutasjon som ikledde seg litteraturens gevanter? Men egentlig er usikkerhetsmomentene mer sjarmerende enn urovekkende, det er noen blank spots her, men vi må bare jobbe litt hardere.

Ina Blom, professor i kunsthistorie, har skrevet et etterord som er klasket inn midt i boka. Som hun understreker der, har Bjarne Melgaard, kjent for sine ekspressive malerier og viltre installasjonslandskaper, allerede skrevet flere romaner. Disse har vært del av hans internasjonale utstillinger, men A New Novel er altså den første som får offisiell romanstatus av norske institusjoner. Boka ligger i forlengelse av et kunstnerskap som på grensesøkende vis snakker om homosex, vold og personlige traumer. En kunstner B settes i spill i New Yorks kunstverden, vi møter ham i en tilstand av kjedsomhet mens han penetreres av kameraøyne på en utstillingsåpning.

I romanens første halvdel, som er ganske morsom, på en sadistisk, musikkvideoaktig måte, går B gjennom en rekke spontane, mentale shifts, hvor han transporteres inn i en marerittaktig verden i et belgisk kjellerrom, full av grenseoverskridende handlinger mellom menn. Her virker det som om man kommer nærmere noe essensielt gjennom flere lag av symbolproduksjon: Kunstverdenen (boring!), som dekker over fantasiundergrunnen (insane!), som igjen dekker over et nivå hvor latteren virkelig setter seg fast i halsen og blir til gråt og avsky; traumerommet, misbrukets kjellerrom, som de ekstreme fantasiene forsøker å erstatte, eller omformulere. Formen mimer en reise mot et opprinnelig sår, men den grove måten teksten er klippet sammen på, gjør at man frustreres hvis blikket leter etter psykologisk realisme. Alle tråder og hooks ender med å bli rotet bort, wasted away. Eller de bare forblir løse. Fortolkningsbegjæret pumper ut i det tomme intet og ned blindgater og etterlater fornemmelsen av å ha et zappende, stoffpåvirket sinn, som Bs.

Den gjengen som driver og beamer B ned i fjerntliggende kjellerrom, sender tankene til filmer som Clockwork Orange (Kubrick, 1962) og Funny Games (Haneke, 1997). Klipp-og-lim-estetikken som her signaliseres av en grafisk design full av «feil», og den rå kroppsligheten, minner om 80-tallets New Narrative-litteratur med Dennis Cooper og Kathy Acker som peilepunkter. Bs venninne Linda beskrives da også som en Acker-lookalike. Men, men! En ting kan du være sikker på, at dine referanser er døve i forhold til Melgaards. Selv nevner han to yngre, avdøde forfattere, Guillaume Dustan og James Robert Baker, som inspirasjonskilder, i et intervju i amerikanske Dazed and Confused Magazine.

Romanen gis ut på engelsk, Melgaards publikum er internasjonalt, og her er det en høy frekvens av seksuell slang som barebacking (analsex uten kondom) og fistfucking. Bs konsekvente drift mot døden får den usikre sexen til å eksplodere på hver eneste side – det er som en aids-angst-utløsning. B forakter kritisk teori, men typisk nok taler han med to tunger, og formulerer samtidig en kritikk mot de homoseksuelle subkulturene som han mener er blitt akkurat så tomme og teatrale som den sexløse heteroverdenen. Og det er kanskje det som er mest interessant her, Bs seksuelle politikk som den leves ut.

I siste del av romanen introduseres venninnen Linda og drømmetypen David. De to blir aldri mer enn hastige skisser, de sløses bort, men scenene med Linda belyser synet på seksuell identitet. De to er så innforståtte med Bs homoseksualitet at han følelsesmessig kan slippe seg mer løs enn ellers. Selv om Lindas kjæreste Will iblant er med i senga, føler B at han har den mest autentiske homoseksuelle sexen med henne: «He feels more like a fag with her.» Hvordan Linda og David opplever samværet med B, hører vi om seinere, i noen vitnesbyrd som avviker temmelig fra dette.

Det er ikke vanskelig å zoome inn på de skandaløse delene her, hvis det er det man skulle ønske, men A New Novel etterlater meg snarere en smule ordløs og utmattet. Det er som med spøkelseshus, du må selv gå i fornøyelsesparken og se om det er noe for deg. Personlig foretrekker jeg nok å plukke blomster på en sommereng.

Susanne Christensen, Klassekampen 1. september 2012