Svermerisk kultur

Stefan Aust
Baader-Meinhof. Historien om Røde Armé Fraksjon
Oversatt fra tysk av Kjell M. Paulsen

Det er som om skoddene mellom fakta og fiksjon ikke er helt tette når det gjelder den tyske terroristorganisasjonen Rote Armée Fraktion. Dette er navnet de selv bruker idet de trer inn på scenen i løpet av 70-tallet. I offentligheten gis de navnet Baader-Meinhof, som trekker fram den venstreradikale journalisten Ulrike Meinhof, framfor den kvinnen som – sammen med Andreas Baader – faktisk fungerer som leder, nemlig Gudrun Ensslin. Etter hvert sporer RAF-medlemmene av i en voldsom radikaliseringsprosess som plasserer dem utenfor loven, men i starten vokser de ut fra studentopprøret, og henter inspirasjon fra blant annet maoismen og marxistisk teori, men også fra skjønnlitteratur som Herman Melvilles Moby-Dick (1851), Hermann Hesses Steppeulven (1927) og Bertolt Brechts Die Maßnahme (1929). Seinere blir de også til kunst, blant annet i Odd Nerdrums maleri Mordet på Andreas Baader (1978) og i ulike former for forsøk på kunstnerisk eller dokumentarisk tolkning. Stefan Austs bok fra 1985 er blitt stående som en autoritet på området, ikke bare rangerer den høyt på lista over RAF-litteratur, men er også en klassiker i dokumentarsjangeren og forelegget til filmen Baader-Meinhof Komplex (Uli Edel, 2008).

Aust skriver en detaljert fortelling som for det meste holdes i en faktuell og relativt nøytral tone, selv om et par tydelige grep i starten drar leseren inn i stoffet, og gir forfatteren kredibilitet. I forordet fra 2008 trekker Aust linjer til terroristaksjonen i New York 11. september og utdyper sin egen rolle i RAF-historien: Aust var, som Meinhof, skribent i det venstreradikale tidsskriftet konkret. Da Meinhof var i en PLO-treningsleir i Jordan, skred han til handling: Han var med på å få hennes to tvillingbarn hjem til Tyskland, i skjul for både det tyske politiet og fra RAF selv.

Aust presenterer seg som vitne, og åpner på dramatisk vis in medias res – bokas mest fiksjonaliserte sekvens – med fortellingen om gruppens selvmord i fengsel i 1977, hendelser som fremdeles er omdiskuterte, noe Nerdrums maleri understreker; muligheten for at selvmordet var mord, iscenesatt av staten.

Strengt tatt er de første 200 sidene de mest interessante, og man kan fristes til å mene at Aust ikke kommer dypt nok i sine undersøkelser av hva som er beveggrunnene til de sentrale medlemmene – dels på grunn av at han ikke tillater seg essayistisk spekulasjon eller filosofiske digresjoner. Etter det tragikomiske besøket i Jordan, hvor Baader virkelig kommer ut som en kolerisk psykopat støttet av den voldsromantiske prestedatteren Ensslin, og hvor gruppen også gir seg i kast med paranoide spekulasjoner om diverse medlemmers troverdighet, er det som om RAF-maskinen klikker i gang; det er ikke flere spørsmål å stille, ikke flere diskusjoner å ta, og Aust må også hengi seg til endeløse, actionpregede beskrivelser av bankran, bombesprengninger, flykapringer, kidnappinger og mord.

Det finnes en intens, moralistisk motvilje mot å presentere terrorister som karismatiske motefenomener, en kritikk som inkluderte filmen fra 2008 – noen mente den gikk for langt på dette punktet – men samtidig er nettopp dette med på å understreke RAF-medlemmene som produkter av historien, først som barn av nazister og av den generasjonen som var passive vitner til jødeutryddelsen, seinere som produkter av ’60-tallets frigjøringsromantiske happeningkultur, som for det meste var et sunt svar på den forrige generasjonens passive, ukritiske forføringsvilje. Er RAF-erne hipstere? Svaret er ja, til å begynne med, men stjernekultur kan være så mangt: I vår samtid er stjernedyrkelse ofte uttrykk for tom narsissisme, men det er tydelig at RAF-erne i utgangspunktet var tent av politiske og filosofiske ideer, en viss porsjon reelle solidaritetsfølelser og en vilje til å få det vestlige samfunn til å ta inn over seg Vietnamkrigens grusomhet; blant annet var ett av midlene å sprenge bomber i tomme kjøpesentre, med store materielle skader til følge.

Disse aksjonene står helt på vippen i skjæringspunktet mellom aktivisme og terrorisme, og skapte et sus rundt RAF som plutselig ga et ansikt til allerede eksisterende strømninger i kulturen. Deres avslappede stil i rettssalen, og bilder der de framsto jeanskledde og røykende, bygde opp under dette. Hollywood produserer i 1967 filmen Bonnie and Clyde, svermeriske forestillinger om det lovløse paret finnes allerede i kulturen. Baader og Ensslin kan nærmest plukke glorien ned fra himmelen, eller ut av det kollektivt ubevisste om du vil, og denne evnen til å inkarnere samtidens politiske drømmer er også en av forutsetningene for deres «suksess» som terrorister; når de velger volden, er publikum så å si allerede hooked.

Terrorisme handler om å utføre aksjoner som griper dypt inn i menneskers liv, men som også rammer visuelt, som skaper symboler og bilder. Også frigjøring skapes av bilder; statuer som veltes, murer som faller. I dag er de teknologiske øynene allestedsnærværende, og både aktivister og politi er mer maskinelle og anonymiserte når de på rituelt vis støter sammen i gatene. Austs snart 30 år gamle bok kan si oss noe om radikaliseringsprosesser, men dagens landskap er merkbart annerledes enn på RAFs tid.

Susanne Christensen, Klassekampen 28. januar 2012

Et fellesskap

Johannes Anyuru
En civilisation utan båtar
Dokumentardigt, 150 sider
Glänta produktion, 2011

Tittelen på den siste boka til den svenske poeten Johannes Anyuru refererer til Michel Foucaults formulering fra en forelesning i 1967: «I civilisationer utan båtar torkar drömmarna ut, spionaget ersätter äventyret och polisen tar piraternas plats.» Boka er basert på en blogg Anyuru skrev i Atens urolige gater sommeren 2011, mens han ventet på å dra med Ship to Gaza i en trassig gestus mot Israels blokade. Anyuru tar drømmerens posisjon ned i minste detalj; boka er satt med en svermerisk blå skrift, men han svever ikke bort til tonene av «Imagine», det er både tørt og reflektert nok til at beina holdes godt plantet i bakken.

Introen «Gazas stränder» er skrevet i datid og handler om å gå rundt og vente i Göteborg, om en beslutning som treffes under sterk tvil og om de tankene som denne skjerpede tilstanden avføder. I bakgrunnen har vi en syk far og bevisstheten om at det gikk skrekkelig galt på Ship to Gazas første ferd i 2010, hvor ni aktivister ble drept da israelske soldater bordet passagerbåten Mavi Marmara. Anyuru kaster seg inn i politiske diskusjoner, refererer til ting han har lest (han slår flittig opp i Judith Butlers Frames of War fra 2009), men er også sanselig til stede i teksten. Det er denne vekselvirkningen mellom refleksjon og en slags epifaniske øyeblikk hvor bevisstheten for eksempel forsvinner meditativt inn i en trekrones bevegelser som understreker troverdigheten – transcendensen er ingen påstand, like lite som det intellektuelle engasjementet.

Anyuru drar til Aten med koranen og Göran Sonnevie i bagasjen, og denne mer bloggaktige delen av teksten – holdt i nåtid – blir tyngre, men også lettere: Bruk av slang og direkte tiltale til et «ni» gjør Anyuru glimtvis til en upretensiøs og hverdagslig dude, muligens et forsøk på å unnslippe prosjektets tyngende alvor.

Ventetida blir lang i Atens gater, de påmeldte til Ship to Gaza blir trent i ikkevoldelig motstand, mens media kaller dem muslimske terrorister, og byen tåkelegges av tåregass. Heftige demonstrasjoner avholdes mot IMF-avtalen som den greske regjeringen påtvinger sin befolkning – det er kort sagt et skremmende gunstig sted å reflektere over aktivisme, i de samme gatene hvor han også støter på iranske asylsøkere med igjensydde munner, et skrekkinngytende syn.

Han reflekterer også mye rundt poetiske troper som navn, kropp og stemme. Det er som om det ligger en sentrallyrisk diktsamling skjult i midten av den dokumentariske teksten, noe Anyuru eksplisitt formulerer seg om: «Hvad er en dokumentarpoet?» Han er ingen estetisk hardliner, dokumentarpoesi kunne sett mer radikal ut enn dette, men etter hvert som boka åpner opp for lange sitater fra venners brev blir det tydelig at poeten kan være en båt med mange om bord, et kollektiv av stemmer. Og det er her verket kulminerer, i et langt cut up-dikt hvor et større, skrivende fellesskap står fram med fragmentariske bidrag.

I den norske dokumentarromanen Bagdad Indigo (2011) reiser Geir Angell Øygarden – kjent som Karl Ove Knausgårds venn i Min kamp – inn i Irak under amerikanernes invasjon i 2003. Men Øygarden skriver ofte i en moteriktig kynisk tone, noe som fører til at hans medaktivister blir karikert – det gjør ikke Anyuru i sin tankevekkende reise inn i dokudiktet. Men vi vet imidlertid at det ender mørkt; båtene blir sabotert eller stoppet av greske havnemyndigheter, men noe er likevel forandret for alltid: «Jag är vaknare nu. Alla är lite vaknare nu. Den jag var när jag reste kommer aldrig mer hem.»

Susanne Christensen, Klassekampen 14. januar 2012