Gjenbrukets tidsalder

Marjorie Perloff
Unoriginal Genius. Poetry by Other Means in the New Century
The University of Chicago Press 2010

Vi må opptre som intelligente agenter, bane oss vei gjennom en malstrøm av informasjon, som den amerikanske poeten Kenneth Goldsmith har sagt ved flere anledninger. Goldsmith, som blant annet står bak det omfattende, nettbaserte avantgardearkivet UbuWeb, omskriver med dette forfatteren, fra unikt ekspressiv til en språkøkologisk – gjenbruksbevisst – sitatsjonglør. Jeg nikker i gjenkjennelse, for Goldsmith treffer blink når det gjelder den praksisen jeg utøver nå: Kritikerens virksomhet handler i høy grad om utvelgelse, om å elte og omforme et språklig materiale, filtrere det gjennom en linse og et temperament innenfor visse regler – i mitt tilfelle først og fremst plass, tid og et krav om en viss grad av klarhet og presisjon i framstillingen.

Goldsmith supplerer på mange måter Marjorie Perloff, avantgarde- forskningenens grand old lady. Han er den tydeligste, mest polemisk provoserende representanten for en ny poetikk med stor grad av bevissthet rundt de historiske avantgardene og de nye mulighetene som åpner seg i kraft av medieteknologiens utvikling. En poetikk for en samtid hvor vi daglig poster tegn i ymse sosiale medier, på en radikalt annerledes måte enn for bare 20 år siden, hvor internett og mobiltelefoner fremdeles var teknonerdenes våte drøm.

Den snart 80 år gamle amerikanske Perloff har østerriksk bakgrunn, og hennes nye bok fungerer som en bekreftelse på hennes livsverk, en bok nettopp hun måtte skrive, som en oppfølger til hennes klassiker Radical Artifice: Writing Poetry in the Age of Media (1994). Og det var kanskje min første, litt frustrerte reaksjon da jeg begynte å lese de sju essayene som utgjør den nye boka, at Perloff først og fremst gjør det vi forventer av henne; utøver en svært grundig, detaljorientert, historisk bevisst forskerpraksis som til tider fortaper seg en smule, og bare gradvis kommer det fram hva som egentlig er nytt her.

Men det er klart vi lesere er radikalt forskjellige. Jeg holdt på å kaste boka i veggen av rein utålmodighet under kapittelet om brasiliansk konkretpoesi, men en kort e-postutveksling med en annen Perloff-leser vitner om begeistring for nettopp denne delen av boka. Min interesse vekkes imidlertid når hun skriver om bruken av sitater med utgangspunkt i kanoniske tekster som T. S. Eliots «The Waste Land» (1922) og Walter Benjamins Arkade-samlinger (som ble til mellom 1927 og Benjamins død i 1940), pluss hennes forbilledlige lesninger av Charles Bernsteins Benjamin-libretto Shadowtime (2005) og Goldsmiths Traffic (2007).

Den drømmen om bevegelse som finnes i moderne kunst (som i kubismen eller futurismen), kan nå utforskes i nye medier. Den konkrete poesien er sterkt performativ og vil lede leserens oppmerksomhet på kryss og tvers, vil heller vise oss språket som masse og spredning enn som lineære fortellinger. Den finnes blant annet i animert form på den danske nettsida Afsnit P – et av flere skandinaviske nettfora som har gått i bresjen for den nye poesien på 00-tallet. Et annet er det (nå sovende) Oslo-baserte Nypoesi, redigert av Paal Bjelke Andersen, som Perloff nevner med begeistring allerede på side seks. Hun har fått med seg at noe er på gang i Skandinavia, men akkurat som den forelskede fortegner hun landskapet, og havner langt ute på jordet når det gjelder fakta. Forelskelsens selvspeilende logikk slår også inn på andre nivåer: Poesien Perloff sirkler inn har en høy stjerne blant skrivende i Norden, og både Goldsmith og alle de store B-ene – Charles Bernstein, Caroline Bergvall, Christian Bök – har blitt hyppig invitert til Skandinavia. Kanskje interesserer vi Perloff fordi vi er interessert i Perloff?

Åpningen av boka er slående. Langdikt satt sammen av sitater – som «The Waste Land» – var ikke akkurat hverdagskost i T.S. Eliots samtid. En kritiker, Edgell Rickwood, slakter faktisk Eliot: «He conducts a magic-lantern show», sier Rickwood, og ergrer seg over at Eliot gjemmer seg bak sitatene. Diktets kvalitet bedømmes ut fra et krav om sann, inderlig uttrykksfullhet, her faller Eliot sammen, med sin inautentiske sitatkollasj. I dag forstår vi for det meste forholdet mellom original og kopi annerledes: Det er manifestskribenten Goldsmith som definerer den nye tidas samplingpoetikk, ikke bare med en slagside mot den tradisjonelle sentrallyrikken, men også mot 70-tallets eksperimentelle L=A=N=G=U=A=G=E-poeter. Den nye poesien er ifølge ham uoriginal, ukreativ og bevisst kjedelig. Som en ekstra fiffighet består Goldsmiths manifest selvsagt av sitater fra Sol LeWitts manifest om konseptkunst fra 1969.

Et eksempel på kjedelig poesi er Goldsmiths egen Traffic, en tekst som utelukkende består av utskrifter fra radioens oppdatering på bilkøene. Hva er vitsen? Finnes det et kritisk potensial her? Kanskje forsøker Goldsmith å stikke kjepper i hjulene på det moderne samfunnets trang til målrettet effektivitet. Vi leser også ofte for å komme fram til et poeng eller til et høydepunkt, men konfrontert med Traffic må bevisstheten finne helt andre måter å jobbe på.

Denne gjenbrukspraksisen kan man faktisk se på som et – ja, faktisk dypt kreativt – selvforsvar mot strømmen av meningsløs spam. Hvem har ikke klipt ut en snutt fra en irriterende reklame og postet den videre; ha! Avslørt! Jeg vil, som Perloff, sette et spørsmålstegn ved om Goldsmith faktisk tar kverken på geniestetikken, eller om han bare omformulerer den, forskyver den til et annet, mer skjult nivå: Det som måtte være av genialitet finnes ikke lenger i uttrykket, men det finnes rester av den i utvelgelsen.

Susanne Christesen, Klassekampen 26. marts 2011

På pensum

Tove Pettersen
Filosofiens annet kjønn.
Introduksjoner til den feministiske filosofien
Pax 2011, 250 sider

At filosofihistorien er en eneste lang sørgelig vise for kvinner, er gammelt nytt. I Tove Pettersens lettleste bok starter vi der ethvert kurs i feministisk filosofi og teori nødvendigvis starter, nemlig med Platon og Aristoteles. Det er vanskelig å si hvem av de to som kommer verst ut av det, men det må nok være Platon-eleven Aristoteles, som har sagt så mye vås om kvinnens naturlige underlegenhet at han burde være diskreditert for evig, denne Mr. Jeg-la-grunnlaget-for-den-moderne-sivilsasjonen. Ifølge den politisk konservative Aristoteles, er kvinnen en mislykket mann, hun forklares som mindreverdig og mangelfull fra naturens side og settes inn i et hierarkisk system hvor mannen er alene om å definere det menneskelige.

En annen av filosofihistoriens store kanoner, Immanuel Kant, var ambisiøs nok til å forsøke å sette opp en allmenngyldig etisk leveregel – det kategoriske imperativ – men hans tenkning rundt kjønn er desverre svært mangelfull.

Tove Pettersen gjennomgår disse med en åpen og spørrende holdning, og sender også en hel gjeng ukjente filosofer på banen for å skape motvekt til de allerede nevnte. Ymse pensumlister kan åpenbart trenge litt lufting, for flere av de filosofene som Pettersen får på banen (blant andre Catharine Trotter Cockburn (1679 –1750)) er anerkjente i sin egen samtid, men nå sørgelig glemte.

Pettersen er svært kanonbevisst, og hennes bok uttrykker dette på godt og ondt. Hennes utvalg kan neppe kalles tilfeldig, men definitivt subjektivt. Hun vier stor plass til omsorgsetikken, blant annet representert ved Carol Gilligan og liberalfeministen Susan Okin, og plasserer seg på det viset trygt mellom posisjoner som profilerte feminister som Toril Moi og Cathrine Holst vanligvis inntar (Pettersen oppvurderer Simone de Beavoir snarere enn hele hurven av poststrukturalistiske filosofer). I omsorgsetikken er det mildt sagt mange koselige familieverdier ute og går, og det kommer bare fram i en bisetning at Susan Okin tar det som en selvfølge at familie defineres som biologiske kvinner gift med biologiske menn.

Pettersen slår fast at den feministiske etikks oppvurdering av følelsenes rolle ikke fører til relativisme, og med disse ordene nærmer hun seg "den postmoderne fristelse" – når det gjelder de såkalte postmoderne tenkerne er hun ikke nevneverdig opptatt av pluralisme: Man må se langt etter en diskusjon av skeiv teori ut fra andre filosofer enn Judith Butler, som blir tildelt en halv side før hennes kritiker Seyla Benhabib tar over, og fyller de neste ti sidene. Når Pettersen til slutt sender ultrakonservative Martha Nussbaum på banen mot den postkoloniale filosofen Gayatri Spivak, blir det tydelig at det ikke lenger er venstresideavantgarden som har monopol på feminismen. Det skal sies at jeg liker mange av Pettersens polemiske kanonutvidelser og –tillegg, men det er likevel verdt å bemerke hvem som skrives helt eller delvis ut av historien.

Susanne Christensen, Klassekampen 12. april 2011