En graviditetsthriller

Geir Gulliksen
Forenkling
roman 167 sider

Vi ville nok peke ganske forskjellige steder hvis noen spurte «Hvor er mørket?». En del av oss ville sikkert peke ut av vinduet, på det såkalte parallellsamfunnet, på gettodannelser, problematiske boligområder ridd av vold, hvor innvandrere klumper seg sammen under slør og andre former for uintegrerbar mystifisering. Kanskje ville noen av oss svare: «Mørket er midt blant oss, mørket sitter til bords i kveld, midt i normaliteten rekker mørket sin tomme tallerken fram».

Geir Gulliksen har siden debuten i 1986 med romanen Mørkets munn vekslet mellom dikt og prosa, senest med den svært roste, og pinnsvinaktig stikkende romanen Tjuendedagen (2009), som om vi skulle bli overrasket over at en litterær tekst fremdeles kan by på en slags motstand. Forenkling er en fortelling med driv om Kim og Kristin, et ungt par – begge er 23 – som i gravid tilstand flytter inn i et hus de deler med det litt eldre, barnløse paret Anna og Per. Grensene dem imellom blir snart prekære, en problematikk vi kjenner igjen fra Tjuendedagen.

Fra første setning blir det imidlertid interessant å holde øye med mer enn bare den rene handlingen. Gulliksen beskriver det norske hverdagslivet på en gjenkjennelig måte, men midt inne i hverdagsrealismen finnes små splinter av abstraksjon. Kim og Kristin er gjenkjennelig, menneskelig formet, men beskrives glimtvis som komplementære substanser som reagerer på hverandre som om de var kjemiske væsker, en slags innbakt – embedded – oppløsning som også finnes i Hanne Ørstaviks siste roman, 48 rue Defacqz (2009). Mennesker er mennesker, men av og til framstår de – uten noe dramatisk brudd – som om de var malt av Mondrian eller Picasso.

De iboende motsetningenes logikk blir også synlig på andre måter: Her finnes både revolusjonen – motstanden mot normene – og det potensielle lovbruddet som integrerte størrelser, som en bløt og fremmed kjerne midt i normalitetens norske loff.

Da Kristin føder en liten jente, forstår Kim seg ikke som noen barnefar, men som en skyggeeksistens: Han opplever det som at Kristin fordobles, hun føder seg selv, mens han er en kime som bare kommer til syne i kraft av forholdet. De dikter da faktisk opp navnet hans («Kim»), og er begge aktive i å føre en kjønnsrollekritikk inn i forholdet. Motstanden er språklig, de vil for eksempel heller si jeg fisker deg, jeg fikser deg, jeg bærer deg, jeg bor i deg, jeg ber i deg, jeg ilsker deg, enn å si jeg elsker deg.

Den barnløse Anna engasjerer seg i de to, og går kanskje for tett på dem, mens Kim ikke alltid klarer å ta vare på babyen på en hensiktsfull måte. Barnet, en klump av uforsonlig liv, avviser ham, og han er for hardhendt i sin hjelpeløshet. Grenseoverskridelsen er der som et mørke mellom disse velmenende, sympatiske menneskene

Det går opp for meg at litteratur som peker på en problemstilling nesten alltid er dårlig litteratur. God litteratur må fungerer som en matrise for tvil som – midt i det tilforlatelige – byr på det uforutsigbare, på situasjoner hvor man knapt tror sitt eget lesende blikk. Det er godt å bli minnet om at det midt i den umodnes usikkerhet lever noe umistelig, nemlig bevegeligheten og åpenheten. Og det er godt å lese en tekst som ikke gir seg ut for å fortelle alt om livet, som ikke synger med om at livet kan og bør belyses i alle detaljer.

Mot slutten av romanen forekommer et sprang på tolv år og en svimlende hastig oppsummering av hva som siden skjedde med han som kalte seg Kim og romanens andre grensebryter, Anna. «Forenkling, det betyr vel å bli alene,» sier Anna, og viser til den selvvalgte barnløsheten. Men alene er hun ikke, sier hun, og vender seg mot ham: «Du bærer vel på noen eller noe, som du snart skal slippe, kanskje?»

Leseren kan gli gjennom Gulliksens roman, den er på mange vis medrivende, som en festlig graviditetsthriller. But make no mistake, dette er kompleks, alvorlig og relevant litteratur.

Susanne Christensen, Klassekampen 23. oktober 2010

Hjemmesnekret etikk

Christian Refsum
Løftet
roman, 332 sider

Vi trenger hverandre for å løfte hverandre ut av dritten, eller rettere sagt for å få et påskudd til å løfte oss. Dette tenker Roger om sin 13-årige sønn Knut. Historien om de to danner hovedsporet i Christian Refsums andre forsøk på romansjangeren, men hvorvidt Løftet kan reduseres til en roman om nok et far-sønn-forhold, det er jeg likevel i tvil om. Som i romandebuten Ingen vitner for vitnet ville jeg snarere si at temaet nok en gang er livet i randsonene, hvor man er snublende nær rollen som sosialklient, og spørsmålet om hvilken lov man skal underlegge seg – den statlige, eller en mer hjemmesnekret personlig etikk.

Knut har vokst opp hos en mor som lider av depresjon, og på skolen går det ikke stort bedre. Farens utradisjonelle løsning blir å ta med seg sønnen til fjells, på en slags teambuilding-tur, selv om skolen har begynt. Der oppe blir de, og klarer seg på sitt vis: Det er ikke lov å bryte seg inn i hytter, men det er rimelig, lærer faren Knut. Det er i dette desperate mellomrommet de bygger sin relasjon, hvor begge øver seg på å bli voksne, å finne en rimelig måte å integrere seg på, i storsamfunnet.

Roger har dels vært rammet av sykdom, dels av en rastløs livsstil, blant annet som raver i 80-tallets Manchester. Han etableres som den antiautoritære punk dad. I den ganske actionfylte innledningen vet vi ikke helt hvordan det kommer til å falle ut, finner de to sin bane som kriminelle – i media blir de omtalt som Hyttevandalene – eller finner de en vei inn i samfunnet?

Den allvitende fortellerposisjonen tillater et større rollegalleri, og nettopp derfor er det ikke helt riktig å kalle Løftet en roman om et far-sønn-forhold: Vi hører blant annet om en rik hytteeier hvis business er i ferd med å kollapse, han passerer bare Roger og Knut i veikanten, men likevel hører vi hans historie. På samme måte kommer vi tett på en ansatt på akuttmottak og lytter til hans beretning om det kompliserte i å begjære en ung, kvinnelig klient, et begjær som ikke er lov, men som likevel finnes og formes til et relevant spørsmål: Hvor går grensen?

Det er typisk Refsum å gå tett inn på kroppene i sine beskrivelser. Vi hører ofte om hud som blir hvit eller rød, som ekspanderer under dusjhodets varme stråle eller i seksuell opphisselse. Noe er mulig og kroppen strekker seg ut, huden rødmer. Refsum legger lista for teori betydelig lavere denne gangen, men jeg får likevel ferten av en reichiansk forståelse av begjæret og de utfoldelsesmulighetene loven henholdsvis åpner eller lukker for. Det blir dermed en fortelling om en farskropp og en sønnekropp som støtter seg til hverandre mens de gradvis ikler seg samfunnets lover, men den prismeaktige stilen peker snarere på strukturell problematikk, enn på en romantisk innkretsning av subjektet.

Bjørn Gabrielsen mener i sin anmeldelse i Dagens Næringsliv at de mange selvanalyserende monologene «kan virke noe kunstig» – her er jeg uenig. Selv om vinden nå blåser i en annen retning – av kunst som gjør seg usynlig som kunst – har jeg ingen problemer med denne verfremdungseffekt. Jeg skulle snarere gjerne sett det skurre litt mer, finne mer støy i en tekst som kan virke en smule motstandsløs i sitt troskap til norsk hverdagsliv anno 2010. Refsum har en sympatisk penn og Løftet er forfriskende lesning, men hvorfor ikke slå ut håret neste gang.

Susanne Christensen, Klassekampen 9. oktober 2010