Alle de onde år

Johan Blichfeldt Mjønes
Orkanger
Roman, 158 sider
Aschehoug 2010

I sin første roman, Terminalhastighet (2009), knyttet Mjønes an til autentiske hendelser i sin egen fødeby, Orkanger i Sør-Trøndelag. Hans andre roman gjør det samme, selv om det strengt tatt bare er tittelen som peker mot det biografiske. Orkanger blir til den arketypiske småbyen hvor traumer blir til, i et nesten Western-aktig skjebnespill. Men i prologen er vi riktignok langt unna det Orkanger vi kjenner i dag. I løpet av få sider freser vi gjennom landskapets naturlige forandringer og forming av menneskehender siden istiden, og det er vel et grep for å forankre skjebnespillet, et nesten evolusjonspsykologisk anslag. Livet eltes og formes; kvinnen føder, mannen jakter og i takt med de kulturelle framskrittene, popper også misantropien opp, det selvhatende menneske jager seg selv i en slags parodisk speiling av survival of the fittest.

Etter denne grandiose innledningen veksles det konsekvent mellom to perspektiver: Børge, mobberen, og Terje, hans offer. Det er raseripsykosen versus angstnevrosen i en evig, gjensidig bekreftende runddans. I Terjes sinn strømmer det en engstelig bønn om å bli sett, mens han samtidig forsøker å gjøre seg usynlig for sine plageånder. Hos Børge, som uttrykker seg i mer kortpustede, seksualiserte setninger, handler det om å vinne, om å få de andre på sin side, mot Terje.

Det gis ingen klar grunn til hvorfor Terje pekes ut som mobbeoffer, men måten mobbing forklares som bakgrunn for valg seinere i livet, får meg til å tenke på diktet «Skæbne» skrevet av Morten Nielsen i 1945, obligatorisk lesning i danske skoler, som handler om nettopp dette. Her er det mobbeofferet Tykke som siden hevner seg:

Nu er du noget, Tykke! Mand og partikammerat.
Og hvis vi en dag skal til muren, så er din hånd parat.
Parat til at smadre et knojern ind i min mund, når du slår,
for nu vil du dræbe, Tykke, alle de onde år.

Terje bryter imidlertid mønsteret. Når vi i andre del - bokas sterkeste parti - møter de to igjen, etter 25 år, er deres grunnleggende prosjekter henholdsvis å vinne og å redde, se og hjelpe mobbeofre som Terje selv en gang var. Sistnevnte er vendt tilbake til sin fødeby, hvor han er ansatt i distriktspsykiatrien, og det blir tilfeldigvis hans jobb å ta en avgjørelse i en sak som har Børge som sentral aktør. De spørsmålene som stilles her er viktige: I hvilken grad farges våre blikk av tidligere erfaringer, forutinntatte meninger og angst som er banket inn i oss? Den dramatiske ironien er slående når vi følger Terjes sterkt inhabile, fortolkende blikk på situasjoner som fra Børges perspektiv tar seg ganske annerledes ut. Når det gjelder Børge, står det åpent om mennesker kan forandre seg, om systemet er i stand til å oppfange eventuelle endringer, eller om man stigmatiseres til sine dagers ende for ungdommens synder.

Så langt så godt. Ikke overraskende møtes de to igjen en tredje gang, da de bokstavelig talt står på gravens rand. Og det er kanskje min primære innvending, at romankonseptet (diverse to- og tredelinger) presses for hardt ned over teksten og styrer den i så stor grad at den aldri slår seg helt løs og overrasker. Teksten virker alltid overskuelig, selv når det er meningen at den skal være vill og voldsom og berøre følelsesmessig. Sjablonger og formler er rett og slett litt for tydelig til stede. At Mjønes skriver strømmende, tempofylte setninger i et poetisk leie som til tider strekker seg over en halv side, gjør det ikke stort bedre: Det er - pardon my French - et ganske billig triks for å skape et intimt trykk i teksten.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. september 2010

Sapphiske nettverk

Siri Lindstad
Å fylle L-ordet med mening. Sexkart, slips og lesbiske liv
Sakprosa, 163 sider
Kill Your Darlings 2010

Boka som et performativt objekt. Det er ikke en så fremmed tanke hvis man kjenner litt til den bølgen innenfor svensk samtidspoesi som ofte kalles «språkmaterialisme». Men det jeg hinter om her er også noe så hverdagslig som designet på bursdagskort, hvor tekst og form går sammen om å formulere et poeng, en vits, eller, når det gjelder bokdesign, et teoretisk/poetisk/politisk standpunkt. Mye kunne blitt skrevet om designen på Siri Lindstads bok alene, en design som vekker den lekesyke fetisjisten i meg: En stor «L» er skåret ut av forsiden, og gjennom den skimtes hvite streker på sort bakgrunn. Det er et glimt av en norsk versjon av Alices sexkart, som trykkes på innsiden – et fenomen man kjenner til hvis man følger med i den amerikanske tv-serien The L Word; et kart over seksuelle relasjoner, et lite samfunn bundet sammen av begjær som strekker seg på kryss og tvers.

Forsøker man seg med en fortolkning, kan man for eksempel notere seg at en stor «L» på mange måter er en mutert «I» med en ekstra liten fot. Så hva leser jeg, med både øyne og hender? At jeg («I») kan forstås som summen av relasjonene i et nettverksformet fellesskap som ikke bryr seg om murer, piggtråd og uniformerte grensevakter. Et annet eksempel, som Lindstad trekker fram som sexkartets motsetning, er slektstreet, en konstruksjon som forsøker å stenge ute alle snuskete, utenomekteskapelige relasjoner.

Når man begynner å lese, er det mest påfallende Lindstads varme og imøtekommende tone og nennsomme, ganske pragmatiske framgangsmåte. Selv har jeg minimalt med kjennskap til The L Word (den ferskeste tv-serien jeg fulgte med på, er 80-tallets Brideshead Revisited, om det homo-(host!)-romantiske vennskapet mellom de to britiske skjønnåndene Charles og Sebastian), dette bare for å understreke at det går fint an å henge med, selv om tv-serien er en gjennomgående referanse. Lindstad kryssklipper sin undersøkelse, en kartlegging av lesbisk liv i Norge, med avstikkere til resten av Norden og Amerika, med klargjørende eksempler fra tv-serien.

Intensjonserklæringen lyder som følger: «Jeg velger å gjøre «lesbisk» til en samlebetegnelse, til et «vi», og så er planen min å problematisere dette «vi-et», både som seksuell identitet, en politisk kategori og en feministisk posisjon.» Problematiseringen må nødvendigvis komme først et stykke ut i boka – først kartlegging, deretter kan vi komme i klemme. Det gjør vi først for alvor i kapittel seks. Her plasseres biseksualiteten som en motsetning til både homo- og heteroseksualiteten, en frittflytende signifikant som møter langt større sanksjoner enn for eksempel en entydig lesbisk identitet. Lindstad skriver godt om hvordan biseksualitet iscenesettes som grunnleggende uforankret og grenseløs, kort sagt som et psykopatisk karaktertrekk. Bare tenk på diverse Bret Easton Ellis-figurer, Patricia Highsmiths Tom Ripley og Catherine Tramell fra Basic Instinct (1992).

Deretter forlater vi den mer horisontale kartleggingen av samtiden, og går over til en historisk framstilling som undersøker L-ordet via diverse sosiale fenomener (både utesteder og ulike organisasjoner) gjennom tidene. Lindstad kunne godt ha kvesset kniven her og der, men det er også forståelig at hun har lyst til å liste seg rundt mange aggressive Valerie Solanas-fakter. Ytterlige grunn til problematisering finner Lindstad blant annet hos de eldre lesbene, som kan føle seg uvelkomne i ymse sosiale rom, ofte oversvømmet av de unge, hippe og danseglade.

Det konkluderende avsnittet blir likevel for diffust og overfladisk. Her handler det om den lesbiske identiteten som politisk kategori, versus det vi kjenner som Lesbian chic, et slags populærkulturelt tyveri, som representerer lesber bare med klisjeer eller som normalitets- bekreftende skremmebilder. Generelt kunne det vært fint å slippe Lindstad løs i en friere akademisk form, med plass til flere referanser. Det er mye bra i boka, som er et lite sjarmtroll, men det finnes et helt hav av relevant tankemateriale man kunne trekke inn, som kunne ha gjort prosjektet til en litt mer substansiell undersøkelse.

Susanne Christensen, Klassekampen 4. september 2010