Friday, October 16, 2009

Bullshitkanon

Lisa Charlotte Baudouin Lie og Stina Kajaso
Sons of Libertys udistanserte Hongi hjerter og hjerner spiddet av enhjørningens anti-transcendentale regnbågs hallojs rosa horfluff med en twist
Dramatik, 271 sider
Forlaget Oktober 2009

Allerede tittelen signaliserer et ekspanderende kaos. Mellom permene finnes fem teaterstykker av performanceduoen Lie og Kajaso, bullshitbaserte aktiviteter framført mellom 2005 og 2008 i regi av deres «band» Sons of Liberty. I tillegg har jeg fått duoens seineste stykke, Pre Sang Real fra 2009, lagt ved som et lite hefte. Det er kanskje det mest leseverdige, i alle fall er de poetiske kvalitetene tydelig til stede her, på et reint tekstlig nivå.

Og det er en pussig poesi, kan jeg love, som hamres ut på svorsk, og som mikser Fritzl med Frodo i en sky av referanser i en porno-og-horror-befengt stop-and-go-estetikk som nærmer seg rein scratch: sampling og brudd, sampling og brudd. Forfatterne strør i tillegg om seg med yndige ordspill som «le pain» (på fransk «brødet», på engelsk «smerten»), og den strålende tittelen "Pre Sang Real" («sang» er «blod» på fransk; gaven er blodet).

Tematisk omfavner Sons of Liberty det meste, men en rød tråd er angsten i den vestlige verden, selvskading og ensomhet, hvor trist – og ikke minst ambisiøst – det kanskje høres ut, og en mulig forløsning av denne tilstanden i et karnivalistisk kjempesmell, her og nå på scenen. Det står respekt av den maksimale risikovilligheten de legger for dagen, i et show hvor grensene testes ikke bare i forhold til publikum, men også de to aktørene mellom.

I bokas kranglevorne og ganske defensive forord kjemper de to med å forklare seg, å legge ut om en estetikk som setter feilen i hovedsetet (som «snublesteiner til nye verdener»), for forklaring er jo å oppklare noe, en slags opprydningsrutine duoen stritter imot av alle krefter. Å legge ut om kaosteori må nødvendigvis gjøres i en kaotisk, urein form, og her holder jentene det de lover. Vi får innblikk i Skype-samtaler om språkvask hvor innspill fra forlaget forkastes ett etter ett, og hvor også Klassekampens teateranmelder IdaLou Larsen får et par satiriske spark.

Larsen anmeldte i 2007 stykket Swamped in sensation og insisterte i sin anmeldelse på å kritisere duoen for «å ikke kommunisere», noe som jo er ganske pussig, ettersom en teaterkritiker burde gjenkjenne en tradisjon med rike impulser fra dada, Antonin Artaud, 60- og 70-tallets wieneraksjonister, det postdramatiske teateret i vår samtid, og så videre – og se at de problematiserer kommunikasjon, og undersøker andre, mer kroppslige, anti-rasjonelle uttrykksformer. IdaLou Larsen was not swamped in sensation, for å si det mildt, og det er kanskje her det butter: Sons of Liberty og andre performanceinspirerte aktører ønsker å iverksette radikalt dionysiske situasjoner som bombarderer muligheten for et objektivt, distansert blikk, et premiss som kritikeren må forholde seg til.

Det er selvfølgelig en ærlig sak å mene at en slik forføringsteknikk ikke fungerer (Larsen gjør ikke det, hun bruker sitt ufravikelige krav om kommunikasjon som et skjold mot kaos), men i møtet med vilter performancekunst må vi nødvendigvis forsøke å være åpne i forhold til det faktum at uttrykket aktivt motarbeider et steinhardt, fornuftsmessig blikk som er innstilt på feilsortering. Uttrykket må snarere møtes sanselig og medlevende, av en leser som også er i stand til å se seg selv oppleve, behag som ubehag, der hun sitter i stolen, parat til å bli fôret.

Susanne Christensen, Klassekampen 17. oktober 2009

1 comment:

Fucked Up Forlag said...

Svar om Sons of Liberty

Klassekampen - 24.10.2009

AV IDALOU LARSEN

I Klassekampens Bokmagasin lørdag 17. oktober anmelder Susanne Christensen «SONS OF LIBERTYs udistanserte Hongi hjerter og hjerner spiddet av enhjørningens anti-transcendentale regnbågs hallojs rosa horfluff med en twist» av Lisa Charlotte Baudouin Lie og Stina Kajaso. Christensen skriver at i «bokas kranglevorne og ganske defensive forord» får «også Klassekampens teateranmelder IdaLou Larsen – et par satiriske spark».
Hun bruker deretter en del spalteplass på å polemisere mot det faglige nivået på min anmeldelse av Sons of Libertys «Swamped in sensation» som hadde premiere på Nationaltheatrets Torshovscene i 2007.
Christensen synes det er «ganske pussig» at jeg «insisterte – på å kritisere duoen for `ikke å kommunisere–» all den tid «en kritiker burde gjenkjenne en tradisjon med rike impulser fra dada, Antonin Artaud, og 70-tallets wieneraksjonister, det postdramatiske teatret i vår samtid og så videre». Det gjør altså ikke jeg. «I møtet med vilter performance» tviholder jeg på mitt «ufravikelige krav om kommunikasjon som et skjold mot kaos» i stedet for å «forsøke å være (åpen) i forhold til det faktum at uttrykket aktivt motarbeider et steinhardt, fornuftsmessig blikk som er innstilt på feilsortering».
Susanne Christensens teoretiske utlegning av min anmeldelse er imponerende, men noe fantasifull: Det eneste jeg anklager duoen for er å «snakke til hverandre, ikke til publikum», med det fatale resultat at selv om «de to snakker intenst og ivrig sammen i nærmere halvannen time», «er mesteparten av deres improviserte replikker så å si umulig å oppfatte. Diksjonen er dårlig, de artikulerer ikke, og med mellomrom ifører de seg løstenner i gull som gjør det enda vanskeligere å følge med». For å si det rett ut: Det var umulig å høre hva de sa.
Når de to kunstnernes uttrykksform samtidig gir inntrykk av at teksten er selve nøkkelen til forestillingen – jf. bokutgivelsens tittel – holder jeg fast på vurderingen jeg ga uttrykk for i Klassekampen 5. oktober 2007.