Alle sanser åpne
Jenny Hval
Perlebryggeriet
roman, 122 sider
Kolon forlag 2009
Jenny Hvals debutroman Perlebryggeriet er en besynderlig verden å synke inn i. Vi følger den purunge, norske jenta Jo, som er reist langt vekk fra hjemlandet til byen Aybourne for å studere biologi. Det å komme til en fremmed by åpner ofte sansene, og Jo kan være hvem hun vil i de nye omgivelsene; her er ingenting avgjort. Hverdagen på universitetet er like triviell som andre steder, men den gamle fabrikken der Jo flytter inn sammen med jenta Carral, er på alle måter eksepsjonell.
Biologistudenten trer inn i et hus som virker levende, i en aktiv forråtnelsesprosess hvor veggene er papirtynne, og hvor råtne, stinkende epler ruller rundt på gulvene. Både epleskrotter og menneskekropper kommer uhyggelig nær hverandre, mens de oppløser seg og smelter inn i hverandre og omgivelsene.
Hval bruker teksten til å forske på det sanselige, hun undersøker Jo i en oversanselig tilstand, som er overskridende og på et vis pervers, men det er en inderlig og sterkt livsbejaende perversjon som vokser i Jo. Veggene mellom de ulike rommene brytes ned, særlig i kraft av hørselen. Hun hører Carrals kropp åpne seg og avgi urin, hun lytter seg inn i de private rommene – både toalettet, men også kroppens indre rom gjennomlyses: «Carral stirret tilbake på meg, fulgte med på juicen som sank nedover min gjennomsiktige glassmanethals.»
De indre rommene ligger ikke lenger skjult under lag av skamfølelse og tabuer, men er åpne for undersøkelse, og det som Jo finner der inne er en merkelig og sterk form for poesi. Perlebryggeriet er en roman om seksuell oppvåkning, men også en insisterende beskrivelse av en verden hvor det individuelle ikke baserer seg på faste, avgrensede former og definitive forbud, men hvor livet snarere eksisterer i en slags erotisk tåke, hvor muligheten for å finne sammen i en felles kropp alltid ligger nærmere enn isolasjon og tilbaketrekning.
«Norske hus [...] er hermetiske, varme tretanker fulle av farger, og norske lyder holdes pent adskilt fra hverandre gjennom godt isolerte, tørre vegger», sier Jo om den verdenen hun har reist fra. Til forskjell fra dette flyter Jo, Carral og nabogutten Pym etter hvert sammen i en erotisk trekant i et magisk og merkelig levende hus som oser naturlig forfall.
Hval staker ut en helt egen vei med denne romanen, som er befriende atypisk for sin tid. Hun hengir seg til et sanselig og poetisk språk, og bygger opp et egenartet univers, hvor de fysiske lovene blir opphevet og hvor naturkatastrofen får en poetisk dimensjon: Aybourne ligger plutselig under vann. Hval undersøker hva det vil si å være til i en verden ute av balanse, hva det vil si å filosofere med utgangspunkt i en blødende kvinnekropp. Når Jo legger seg selv under lupen, ser hun seg slik: «som om jeg lekker ut i rommet og løste meg opp, rant ut gjennom mitt eget blodige skritt som svart saft fra et råttent kjernehus.» At kroppen blør, blir til et kraftfullt og poetisk bilde på et jeg – en måte å være til på – som strømmer ut i en fysisk forbindelse med omverdenen.
Hval er tydelig forankret i feministisk filosofi, og flere klassikere er perfekte reading companions. To eksempler er Luce Irigarays This Sex Which Is Not One (1977), et filosofisk studium av en spesifikt kvinnelig måte å være i verden, betinget av at hennes kjønn ikke er ett, men to, to lepper som stadig er i berøring med hver andre. Og Julia Kristevas Powers of Horror: an Essay on Abjection (1980), om de delene av oss (blod, kroppslig avfall, alle flytende former) som vi må støte ut, både symbolsk og konkret, for å kunne framstå som enhetlige, rasjonelle subjekter. Det er en modig, selvstendig vei
å gå for en ung, norsk debutant.
Susanne Christensen, Klassekampen 21. november 2009