Saturday, October 03, 2009

Mal det svart

Stig Sæterbakken
Ikke forlat meg
roman, 241 sider

Akk, ungdommelige kjærlighet! Aksel er 18 år og elsker Amalie, og det er ikke en hvilken som helst slags kjærlighet, det er snakk om ren kjærlighet – et uhyrlig konsept, når man tenker over det. Med sedvanlig sans for gotiske dualismer beskriver Sæterbakken Aksel som den verdensfravendte, ja, nesten verdensfornektende, misantropiske unge mannen, og Amalie som en livskraftig, livsbejaende eksistens som trives i sin kropp, og som beveger seg fritt i en sensuell menneskeverden. Skjønt det er strengt tatt begrenset hva vi vet om Amalie, for vi ser henne først og fremst via Aksels sjalusiforvridde blikk.

Beskrivelsene av den anspente tilstanden som Aksel befinner seg i går egentlig på tomgang de første 100 sidene, hvor forskjellene mellom de to beskrives mer og mer dramatisk, som om forfatteren graver seg lenger og lenger inn i et stort yin/yang-tegn. Aksels jomfruelige følelser utvikler seg til å bli en gnagende hodepine, en psykisk labil tilstand, og Sæterbakken får fint fram dynamikken: En forestilling om ren kjærlighet avsløres mer og mer som et voldsproduserende maskineri. Den romantiske kjærlighetens gullglitrende vagina (uoppnåelig) kontrasteres med ... ja, hva er egentlig motsetningen her? Dødens nattsvarte anus, kanskje.

Formen er som vanlig sæterbakkensk elegant, som en pink Cadillac, overstrødd med originale metaforer, men lenge mener jeg likevel noe ved teksten blir for enkelt og statisk, spesielt for en forfatter som vanligvis utviser et ikke lite engasjement i diverse samfunnssystemer og ideologiske konstruksjoner. Og heldigvis, i og med at handlingen utspiller seg i omvendt rekkefølge, åpnes det gradvis opp for perspektiver som kan belyse hvorfor Aksel har blitt hensatt til en så anspent tilstand. Her begynner romanen omsider å fungere på flere nivåer. Det er nemlig ikke av liten betydning at Aksel har en far på 60 år; han kommer fra den gamle verden, mens Amalies foreldre er en gjeng ville, kulturradikale anarkister, hvis hverdag består av rikelige doser nakenhet, fri sex og ekspressiv oljemaling. Faren hoier til Aksel om Amalie og hennes mor:

Se på dem! De er kvinner! De skulle prise seg lykkelig! Vi menn duger ikke til noen ting! Vi bare ødelegger livene våre! Det sanne menneske er en kvinne! Vi er bare halve avarter av menneskearten! Fordi vi ikke kan ta verden ut av buken, prøver vi å ta den ut av hodet! Kvinnen lever, mannen maler!

Aksel ser faktisk lyset, det kulturradikale frigjørelsesparadigmet representerer for ham den nye – og ikke minst sanne – verden, men det er en verden han aldri kan bli en del av. Det han sitter igjen med er akkurat det faren peker på, et smertefullt bilde av livet i all sin skjønnhet, personifisert i Amalie, et bilde så befengt med seksuell frustrasjon (for Amalie kan nesten ikke røres, hun er plassert på en pidestall over ham) at den logiske konsekvensen er å forløse det i vold. Og går vi enda lenger tilbake får vi bedre og bedre grep om hva som egentlig står på spill her, for det finnes ingen opprinnelig renhet i Aksels liv. Han vokser så å si ut av møkka, men også vekk fra en praksis som faktisk var seksuelt tilfredsstillende, men som samtidig er for outsideraktig til at den kan assosieres med kjærlighet.

Spørsmålet jeg sitter igjen med handler om hvordan det kulturradikale paradigmet beskrives; hvordan frigjøringsideologien til en viss grad produserer frigjørelse, men samtidig en nevrotisk skyggeside. Det produktive konseptet i Aksels mentale landskap er og blir den rene kjærligheten, og ett av de viktigste spørsmålene for meg blir: Er forestillingen om heteroseksuell, romantisk kjærlighet et sosialiseringsinstrument? Hvilke krefter – i og utenfor Aksel – har interesse av hans forestilling om at kjærligheten er det motsatte av seksuell tilfredsstillelse?

Sæterbakken har lagt ut mange feller for leseren denne gangen; men det anbefales altså å gjøre noe annet enn å tråkke rundt i beskrivelsene av forholdet, som flere anmeldere åpenbart finner rørende og autentiske, og se litt lenger enn dette. Sæterbakkens forfatterskap er langt, ja, det runder 25 år as we speak, og alt vi kan håpe på er at han fortsetter og skrive den ene djevelske – og djevelsk velskrevne – romanen etter den andre.

Susanne Christensen, Klassekampen 3. oktober 2009

2 comments:

Vertigomannen said...

Precisa iakttagelser! Och nästan exakt vad jag har sagt till Sæterbakken ända sedan jag läste första versionen av boken i våras. Zombie är bokens egentliga hjälte och hopp, medan Amalie är ett monster, en symbol för en könsordning som överlevt sig själv.

Susanne said...

Tak for kommentar, deroppe fra Tromsø. Ja, enig, i hvert fald er Aksels idé om Amalie monstrøs, eller har monstrøs effekt. Hvad og hvem Amalie egentlig er, får vi jo vældig lidt indblik i.