En såkalt drittjobb

Johan Jönson
Efter arbetsschema
Dikt, 794 sider
Albert Bonniers Förlag, 2007

Du ser kanskje et glimt av dem fra togvinduet, folk i oransje kjeledresser som arbeider på jernbanesporet. Disse arbeidsklærne har lange striper av reflekser som lyser opp, de minner meg om bokbunaden til Johan Jönsons nesten 800-siders tunge tour de force av en utgivelse – bare at strekene på omslaget er svarte som strekkoder: en svett kropp i arbeidsklær, en kropp i form av en vare.

I november i fjor mottok Jönson Aftonbladets litteraturpris for Efter arbetsschema, ikke lenge etter ble boka nominert til Nordisk Råds litteraturpris – og oppmerksomheten er gledelig overraskende: Jönson må være den mest nådeløse forfatteren vi har i Skandinavia i dag, verket er mørkt og murrende, kroppen har sjelden framtrådt så maskinell i diktekunsten, så radikalt avmystifisert, både den arbeidende kroppen og de kroppene det arbeides med i diverse omsorgsyrker, på neonopplyste institusjonsganger, en såkalt drittjobb som har lavest mulig status i vår del av verden:

Förakt utgör en form av utdraget hat. Avslutar inte plågan. Överlåter endast administrationen i döden. Låter en leva i en oavbruten underlägsenhet. Står ensam med meningslösa kväljningar. Står utan språk och utan fiktion. Har några enstaka ord. Rep-p-eterar en radikal ofrihet. Vet mycket väl var horisonten går. Ska avlägsna avföring under tystnad. Ska se fram emot lediga dagar. Ska tillskriva semestern metafysiska egenskaper. Ska tillbaka till missfostren. Ska betjäna skitlönen. Föraktet skrivs varje månad ut på lönebeskedet. Ska inte lyssna och inte ta till orda. Ska blunda och rengöra de statiska kreaturskropparna. Ska lyssna till prenatala läten. Ska lyssna till ljudhämningar post mortem.

Jönson har et lengre forfatterskap bak seg, selv om det ville være meningsløst å snakke om progresjon, man burde heller snakke om ekspansjon: Gjennom hele 90-tallet gir han ut bok etter bok, men det er som om det er samme murrende bok, som om hver bok inneholder de foregående, en skitten snøball som suger i seg stoff på veien. Universet er gjenkjennelig jönsonsk, men der hvor vi før befant oss i det sciencefictionaktig dystopiske er Efter arbetsschema forankret i tid og rom og til et jeg ved navn Johan. I et intervju med Ordfront bekrefter da også Jönson at erfaringene er hans egne, han sier: «Jag växte upp i ett hem där det i princip inte fanns några böcker, men folk jobbade utav helvete. När jag började intressera mig för poesi i 20-årsåldern och jobbade på olika ställen märkte jag att det saknades skildringar av arbetet inom poesin, trots att det är så centralt. Därför kom jag att intressera mig för det. Arbete har varit närvarande i mina tidigare böcker också, men den här gången ville jag betona det mer.»

Til forveksling likner dette altså på intimiserende dagboksprosa i stil med Maja Lundgrens Myggor och tigrar (2007) og Lars Noréns En dramatikers dagbok (2008), men her er det ikke snakk om en dagbok, heller en slags rapport – det er bare dagenes navn som markeres, små sirkulære ukeslange loops, i tillegg til arbeidstiden.

Det har blitt påstått at Jönson skriver en slags arbeiderdiktning som går bort fra vi'et til fordel for jeget, i så fall er det snakk om et kollektivt jeg, eller kanskje heller et serielt jeg. Kroppen og maskinen, eller den spastiske, lamme kroppen som håndteres, går i symbiose i arbeidssituasjonen, i produksjonen, et scenario som kan minne om Pushwagners malerier (og bak disse igjen Fritz Langs Metropolis) hvor mennesker og bylandskap framtrer som serielt repetitive mønstre. Dermed er det også en arbeiderdiktning som neppe er mobiliserende (i 70-tallsforstand, den er rett og slett ikke naiv nok), men snarere aktiviserende.

Jönson beskriver et drømmeløst og materielt liv, der det ikke er noe som peker ut over produksjonen. Beskrivelsene snakker med den italienske filosofen Giorgio Agambens begrep om det nakne livet (fra gresk, «zoe»), en rent materiell eksistens strippet for de rettighetene som ellers følger med den statsautoriserte identitetspakken i en verden hvor unntakstilstanden råder. Og når beskrivelsene blir så sterke, er det på grunn av forfatterens evne til å skrive knusende konkret, ingen hyperbol i verden kunne vært mer effektiv enn den jönsonske konkretisering: Dette er en naken tekst om et nakent liv.

Men Efter arbetsschema er på mange måter også et stort, rablende mangfoldig – nesten joyceansk – verk, og det ikke minst på grunn av de mange teksttypene som blandes i boka. Den blir på mange måter sitt eget massemedium, en alternativ nyhetskanal som spytter ut krigsscenarier og sampler brokker av aktuell politisk teori. Her finnes lyriske sekvenser i utsperret skrift (ord som er spredt ut i flater, som om de var overkjørt av en dampveivals), hastig skisserte portretter av arbeidskolleger (disse tekstene starter alle med et «Jeg minnes») og ikke minst, vi får innblikk i skrivesituasjonen hvor forfatteren sitter i sin skrivebunkers (en kjeller i et stockholmsk forstadskvarter) og skriver. I denne teksten kan alt skje, for eksempel finner vi plutselig et 30 sider langt kursivert prosastykke til slutt, som med medrivende, melodramatisk flyt beskriver hvordan livet ser ut for en fisker i Tanzania.

Göran Greider skriver om Efter arbetsschema i Expressen: «Ändå kan den aldrig detonera, därför att av dess 800 sidor utgör åtminstone 400 ett slags omslagspapper, ja ett stötdämpande emballage som heter språkmaterialism, language-teori eller något annat i samma stil.» Greider snakker her om den litterære formen som om det var et slags ornament påført utenfra. Det er pussig hvor passivt han forholder seg som leser, for er det virkelig boka som skal detonere, eller er det snarere leseren som skal få boka til å detonere?

Det som beskrives som et fremmedgjørende ornament, den litterære formen, et ornament som forhindrer de arbeiderne som beskrives i å lese boka, er snarere et skritt mot det basale, språket i stammende og istykkerrevet form, enn et skritt opp på en trone. Det lyser en underlig berøringsangst ut av en slik oppfattelse av litterær form. Den oppløsningen av mening og de «vanskelige» ordene og begrepene som spilles ut hos Jönson er et materiale som det er meningen at leseren skal arbeide med: Du må faktisk komme i kontakt med språket som oljete gjørme, som avføring ut av en spastisk kropp. De stadige elitismeanklagene er snarere et uttrykk for en manglende lyst til å røre ved en språkkropp som ligger i stumper og stykker og krever en leser som aktivt går inn og arbeider med den. Formen er en forlengelse av innholdet, og gjør ikke litteraturen fremmed, den gjør den mer virkelig.

Den servile ærbødigheten og passive holdningen som Ordet møtes med må rett og slett falle. Hvis ikke man kan trekke en håndgripelig Mening ut av en tekst som Jönsons, da kan det være meningen at teksten skal aktivisere deg, den sender deg bort, igjen og igjen sendes du via assosiasjoner og referanser ut av boka, plutselig leser du aviser isteden, med en ny optikk, med sterkt økt språklig sensibilitet. Følelsen av ulyst ved arbeidet – i dette tilfellet lesningen – burde heller identifiseres, en ulyst som kunne tenkes å stamme fra de mange kunstige behovene som installeres i oss, det passive forbruket vi læres opp til. Lesning er også en dirty job. Så det er bare å se til å komme i gang.

Susanne Christensen, Klassekampen 17. januar 2009

En ny diagnose

Drude von der Fehr
Når kroppen tenker
Universitetsforlaget 2008
Sakprosa,
150 sider

Heroisk sykler jeg gjennom snøstormen. Jeg har fått min første jobb etter endt utdannelse, og målet denne januarmorgenen i 1997 er Sundbysyd Hjemmepleie. De har gitt meg en hvit kittel og jakke med hjemmesykepleiens logo på brystet. Idealismen holder i nøyaktig to måneder. Etter å ha syklet rundt mellom de grå boligblokkene i snøen med en liten svart veske full av praktisk omsorg innser jeg at jeg må velge en annen strategi, jeg må foreta en følelsesmessig omrokering. For å unngå resignasjon velger jeg profesjonalisme, jeg velger rutine, jeg velger ut ifra nød, behovet for beskyttelse og fordi jeg må fungere, jeg må fortsette å fungere.

Dette skal ikke handle om anmelderens erfaringer som ansatt i det københavnske helsevesenet på slutten av 90-tallet, selv om erfaringen er et godt utgangspunkt, og det er nettopp dette kortet professor i litteraturvitenskap ved UiO, Drude von der Fehr, spiller ut med stor effekt i starten av sin bok. I forordet forteller hun om bakgrunnen for utgivelsen: I 2000 mottar hun et arbeidsstipend til et prosjekt som plasserer seg i en tverrfaglig gråsone mellom litteraturvitenskap og naturvitenskapelig sykdomsforsking. Andre setning lyder, med sin uhørte – og likevel kraftig underspilte – dramatikk: «Lite visste jeg den gang at jeg skulle bli alvorlig syk.»

I første kapittel forteller von der Fehr – i en litterært bevisst tredjepersonsstemme – om sine egne erfaringer som meningittpasient og om minner fra sykdomsperioden, minner hun holder fast ved gjennom boka og blant annet diskuterer ut fra Charles Sanders Pierces tegnteori og John Deweys pragmatiske syn på den estetiske erfaringen. Og la meg si det med det samme, jeg leste denne boka som om den var en krimroman, kanskje nettopp fordi forfatteren så effektivt huker tak i leseren fra første stund.

De minnene von der Fehr sitter igjen med handler om kroppslig aktivitet i en tilstand av dyp bevisstløshet: Hun opplever for det første at kroppen yter motstand, at den aktivt bekjemper sykdommen, dette med base i en form for tro (von der Fehrs definisjon er ikke religiøst ladet), altså en slags kroppens resonnement i en tilstand hvor hjernen er slått av. For det andre opplever hun at hun – på tross av bevisstløsheten – faktisk oppfatter ting som skjer i rommet, blant annet overhører hun en samtale personalet imellom som skremmer henne grundig. Disse to erfaringene av kroppen som tenkende blir det sporet som får forskingsprosjektet videre, blant annet inn i en nøye utlegning av forskjeller mellom Ferdinand de Saussures og C. S. Pierces tegnteori. Her lærer vi at Saussures tegnbegrep utelukkende refererer til tegn som tekst, mens Pierces teori åpner opp for at kroppslige uttrykk, som for eksempel sykdomssymptomer, også kan betraktes som tegn, noe som igjen gir plass til at humanistiske og naturvitenskapelige forskingsfelt kan møtes på tvers av faggrensene. Her framføres en kritikk som rammer i flere retninger. Både mot de humanistiske vitenskapene, som ifølge von der Fehr har låst seg fast i et antroposentrisk synspunkt som plasserer mennesket som kulturvesen i midten, i kontrast til naturen, og mot pleieutdannelser og pleiepersonalet. Potensielt finnes det også en kritikk vendt mot religion som overordnet dogme, dette ut fra en tanke om at tro kan betraktes som et rent fysiologisk behov. Cocktailen er nærmest ubegripelig heftig og jeg må gripe til Wilhelm Reich for en like intens leseropplevelse av et forskingsskrift.

Forfatteren vektlegger pasientens subjektive egenart versus et diagnosesystem som jobber ut fra fastlagte sykdomskategorier, men det er likevel her utopien får en litt hjerteskjærende klang. For makter systemet å yte en helende totalpleie av den typen, kan systemet være en mor? Det er vel et ideal å strekke seg mot, men her slår min egen praktiske erfaring inn, ikke som pasient, men som pleiepersonale. For hvordan bevare både følsomhet og handlekraft i et felt med så radikale mengder håpløshet? Forfatteren slutter med et jublende – og nokså ydmykt – ønske om høytlesningsgrupper på sykehusene, ettersom litteratur har en beviselig positiv helseeffekt. Kunstterapi finnes på de fleste sykehus og eldrehjem, men også her tar svartsynet mitt over – de nordiske sosialdemokratiene har siden 60-tallet preket om hvor viktig kunst er for livskvaliteten, men dra ut og se på rommene som står der nå, tomme og kalde.

Drude von der Fehr tar sterkt til orde for en samtale på tvers av skillene mellom human- og naturvitenskapen. En rekke forfattere jobber i dette feltet, i forbifarten tenker jeg på Thure Erik Lund og nettopp avdøde Inger Christensen. Så la oss – mens vi med skjelvende stemmer nynner med på Inger Christensens dikt – håpe at også pleiepersonalet en dag får rom og overskudd til å yte en pleie av det slaget som etterlyses her.

Og hjertet er helt i skygge,
og hjertet er næsten hørt opp,
til nogen begynder at bygge
en by, der er blød som en krop.

Susanne Christensen, Klassekampen 10. januar 2009