Sunday, January 11, 2009

En ny diagnose

Drude von der Fehr
Når kroppen tenker
Universitetsforlaget 2008
Sakprosa,
150 sider

Heroisk sykler jeg gjennom snøstormen. Jeg har fått min første jobb etter endt utdannelse, og målet denne januarmorgenen i 1997 er Sundbysyd Hjemmepleie. De har gitt meg en hvit kittel og jakke med hjemmesykepleiens logo på brystet. Idealismen holder i nøyaktig to måneder. Etter å ha syklet rundt mellom de grå boligblokkene i snøen med en liten svart veske full av praktisk omsorg innser jeg at jeg må velge en annen strategi, jeg må foreta en følelsesmessig omrokering. For å unngå resignasjon velger jeg profesjonalisme, jeg velger rutine, jeg velger ut ifra nød, behovet for beskyttelse og fordi jeg må fungere, jeg må fortsette å fungere.

Dette skal ikke handle om anmelderens erfaringer som ansatt i det københavnske helsevesenet på slutten av 90-tallet, selv om erfaringen er et godt utgangspunkt, og det er nettopp dette kortet professor i litteraturvitenskap ved UiO, Drude von der Fehr, spiller ut med stor effekt i starten av sin bok. I forordet forteller hun om bakgrunnen for utgivelsen: I 2000 mottar hun et arbeidsstipend til et prosjekt som plasserer seg i en tverrfaglig gråsone mellom litteraturvitenskap og naturvitenskapelig sykdomsforsking. Andre setning lyder, med sin uhørte – og likevel kraftig underspilte – dramatikk: «Lite visste jeg den gang at jeg skulle bli alvorlig syk.»

I første kapittel forteller von der Fehr – i en litterært bevisst tredjepersonsstemme – om sine egne erfaringer som meningittpasient og om minner fra sykdomsperioden, minner hun holder fast ved gjennom boka og blant annet diskuterer ut fra Charles Sanders Pierces tegnteori og John Deweys pragmatiske syn på den estetiske erfaringen. Og la meg si det med det samme, jeg leste denne boka som om den var en krimroman, kanskje nettopp fordi forfatteren så effektivt huker tak i leseren fra første stund.

De minnene von der Fehr sitter igjen med handler om kroppslig aktivitet i en tilstand av dyp bevisstløshet: Hun opplever for det første at kroppen yter motstand, at den aktivt bekjemper sykdommen, dette med base i en form for tro (von der Fehrs definisjon er ikke religiøst ladet), altså en slags kroppens resonnement i en tilstand hvor hjernen er slått av. For det andre opplever hun at hun – på tross av bevisstløsheten – faktisk oppfatter ting som skjer i rommet, blant annet overhører hun en samtale personalet imellom som skremmer henne grundig. Disse to erfaringene av kroppen som tenkende blir det sporet som får forskingsprosjektet videre, blant annet inn i en nøye utlegning av forskjeller mellom Ferdinand de Saussures og C. S. Pierces tegnteori. Her lærer vi at Saussures tegnbegrep utelukkende refererer til tegn som tekst, mens Pierces teori åpner opp for at kroppslige uttrykk, som for eksempel sykdomssymptomer, også kan betraktes som tegn, noe som igjen gir plass til at humanistiske og naturvitenskapelige forskingsfelt kan møtes på tvers av faggrensene. Her framføres en kritikk som rammer i flere retninger. Både mot de humanistiske vitenskapene, som ifølge von der Fehr har låst seg fast i et antroposentrisk synspunkt som plasserer mennesket som kulturvesen i midten, i kontrast til naturen, og mot pleieutdannelser og pleiepersonalet. Potensielt finnes det også en kritikk vendt mot religion som overordnet dogme, dette ut fra en tanke om at tro kan betraktes som et rent fysiologisk behov. Cocktailen er nærmest ubegripelig heftig og jeg må gripe til Wilhelm Reich for en like intens leseropplevelse av et forskingsskrift.

Forfatteren vektlegger pasientens subjektive egenart versus et diagnosesystem som jobber ut fra fastlagte sykdomskategorier, men det er likevel her utopien får en litt hjerteskjærende klang. For makter systemet å yte en helende totalpleie av den typen, kan systemet være en mor? Det er vel et ideal å strekke seg mot, men her slår min egen praktiske erfaring inn, ikke som pasient, men som pleiepersonale. For hvordan bevare både følsomhet og handlekraft i et felt med så radikale mengder håpløshet? Forfatteren slutter med et jublende – og nokså ydmykt – ønske om høytlesningsgrupper på sykehusene, ettersom litteratur har en beviselig positiv helseeffekt. Kunstterapi finnes på de fleste sykehus og eldrehjem, men også her tar svartsynet mitt over – de nordiske sosialdemokratiene har siden 60-tallet preket om hvor viktig kunst er for livskvaliteten, men dra ut og se på rommene som står der nå, tomme og kalde.

Drude von der Fehr tar sterkt til orde for en samtale på tvers av skillene mellom human- og naturvitenskapen. En rekke forfattere jobber i dette feltet, i forbifarten tenker jeg på Thure Erik Lund og nettopp avdøde Inger Christensen. Så la oss – mens vi med skjelvende stemmer nynner med på Inger Christensens dikt – håpe at også pleiepersonalet en dag får rom og overskudd til å yte en pleie av det slaget som etterlyses her.

Og hjertet er helt i skygge,
og hjertet er næsten hørt opp,
til nogen begynder at bygge
en by, der er blød som en krop.


Susanne Christensen, Klassekampen 10. januar 2009

No comments: