Luftige saker

Torvald Steen
Det lengste svevet
Forlaget Oktober 2008
Roman, 229 sider

Det lengste svevet er en frittstående oppfølger til Vekten av snøkrystaller (2007), forfatterens forsøk på sjangeren selvbiografisk fiksjon – men uten at dette vektlegges, uten at leseren tvinges til å forholde seg til nivået utenfor verket. Vekten av snøkrystaller følger i førsteperson oppveksten til en gutt som på dette tidspunkt er 14 år og som med et slag går fra å finne all sin livsglede i skihoppbakken til å være rammet av en sjelden muskelsykdom. Fortellingen er enkelt formet, setningene korte og presise, begivenhetene smertefulle, og dette kommer helt opp til overflaten; det smertelige tapet av kroppskontroll, tapet av den opprinnelige enheten mellom kropp og sinn (som i det fugleaktige svevet over skihoppbakken).

Romanen har et dramatisk fokus som holdes hele veien gjennom, noe som gjør lesningen intens: Gutten må, utover sin egen sykdom, forholde seg til morens mentale skrøpelighet og farens prioritering av denne – vi aner at valget bunner i en småborgerlig angst for sosial skandale; en skrikende og hallusinerende kone og en forkrøplet sønn er neppe ideelt. Sannheten om guttens sykdom forhindres altså i å skinne gjennom, en sannhet som muligvis ville gjort familien godt. En erotisk impuls rettet mot en jente i parallellklassen, Nina, og et romantisk sinn som velger å trosse og overskride smerten, holder gutten oppe. Midt i et drama med klare ødipale undertoner får Steen til en nesten lindgrensk folkelighet: beskrivelsene av et snødekket Oslo, det å være en gutt, med alt det fører med seg.

I Det lengste svevet hopper vi enogtjue år fram og heldigvis har Steen sett dette: en roman som tegner opp en 35-årings opplevelseshorisont krever en annen type roman enn den forholdsvis enkle formen som viste fram guttens univers. Vi finner en større grad av fragmentering, romankroppen består nå av diverse nivåer og stilleier og vipper over mot det eksotiske og actionpregede med en ambisjon om å også få plass til essayistiske partier. Jeg ville gå så langt som til å påstå at Det lengste svevet er en ekte bastard, noe som dessverre kan vise seg som et problem i dette tilfellet.

Steen starter i et normalnorsk romanmodus, vi leser en realistisk samtidsroman i vanlig stil om den sykdomsrammede som lever alene med sin hund Sala, men som også har drevet sin intellektuelle nysgjerrighet langt, i kraft av sin utdannelse som historiker. Etter en sykdomsperiode tar ungdomskjærligheten Nina tak i ham, og inviterer han med på en reise med strengt akademiske hensikter, sammen skal de reise dypt inn i Russland og Tyrkia hvor han skal assistere henne i arbeidet med en doktorgradsavhandling.

Ett av de mest interessante aspektene hos Steen er dyret som figur. I Vekten av snøkrystaller er dyret viktig som symbol på en opprinnelig harmonisk enhet mellom kropp og sinn og muligens også som et etisk alternativ (en «sannere» værensform) til en dobbeltmoralsk fars handlinger. I Det lengste svevet muterer romanformen fra realisme og ut i et mer luftig romantisk modus, i takt med at dyrets status endres: Sala er en likeverdig venn, fullt og helt tilstede (noe familien aldri klarte), men ved reisens begynnelse blir hunden etterlatt og dyrebeskrivelsene svever nå på et metaforisk plan. De påfallende mange (og mildt sagt plagsomme) dyrescenariene dukker opp i form av små parallelle bilder på menneskers følelser og stemninger: en katt med rød pels, en måkefamilie, svaler og sommerfugler, ja, en hel liten dyrehage kribler i kanten av fortellingen.

Men det litterære svevet (fullt av eksotiske karakterer som den russiske professor Prokunin som selvsagt er en loverboy som legger kraftig an på Nina) blir vanskelig å følge, det er som om teksten har beveget seg inn på et kompensatorisk nivå, den drømmer seg bort – selv hovedpersonen begynner å lure: «Var interessen min for historie, for alt som har vært, gamle årstall og alle andre tider enn min egen, en forsvarsstrategi for å rette oppmerksomheten vekk fra meg selv, min egen kropp og dens historie?» Innsikten faller uhyggelig nær min egen leseropplevelse, romanens forskjellige nivåer går opp i røyk, stoffet velter vilkårlig inn, uten at alle faktene synes nødvendige.

På et tidspunkt viser det seg at Nina er gravid, noe som fører til et etisk dilemma: Hvordan kan du føde et barn som kanskje har et alvorlig fysisk handicap? Det akutte problemet med disse partiene er at de forsvinner inn i en flyktig tekststrøm hvor det i raskt tempo tas opp emner som leseren bes engasjere seg i (den problematiske graviditeten, få sider etterpå kurdernes situasjon i Tyrkia). Kanskje intensjonen er å skrive en postmoderne roman som brer om seg og omfavner alt som strømmer forbi, men i dette tilfellet er resultatet dessverre en nivellering av stoffet, hvor etiske spørsmål og inngående beskrivelser av russiske festmåltider flyter sammen i en og samme suppe.

Susanne Christensen, Klassekampen 25. oktober 2008

Mørke overgangsritualer

Kristine Næss
Hannahs historie med Heddy
Forlaget Oktober 2008
Roman, 210 sider

Vi kjenner alle sammen til disse velmenende filmene om folk med psykiske abnormaliteter, som for eksempel Rainman. Her får vi et delvist innblikk i den rare – helt unike – verden dette mennesket (i dette tilfellet en autist) lever i, samtidig med at både komiske, og etterhvert også tragiske, hendelser kan utfolde seg når det oppstår kontakt mellom autisten (den eksepsjonelle verden) og omgivelsene (den vanlige verden). Hannahs verden får vi umiddelbart innsyn i, vi dumper faktisk ned in medias res midt i ett av hennes forsøk på å tøye grensene, på å komme ut av seg selv via rus, selvskading og mystiske offerritualer. Men Heddy, hennes samboer i en fjerntliggende polsk by, er selvfølgelig på pletten for å redde henne. Hannah (47) kommer ikke unna Heddy (26) og hun kommer heller ikke unna seg selv: "Sånn er det alltid, jeg må innse det, jeg kjenner meg alltid gradvis igjen."

Hannahs historie med Heddy er egentlig den klassiske fortellingen om et studie som sporer av, evighetsstudenten som forsøker å gjøre ferdig studiet på egen hånd, enten ved å bryte ut i kunsten og/eller i vanviddet. Hannah er filosofistudenten som dro til Polen for å studere, men som nå har sklidd ut i en eksperimentell livsstil som til forveksling ligner på det rene forfall. Hennes liv, og Heddys liv, er spekket med det man ville betegne som sosiale problemer; spiseforstyrrelser, prostitusjon, vold og misbruk av substanser, men ettersom Næss konsekvent er tro mot Hannahs synsvinkel er det først og fremst Hannah som filosofisk tankesystem vi støter på, ikke "problemet" Hannah. Hun betegner selv tilstanden sin som en bevisst innsirkling mot et eksistensminimum, som: " … en situasjonsrelatert autisme. Som svar på en samfunnstilstand." De to utgjør et ubrytelig kretsløp hvor Hannah er anorektikeren, driftsfornekteren full av protest, og Heddy den (delvis) driftsbejaende bulemikeren som sørger for at Hannah i det minste spiser et par sukkerkringler av og til.

På tross av at de to har en fast adresse så har romanen likevel en del til felles med mørk og murrende forfalls- og vagabondlitteratur (Bukowski er ett eksempel, men han er faktisk alt for vittig i forhold til Næss), en sjanger som domineres av mannlige forfattere. For det er først og fremst i det offentlige rom Hannah slår seg ned, her har hun flere altre hvor hun ofrer i en tro på at magiske ritualer kan skape forandring. På mange måter er hun en art brut-versjon av performancekunstnere som Joseph Beuys og Marina Abramović, men hennes selvskading foregår utenfor enhver institusjon og kan derfor bare gjenkjennes som uorden i gatene, en sak for politiet og helsemyndighetene.

Det er velkjent landskap for Kristine Næss, dette. Vi husker karakterer som Sonja (i romanen med samme navn fra 1998) og Rita (i Rita blir forfatter og Stridig fra 2002 og 2004) som også er figurer som balanserer mellom kropp, identitet og abjekt (det "ekle" som må utstøtes), figurer som mer eller mindre bevisst gjør deres roller som kvinner i et moderne samfunn feil, i en slags protest. Hannah forsøker å tilpasse et eksistensielt-filosofisk tankesystem til en menstruerende, spiseforstyrret kvinnekropp – eller mer presist; hun insisterer på å bruke denne kroppen som utgangspunkt for sin filosofi. En bok som jevnlig dukker opp i Hannah og Heddys samtaler er Ingeborg Bachmanns roman Malina (1971), både Næss og Bachmann interesserer seg da også for det kvinnelige subjektets (for)fall, dets manglende plass i verden.

I ytterkanten av handlingen lurer en ung jødisk amerikansk fyr kalt Daniel, han og Heddy har en affære og Hannah demoniserer Daniel på det kraftigste. Næss har klart å skrive en tekst som er uforutsigbar fra side til side, noe som gjør leseropplevelsen usedvanlig skummel og til tider noe så sjeldent og eksklusivt som sjokkerende. Hannahs tankeverden er spekket med lysende formuleringer om dagens globaliserte u-virkelighet (her er det ingen klisjé at den gale uteliggeren som går omkring og roper på torget faktisk har et poeng) samtidig som hennes spontanvoldelige utbrudd mot tilfeldige forbipasserende – og Daniel og Heddy spesielt – virker ekstra urovekkende ettersom vi nærmest tilfeldig får høre om dem, i en bisetning.

Da Hannah plukkes opp av Marek, som er en del av organisasjonen GOV, den lokale kirkens oppsøkende virksomhet, folder den situasjonsrelaterte autismen seg ut i en delvis abstrakt, glitrende og besynderlig samtale som må betegnes som et høydepunkt. Her polemiserer Hannah blant annet steilt mot Bibelen, den er "bare en kopi", "det eneste virkelig ordentlige og originale som finnes er de singulær setningene, dem det finnes tusenvis av, uorganiserte, nedtegnet på hemmelige steder." I dette ligger det kanskje en tro på motstandskraften i litteraturen.

Susanne Christensen, Klassekampen 11. oktober 2008