Hvid støj

Mattis Øybø
Ingen er alene
Oktober 2007
roman, 412 sider

Trekk pusten dypt, gjør deg klar. Denne stien er kronglete og bratt, men sjansen for fantastiske, panoramiske utsikter er høyst til stede. Utsikter som i et glimt kan få deg til å innse verdens skjønnhet - hvis oppholdsværet vedvarer, så ha kameraet parat.

Det ble slått fast allerede ved debuten i 2003: Romanen «Alle ting skinner» viste Mattis Øybø som en ambisiøs forfatter - som om vi alle lot oss forbløffe av kombinasjonen «ambisiøs» og «forfatter». I «Alle ting skinner» drukner Oslo i snø, strømmen går - tilfeldighet eller terrorangrep? - og virkeligheten inntreffer. Slektskapet med «Ingen er alene» er tydelig, fra den kompromissløse, påståelige tittelen, til den oransje-svart-hvite bokdesignen, til den komplekse lagdelte prosastilen, til en intro hvor noe mystisk hvitt flyter inn i teksten, akkurat som snø - eller som de hvitkledte medlemmene i en religiøs kult ved navn Menneskesønnen, som er i ferd med å samle seg i Frognerparken i Oslo 24. august 2003, den datoen de hevder verden skal gå under.

Mystifikasjonene faller tungt på de første sidene. Den snøen som hadde en snikende metaforisk kvalitet i debutboka, har ikke utviklet seg mot det konkrete denne gang; ingen miljøkatastrofe, nei, tåka har faktisk senket seg enda et hakk: Det er livets innerste mysterier som er i fokus. Og selv om en religiøs kult plasseres i sentrum av romanen, skal vi helt til side 73 før slørene begynner å falle og ting blir mer spesifikke: Menneskesønnens grunnlag er overveiende jødisk-kristent, slik også myten om verdens undergang er det.

Fra de innledende scenene i Frognerparken til presentasjonen av hovedpersonen, psykologen Harald, blir ikke ting mindre svevende. Vi ser Haralds kone Helena gjennom Haralds øyne: Hun virrer vakker, mystisk og fraværende rundt. De to er nygifte, Harald er forelsket, og fortryllelsen som ligger i det forelskede blikket viser ham som en fascinasjonslabil drømmer. En av Haralds klienter er Nicholas, sønnen til den legendariske - og på mystisk vis forsvunne - filmregissøren Josef Berg. Nicholas har innlatt seg med den religiøse kulten, men ettersom verden allikevel ikke går under 24. august, sitter Nicholas hjelpeløs tilbake, sperret inne i seg selv, plaget av sitt farstap-traume.

Men hei, språket, hva er det egentlig som skjer? Øybø satser høyt på de første 80 sidene, kanskje er det innledningen til Don DeLillos «Underworld» (1997) som ligger og kverner rundt. Se bare her, bokas første setninger:

Det begynte som en dag som alle andre. Slik åpner historier som denne. Det ekstraordinære låner kraft av det ordinære, det som bare hender, hver eneste dag: et svakt lys i øst, fargene i horisonten, skyene som sakte vokser inn i sin sanne form, og dugget fra gresset, skinnet fra natten som forsvinner idet varmen tar tak.

Vi har altså en klisjé fulgt av en metakommentar fulgt av en reflekterende abstraksjon som glir over i et komplekst svevende bilde. Om man lar seg blende av denne åpningen er helt sikkert en smakssak. For meg var det imidlertid som å få en dør smekket i trynet: Øybø praktisk talt kveles i sine egne ambisjoner i disse første setningene. Jeg skjønner at patos kan tenkes som et provoserende virkemiddel i en flattrykt tid som vår, og jeg tror absolutt Øybø er seg dette bevisst. Likevel, jeg har liten sans for konstruksjoner som den på side 13, hvor hver av de følgende setningene følges av noe som må være norsk samtidslitteraturs mest pretensiøse linjeskift: «Tro. Ordet var tro. Disse mennesker tror. Det var tro som samlet dem her.»

Men som det ofte er med romaner på over 400 sider, kan et slags Stockholm-syndrom begynne å gjøre seg gjeldende mellom leser og verk. Samtidig med at forfatterens ekstravagante fakter roer seg ned en smule, finner denne leseren etter hvert også en del gode ting å si om «Ingen er alene».

De unge, ressurssterke hovedpersonene lever med kunstrefleksjonen integrert i livene sine, og denne fyller da også romanteksten. Dette er enda et trekk som går igjen i den postmoderne romansjangeren Øybø skygger. Grepet virker som en berikelse, synes jeg, og berikelsen fungerer også på et konstruksjonsmessig nivå: Josef Bergs filmverker flettes inn i teksten og styrker den. Det rituelle, teatrale, kollektive som er i spill ved en filmframvisning, kontra den ensomheten romanlesningen representerer, er med på å utvide romanrommet, åpne det opp.

Nicholas' psykiske problemer spores tilbake til det faktum at han som barn inngikk, lykkelig uvitende, som aktør i sin fars verker: Han var det element av virkelighet som gjorde filmene levende, gjorde dem overskridende. At farens blikk gjennom kameralinsen også var distansert - en øvelse i følelsesmessig mestring - har selvsagt også potensial til å skade Nicholas. Dette er spennende stoff, ja, boka kan tenke, selv om den litt for ofte toner over i hvitt.

Men jeg aner også et lik i kjelleren. Farens fall, og dermed de store fortellingenes fall, er etter hvert blitt et romangrunnlag som kunne trenge et jordskjelv eller to. For er dette virkelig samtidas mest akutte problemstilling? Så vidt jeg kan se er stoffet i ferd med å stivne til et stiltrekk, et tomt stilsitat.

Susanne Christensen, Klassekampen 1. september 2007