Saturday, August 18, 2007

Institusjonsteater

Henrik H. Langeland
Francis Meyers lidenskap
Tiden 2007
Roman, 556 sider

Francis Meyer er professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Utover dette er han en truet dyreart: Et vaskeekte gammeldags åndsmenneske er han, hele hans vesen streber mot harmoni. Allerede her sporer vi et endeløst potensial for komikk, for vi kjenner jo typen: Meyer finner behag i fredfullt hagestell, han har en gourmetklubb med vennene sine, og han nyter å fiske like mye som han nyter å forske. Leseren kan fryde seg mens grunnen langsomt går i oppløsning under vår sindige litteraturprofessor.

Med utgangspunkt i Montaigne er den lett distré Meyer i ferd med å utvikle en såkalt temperaturteori. Imidlertid tvinges han av sin overordnede - fakultetsheksen Gerd Hellman (also known as Hellwoman) - til å undervise på et lyrikkurs. Blant elevene sitter den unge vakre norsk-iranske superstudenten Nadia Reza Lindtner, og hennes frimodige definisjon av lyrikk - lyrikk som lidenskap - gjør den gode professoren fullstendig himmelfallen. Hendelser i det ytre peker metaforisk på indre tilstander, på professorens gryende følelsesmessige oppvåkning: en båt som grunnstøter, en vannkoker som ustanselig slås på og bobler opp.

I Nadia har Meyer skaffet seg en motivasjon, og fra og med deres første møte blir hun den dypereliggende årsak til alle hans handlinger. Riktignok har Meyer vanskelig for å lese Nadia; hun er blendende intelligent og eier et usedvanlig engasjement, hun snakker freidig om lidenskapen, men om det ligger en invitasjon i ordene blir pinlig besværlig for Meyer å tyde. Kanskje hun bare forsker, som han selv, kanskje begjæret hennes slett ikke er å betrakte som en oppfordring? Det er ikke lett å si, nei, sukk - så vanskelig det er med disse frigjorte unge kvinnene.

Nadia velger Meyer som sin veileder på en masteroppgave om Dorothe Engelbretsdotters brevveksling med Petter Dass. De to starter et maskespill seg imellom, distansen til teksten som dødt forskningsobjekt vakler, de fristes begge til å iføre seg litteraturen som en maske, leve ut den lidenskapen, det livspotensialet som finnes der.

Ganske snart legger Meyer ut på en regelrett quest. Montaigne forsvinner ut i horisonten, pasjonen for Petter Dass overtar. Som en annen Sherlock Holmes følger Meyer sine spor, og forskningens ellers så lavmælte drama utfolder seg med tiltagende action. Assosierer vi til Umberto Eco og Dan Brown, er det helt ok for forfatteren: Begge er allerede skrevet inn i teksten, så leseren slipper å anstrenge seg.

Og Meyers misjon er all for love. Affæren med Nadia utvikler seg langsomt, en affære som har en skrekkens skygge i sin umiddelbare nærhet - en annen student på kurset har også involvert seg med en ansatt, men her ser vi hvor galt det kan gå: sexisme, seksuell trakassering, worst case scenario - mot et slikt bakteppe er det klart Meyer kjenner sin begrensning, at hans hensikter vis-à-vis Nadia er ikledd de mest høviske gevanter. Meyer skaffer Nadya-roser fra Yemen, går det an å bli mer ridderlig, men hva skjer? Nadia er ikke noen jævla rose, en rose er en jævla rose er en jævla rose. Spenningen mellom de to bevares hele veien.

Meyer gjennomgår et følelsenes ungdomsopprør som tør være velkjent. Etter dekonstruksjonens ulidelig abstrakte landskaper kaster professorene bøkene opp i lufta; en post-teoretisk nyromantikk har grepet dem. Et skrekkeksempel på hvor håpløst dårlig den akademiske institusjonen er på henvendelse, er de mange siterte eksemplene på innbydelser (dette er faktiske e-post sendt rundt i UiOs system!) til faglige seminarer: Hver e-post åpner og slutter i brevets form, men underveis går beskjeden fullstendig i svart.

Et negativt forførelsesscenario finnes også i romanen. En elev Meyer konsekvent tenker på som «ekshibisjonisten» har forlest seg på teori og tigger vedholdende om Meyers oppmerksomhet. Men avgrunnen mellom teori og praksis blir for dyp, noe som resulterer i et selvmordsforsøk - så galt kan det altså gå.

Kløften mellom den akademiske institusjonen og det omkringliggende samfunn (her representert ved forlagsverdenen og mediene), mellom det abstrakte, komplekse og det henvendte, populære, er ikke det verste utgangspunktet for komikk. Langeland klarer å være vittig med sjarmen intakt; ingen saksanlegg skulle true festen. De få tilfellene hvor institusjonen omgjør seg til teater - for eksempel Umberto Ecos spektakulære forelesningsperformance, eller Meyers underholdningsmessig vellykkede opptreden i et populært talkshow - males grundig opp som positive eksempler. I disse situasjonene klarer institusjonen å komme i kontakt med diverse medieoverflater, den klarer å henvende seg.

Francis Meyers lidenskap er en vittig og rammende institusjonssatire med en ekstremt glatt overflate: Leseren glider igjennem boken uten å støte mot fast grunn en eneste gang - språket er en diskré, velsmurt maskin, ja, en nesten usynlig maskin, ikke en lyd høres, ingen støy, ingenting vekker ubehag. Tenk deg et språk så stille som en glassdør som åpner seg inn til et supermarked.

Susanne Christensen, Klassekampen 18. august 2007

2 comments:

Anonymous said...

God tekst.

mvh,
ssn

Susanne said...

Tak, men er det en anmeldelse, synes du?