Saturday, September 08, 2007

Den som blunker er redd for kunsten

Knud Romer
Den som blunker er redd for døden
Oversatt av Markus Midré
Damm 2007
Roman, 154 sider

Knud Romer står med armene i kors, han har Bogart-hatten på, han befinner seg tilsynelatende in the middle of nowhere på et jorde dekket av snø. Posituren er utfordrende, han skuler ut under hatteskyggen, han leker en lek med meg, leken heter det samme som debutromanen hans fra 2006: «Den som blunker er redd for døden» - portrettet er slående, jeg henger meg opp i Romers utfordrende positur. Og nå husker jeg det, jeg har sett portrettet før, på en stor plakat på en københavnsk togstasjon. Jeg så plakaten og lo for meg selv, denne urmaskuline posituren, sånn selger man altså forfattere her til lands? Lenger ned i gata slo det meg hvilken plakat som hang der sist jeg passerte: Det var det smilende ansiktet til Pia Kjærsgaard, lederen i Dansk Folkeparti, som strålte mot meg.

Romers roman har mottatt flere priser og dessuten fått atskillige anmeldere til å bryte gråtende sammen - så det er vel ikke så rart at den nå dukker opp i norsk språkdrakt? Tjah. «Den som blunker er redd for døden» er en selvbiografisk beretning om en dansk-tysk familie som slår seg ned i provinsen i årene etter andre verdenskrig. Stilen er tilnærmet realistisk, selv om realismebrudd forekommer, men da som følge av en litt barnslig hektisk fortellermodus: Bruddene er overdrivelser, de virker som konsekvenser av det følelsesmessige presset fortelleren utsettes for, og er dermed «naturlige» - nei, det er ingen tvil, dette er en autentisk fortelling.

Autentisk og det er som honning, tjuktflytende og søtt: Det er nostalgi. Romers roman er egentlig tv-serien «Matador» i bokform: historien om samhold i en periode hvor krigens skygger preger landet. Familien er utstøtt på grunn av Knuds tyske mor Hildegaard, men den lille familien står imot, på innsida er den fargerik og sjarmerende som familier ellers bare er det i romaner av John Irving: Hildegaard røyker sigarilloer, hører på Marlene Dietrich og slår i bordet. Og det er hennes historie som rulles opp; romanen er en gravstøtte for en mor som aldri fikk noen gravstøtte.

Dessuten er boka en katalog over ting som er i ferd med å gå tapt i dagens Danmark. Tenk deg, i Hildegaards familie gikk en liten rest gulasj i arv, den gulasjen lille Knud spiser av er rent faktisk 100 år gammel. Dette er et stoff som varmer de danske hjerterøttene; så eksklusivt, 100 år gammel gulasj, så eksklusivt, å kunne huske, å ha minner!

Grepet er enkelt, romanen poserer som grunnleggende formløs, den skaper troverdighet som autentisk minnesberetning med form à la en bristet boble: Stoffet velter usortert fram, men det er greit, for vi forstår hvor det kommer fra, et indre under voldsomt trykk, noe må ut og det forstiller seg ikke.

Og det er her det slår meg: Selv Pia Kjærsgaard kunne finne på å like denne boka - en følelsesbåret, nostalgisk beretning som holder sin konstruksjon skjult for leseren, her skiller ingenting seg ut som kunstig. Og på den måten kan teksten begynne å virke. For ikke bare er romanen en gravstøtte for en mor, den er også et historisk minnesmerke, en fortelling om innvandrerens utsatte situasjon som dobbelt ekskludert.

Hildegaard har nemlig gjennomgått de utroligste lidelser i Tyskland. Blant annet ble hennes første kjæreste henrettet som motstands- mann, og nå roper de etter henne på gata: «Tyskersvin!» Fortellingen vil peke utover seg selv og sin tid, noe Romer understreker i et intervju i Politiken: «Jeg tror ikke danskene er klar over hvor lukket den danske kulturen egentlig er. Akkurat nå er vi jo i ferd med å produsere tusenvis av Knud Romere ganger én milliard. Nemlig alle de barna som kommer fra Irak, Pakistan og så videre.»

«Den som blunker er redd for døden» er på mange måter en ulv i fåreklær, og strategien er prisverdig. De siste sidenes crescendo av rå og nådeløse dødsbeskrivelser redder romanen litterært, på hengende håret. Romer er blant annet kjent som skuespiller i Lars von Triers film «Idiotene» (1998) og er dessuten reklamemann («en prisvinnende konseptutvikler i reklamebransjen», heter det på en nettside). Romanen hans legger seg i forlengelsen av den iscenesatte biografismen til forfattere som Claus Beck-Nielsen og Pablo Henrik Llambías. Derfor er det også fortvilende at man velger å oversette Romer og ikke for eksempel Llambías' «Et ukendt barn» (2005), en roman som har mange av de samme ingrediensene, samtidig som den ikke nøyer seg med å få oss til å hulke over de utstøtte, men også - helt eksplisitt - bruker bastarden som litterær form.

Susanne Christensen, Klassekampen 8. september 2007

No comments: