Arkivisk aktivisme

Rett Kopi - dokumenterer fremtiden
Red. Nygård og Prestsæter
Tidsskrift, 222 sider

Hvordan uttale ordet «modernisme» i dag? Prøv først å si «høymodernisme» som om du har noe råttent, for eksempel en død fugleunge, i munnen. Du kan også forsøke deg med en mer svermerisk, henført tone - som drømte du om en annen og bedre verden. Du kan også stille deg på en stol, du kan stille stolen på gata (se opp for forbipasserende biler), eller du kan stille den på en fjelltopp (pass på løse steiner under de vaklende stolbeina) og skrike ordet ut, hvordan føles det? Som i går eller som i dag, som et forræderisk komplott? Eller som i morgen, som en lysende framtidshorisont?

Uansett, og mer nøkternt: «Modernisme» og «modernitet» er historiske kategorier som det går an å studere. Et helt enestående verktøy for slike studier har nettopp rammet Norge med et 222 sider tungt brak: Rett Kopi, et tidsskrift hvis egen historie må være en av de besynderligste.

Dette er tredje utgave av bladet - noe som ikke avsløres et eneste sted, fornuftig nok; for å vektlegge noen form for kontinuitet ville være hodeløst. Tre redaksjoner og tre utgaver, så forskjellige som det går an å bli: førsteutgaven et litt tørt filosofisk tidsskrift, andreutgaven med svart forside og undergrunnspretensjoner og nå slam! Et blått framtidssjokk i kompendieform, et digert forskningsprosjekt som kikker grundig på de siste 100 års ypperste tekstuelle uttrykk for revolusjonær - estetisk så vel som politisk - posisjonering, manifestet.

Første del skrider kronologisk fram med startpunkt i en vaskeekte klassiker, F. T. Marinettis futuristiske manifest fra 1909. Kronologien brytes riktignok av de tekstkommenterende sluttnotene som er plassert i en seksjon etter manifesttekstene: På den måten blir det mye fornøyelig blaing fram og tilbake. 1910- til 1930-tallets manifester er rå erupsjoner av kreativ energi: Persepsjonsfeltet er rammet, liksom øyet som skjæres over i Luis Buñuels film «Den andalusiske hund» (1929). De industrielle og teknologiske nyvinningene krever nye estetiske uttrykk, og de gamle formene må begraves godt og grundig, bruddene må være definitive.

Overordnet kan man si at det er den mimetiske virkelighetsgjengivelsen som står for fall i de fleste manifestene. Dynamikken fungerer via repetitive utbrudd som later til å løfte seg opp fra jorda i et smalt tårn mot ymse mer eller mindre transcendente, abstrakte utopier - for så, i en dobbeltbevegelse, å ramle mot oss med revolusjonær kraft, medbringende gnisten til sosiale omveltninger.

Rett Kopi bryter ny grunn med sin arkiviske aktivisme. Det er en fryd å lese for eksempel Mina Loys feministiske manifest fra 1914 (som flere andre tekster for første gang på norsk) og Gertrude Steins ubetalelige kommentar til Marinetti: Teksten med tittelen «Marry Nettie», som på ironisk vis tilfører manifestformen hverdagslighet. Det bør ikke være mulig å undervise i de tidlige avantgardistiske bevegelsene uten å ta disse tekstene i betraktning. Som Marjorie Perloff uttrykker det kort og klart: «[W]e need both Marinetti and Marry Nettie if we are to understand the aporias of Modernism.»

Donna Haraways cyborgmanifest (1985) og Hardt og Negris ny-kommunistiske manifest (2000) er implisitt manifestdiskuterende, og har en helt annen, mer strategisk dynamikk enn de første i sjangeren. Er manifestet altså dødt? Nope, jeg tror ikke det, energien er bare annerledes nå, mer ullen, ulmende. Redaktørene Nygård og Prestsæter skriver i sin artikkel at manifestformen stort sett ligger som en ubrukt mulighet i Norge, så spørsmålet må da lyde: Hvordan ser et manifest ut i dag? For ikke å si om noen år, når alle fly står på rullebanene med oljetomme tanker. Kanskje det ikke lenger pilen (Vestens illusjon om framskritt), men sirkelen som må tjenstgjøre som primært symbol.

Rett Kopi toner over i en rent ut sagt lekker artikkelseksjon, med bidrag av blant andre Marjorie Perloff, situasjonismeviteren Mikkel Bolt Rasmussen og Sven-Olov Wallenstein, som igjen følges av en sprelsk enquête og en ikke mindre sprelsk ordliste. Jo, Rett Kopi skulle være god medisin mot glemsomheten, den som reduserer enhver avantgardistisk gestus til et historieløst, løsrevet stilsitat, et frigjøringssimulakrum som vi kjenner dem fra reklame- og underholdningsindustrien. Og som de to redaktørene formulerer det: «Manifester søker å gjøre ord til handling: å gi ord performativ kraft.» Ja?

Du sitter og kjeder deg på sofaen i sommer? Ikke så få av tekstene i Rett Kopi krever faktisk høytlesning, det er teatralitet i disse tekstene. Så hvorfor ikke gå ut og lese høyt på gata, på fjellet? Prøv for eksempel med Mina Loy eller Álvaro de Campo (et av Fernando Pessoas mange pseudonymer) - sistnevnte vil garantert få enhver French taunter («I'll fart in your general direction», som det heter hos Monty Python) til å blekne og visne bort. Tekstene er hysteriske, kraftfulle, de har vært med på å danne oss og danner oss stadig. Rett Kopi kan vise seg å bli en av årets viktigste utgivelser.

Susanne Christensen, Klassekampen 14. juli 2007

Å spille integrering

Steffen R. M. Sørum
Legg cricket på is
Oktober 2007
Prosa, 134 sider

Små blå detaljer kan kanskje også ha virkningskraft

Jeg sitter lenge og vipper Steffen R. M. Sørums lille flis av en bok i lyset før jeg begynner å lese: Boka har nemlig en forunderlig delfinskinn-aktig (forestiller jeg meg) overflate som skifter fra sart blå til en mer lilla tone. Den beholder sitt pokerface, ingen sjangerføringer er å finne noe sted - men den har klart objektkarakter, denne boka er en ting, den har kropp: I mine øyne likner den både en bruksbok, en slags guidebok, en gavebok, en lettlest-bok, en barnebok, en diktsamling og en mikroroman - og kanskje er den alt dette på en gang.

Og det er noe med fargen blå - håp, liksom, uskyld, drøm. Sørum har (minst) to skjønnlitterære utgivelser bak seg, debuten «Du elsker meg» (2000) og «Fundamentalt nå» (2002), den siste skrevet under pseudonymet Kazzab al-Abyad, og her er det mørkere sjatteringer som gjør seg gjeldende. Begge bøker inneholder grelle beskrivelser av disintegrasjon, uoverkommelig fremmedhetsfølelse og ikke minst: voldsomme, plutselige og ganske groteske selvmord. En mor skyter seg foran øynene på sønnen, en søster hamrer to skarpe blyanter inn i øyenhulene ved å slå hodet i skrivebordet for full kraft. I «Legg cricket på is» bare antydes den urolige bakgrunnen; vår hovedperson bærer på minner om krig, men ellers er vi i en framtidsvendt modus.
Teksten beveger seg på et uhyre konkret plan. Den forteller sin lille historie - ikke spesielt eksplisitt og overtydelig - om ventetiden (man tenker asylsak) i et frossent Oslo, og den stille, men pregnante fryden spillet (i dette tilfelle cricket) gir, i forhold til en vellykket integreringsprosess.

Enkle motsetninger som natt - dag, salt - søtt og ikke minst varmt - kaldt er med på å strukturere teksten - det finnes en «flamme i meg» (s. 36) og «kulden har gjort kroppen stiv» (s. 42). I den grad bilder overhodet forekommer, er de ekstremt kortpustede, konkrete. Her har vi for eksempel en katt på spasertur: Dyret fungerer som en speiling, et bilde på en tilstand i den som ser, men bildet blir skarpt og, ja, frostklart nærværende, på grunn av det knappe språket.

Den kvelden står jeg i vinduet mitt igjen.
Utenfor ser jeg katten luske
over fotballbanen.
Den får meg til å smile.
Den strekker en fot opp avsnøen, rister den.
Tar et nytt steg.
Løfter foten og rister den.
Jeg ler fordi jeg ser at katten
står midt ute på banen.
Den stakkaren.
Det er like langt frem,
uansett hvilken retning den velger.
Den trår forsiktig videre.

Å, men det er jo forresten cricket det skal handle om. Sørum er påpasselig med å beskrive spillet i alle detaljer, det finnes til og med en liten cricketmanual bakerst i boka. Teksten er godt integrert i forfatterens eget liv også; vi ser en smilende Sørum i full cricketutrustning på siste side, the living proof.

Men om Sørum tuter ørene våre fulle med cricketsnakk, er det likevel integrering som spill som slår meg som bokas egentlige tema, og der har vi pokerfjeset igjen - fremmed, hvem er fremmed, er vi ikke alle det? Og, funderer jeg, kunne denne lille boka faktisk tenkes å ha en virkning et sted? I skarp konkurranse med et overvennlig system av pedagoger og saksbehandlere som bare graver grøftene dypere, forskjellene mer smertelige, når de - høyt og tydelig som om de snakket til en hørselshemmet - forklarer: «Sånn gjør vi det her, lille negervennen min.»

Men hallo, fint, get in the game. Spørsmålet er hvilket game vi egentlig er tilskuere til? Cricketspillere er ekstremt godt pakket inn, de likner rene kyborger, Michelin-gubber. Spillet som heter integrering er også et maskulinitetsspill, ser det ut til. Det kvinnelige elementet i boka befinner seg utenfor spillet, og har englefunksjon: «En ung dame på skøyter forsøker/ å hjelpe meg opp./ Jeg trekker henne nesten ned,/ men hun får meg på beina igjen./ - Du er jo som Bambi på isen, ler hun./ Jeg rister uforstående på hodet.» Men vår helt trenger ikke engelen for å komme seg på beina; han klarer det utmerket vel i aktivt samvær med kompisene.

«Legg cricket på is» toner ut med et slag, med den kalde lufta ned i lungene, den basale fryden ved den fysiske aktiviteten, og ikke minst, fryden som ligger i å ramme ballen rent. Den lille røde prikken som lyser på bokas forside blir til slutt til et slags integreringsspillets g-punkt, i et enkelt «ja, der!».

Susanne Christensen, Klassekampen 30. juni 2007