Odin rocker ut
Cornelius Jakhelln
Gudenes fall
Cappelen 2007
Roman, 428 sider
Det er høykonjunktur for eventyr og myter nå om dagen; Rowlings «Harry Potter» og Tolkiens «Ringenes herre» selger som varmt hvetebrød, både i film- og bokform. Folkelige fortellinger hvor frontene mellom de snille og de slemme er tydelige - på den måten er det lett å skape engasjement, lett å suge til seg oppmerksomhet - kan uten problemer holde en hel verden i åndeløs spenning: Axis of Evil av George W. Bush er ett eksempel. Fantasifulle parallellverdener genererer en utrolig energi, fortellinger skyter ut av fortellinger i et uendelig spinn. Snur vi oss den andre veien, er virkelighetssimulasjonene (noen vil regne Axis of Evil blant disse) like så mange og spektakulære, men gir oss neppe den samme roen - tryggheten - som det eventyret som faktisk likner et eventyr.
Cornelius Jakhelln har tidligere publisert poesitetralogien «Quadra Natura», hvori myte mikses med rapp, og med «Gudenes fall» vant han Cappelens store nordiske romankonkurranse. Jakhelln reaktiverer her den velkjente norrøne mytologien, ikke først og fremst som en vev av fortellinger, nei, listig nok får han leseren på kroken ved å ta telefonen til Odin og høre hva han egentlig synes om menneskenes mytomane tåpeligheter, bruket og misbruket av hans figur, av Valhall, Loke, Balder og resten av gjengen.
Vi finner Odin sittende i underheimen, filosoferende med en god sigar mellom fingrene - Nietzsches og Wagners framstillinger av de norrøne gudene går han i rette med, men det er nå allikevel nytelsen, besyngelsen av nytelse, som opptar ham mest. Men om verdsettelsen av storslått orkestermusikk, store sigarer og storhet i sin alminnelighet skulle indikere snobbisme (eller noe annet stygt), så er det slett ikke dét Odin har på gang: Hans beste venner er dverger, hierarkier synes han ikke noe om. Og orkestermusikken toner med jevne mellomrom over i blækk føkking skittmettell.
Men lenge før alt dette har noe annet rammet oss, nemlig språket: «Dau, jei? Hellnåo! Jei ser jora stige opp a have, evi grønnkledd er ho, fistene flonkene ny! Fosser faller, ørn flyr over, den som på fjelle fisken veider, men ikke alt er som før: fisken har fått panserhud å antiluftsjyts, så den sjeinene jakthøna kan bare prrrøve sei!» Den gjennombastardiserte, talespråksetterliknende stanken av et språk som velter ut av Jakhellns roman, er virkelig noe for seg. Lovene og vedtektene som omgir det skriftlige språket ligger konsekvent kullkastet, og et plumpt, men syngende, durende, språk - gjennomtrukket av all verdens tenkelige drifter - flyter fritt.
Odin og de andre underholder da også seg selv og hverandre med analfiksert stand-up comedy; disse gudene er i sannhet falne. Men så lavt som gudene nå ligger - humoristisk sett - i underheimen, finnes altså estetisk nytelse og filosofisk tenkning side om side, fullt ut vitalt.
Hos menneskene, i overheimen, står det imidlertid annerledes til. De ondskapsfulle beistene finner stadig sykere måter å underholde seg på: groteske tv-shows hvor spillet for eksempel står om foreldrenes frigivelse fra et asylmottak, og hvor tilintetgjøringskriger raser uten at de kjempende noensinne får sett fiendens ansikt. Folkemord-Ask og Holocaust-Embla har hentet inspirasjon fra Marquis de Sade og Caligula - og Odin stønner: «Homo sapiens? Mai æss.»
Nei, det kan ikke fortsette, makta (eller rettere, maktmisbruket) må tilbakeføres til kraften, den kroppslige - guddommelig intervensjon må til. Odins betrodde, sølvdvergen Hornbore, reiser som første- mann til overheimen og ankommer Island like før årtusenskiftet. Forkledd som Robbie Williams (!) skal han spre et selvmordsvirus innebygd i en popsang, no less.
I et annet spor følger vi dvergen Regin, som drømmer kyborg- drømmer og bygger seg en hær av kloner. Fortellingen beveger seg prismatisk inn og ut av ymse anekdoter og sidespor, men de siste 80 siders Götterdämmerung er en litterær burn-out av rang og tvinger anmelderen til å overveie metaforer som spiller på «vill fest», «massiv rus» og «høy fart» - det er nesten ingen vei utenom, for dette er jammen bra.
Susanne Christensen, Klassekampen 23. juni 2007
Saturday, June 23, 2007
Sunday, June 03, 2007
Flammende fittedikt
Niels Lyngsø
39 digte til det brændende bibliotek
Gyldendal DK 2007
Dikt, 54 sider
Niels Lyngsøs forrige utgivelse var en kvadratisk bokkasse inneholdende «Morfeus», et massivt dikt- og poetikkverk fullt av både essays og sprelske figurdikt sammenheftet i ryggen av fem ringer - et grep som skulle gjøre boka potensielt uendelig, i hvert fall uten en definert begynnelse og slutt. «Morfeus» er fra 2004; året etter kom Gilles Deleuze og Felix Guattaris «Tusind plateauer» i dansk språkdrakt, oversatt av selvsamme Lyngsø. Om Deleuze er en vitalistisk filosof, så er Lyngsø vel også å betegne som en vitalistisk poet, med alt hva det innebærer av maksimalisme og eksplisitt fallisk schwung. Gjennom hele det poetiske forfatterskapet, som sprang ut av den neonbelyste, englebesyngende danske 80-talls- poesien (Michael Strunge, Søren Ulrik Thomsen), er det derfor ikke så rent lite kropp og verden å finne. Men en nærmere utdypning av hvilken kropp og hvilken verden har latt vente på seg.
Lyngsøs nye diktsamling kan se ut som et steg i spesifiserende retning. Liksom i «Tarkovskijs heste» (2006), den nye boka til 80-tallskollegaen Pia Tafdrup, ligger tematikken tett opptil en ny selvbiografisk sound. I begge tilfeller spøker døde eller døende foreldre i diktene. Verket kan videre knyttes til Lyngsøs biografi: Tittelen viser til bokas 39 dikt, som sannelig utkommer på dikterens 39-årsdag. Vi kan være sjenerøse og kalle dette grepet konseptuelt, eller vi kan være mindre sjenerøse og kalle det tallmystikk og selvmytologisering.
Diktene, som ofte har en vis snapshop-estetisk hverdagslighet ved seg, later til å ville påbegynne en samtale med de avdøde foreldrene gjennom minnene som virvles opp av et tomt hus. Faren er den første som tiltales direkte, diktene til mora lar vente på seg - i stedet (?) dukker det opp en rekke dikt henvendt til middelalder- mystikeren Hildegard von Bingen, en ikke uinteressant figur. Utover å være nonne, komponist og urtekyndig, hadde von Bingen sterke visjoner som ble nedskrevet; ettertida har lest dem som en salig miks av migreneanfall og orgasmer.
Von Bingen blir representant for det elementet som er til stede overalt i diktsamlingen: ilden. Men det er en ild som er vrien å nå fram til, en elementenes kamp raser: Diktenes jeg holdes fast av vann, i lengsel mot ild. Denne kampen kan også leses som et ødipalt drama. Bindingen til den døende og/eller døde faren (vannets element) er smertefull og nært knyttet til artikulasjonsevnen.
Diktet «Ham & mig» lyder i sin fulle lengde slik:
Ham der taler, siger ingenting. De ord der kom-
mer ud af munden på ham, er ikke hans; de er
mine. Jeg sidder fast i halsen på ham, og det man
kunne tro var hans tunge, er faktisk min hale. Jeg
kan gøre kunster med den: daske den mod ganen
så den danner et 'd', eller lægge den fladt ned så
vokalerne stryger den med hårene: aaah!
Jeg sidder som en kile i kødet på ham og har været
så længe i dette klæge bælgmørke at jeg ikke læn-
gere ved om det er ham eller mig der af og til spjæt-
ter. Jeg ved ikke om han ved jeg er her; jeg er end
ikke sikker på at han stadig er i live, stanken herinde
er ulidelig. Så hvis nogen hører disse ord komme
ud af munden på ham, så luk det forkrampede lille
mundhul helt op, tag fat om min hale og træk til.
Etter denne anropelsen er det som om et nytt kopula opprettes: dikter-jeget & ilden. Det som følger nå er en serie regulære puledikt, hvor språket virrer mellom det høyspent metaforiserende og det spesifikke og helt konkrete. Ikke alle pulediktene lykkes like godt, men kanskje er det en smakssak. Selv synes jeg ikke at besynging av det kvinnelige kjønnet nødvendigvis må akkompagneres med bilder av strykeorkestre og stjerner som støter sammen.
Men kritikken av metaforene er allerede innebygget. I et dikt kalt «Selvportræt, 2007» heter det: «Barndommens monstre har nye navne;/ jeg blir kaldt far og er nede i kælderen/ efter vasketøj, men fortaber mig i halvmørkets/ følebiograf, hvor alt er overbesat - selv sproget/ er paranoidt: Jeg kan ikke nævne flyttekasser/ uden at de blir symbol på rodløshed/ eller samlermani, men det er det/ fugtige, mørnede pap, som på indrammede/ billeders bagsider, jeg vil ha fat i».
Det lille narrative forløpet nærværende leser har flikket sammen, munner ut i et par hjerteskjærende dikt (Vågeblus I + II + III) henvendt til en mor som dør av kreft på sykehuset. Mellom lyden av «mors klemte stemme» og synet av Alexandrias bibliotek, som brenner i øynene hennes, skisseres en ny arvemessig orden - en orden formet etter ildens logikk.
SC, Klassekampen 2. juni 2007
Niels Lyngsø
39 digte til det brændende bibliotek
Gyldendal DK 2007
Dikt, 54 sider
Niels Lyngsøs forrige utgivelse var en kvadratisk bokkasse inneholdende «Morfeus», et massivt dikt- og poetikkverk fullt av både essays og sprelske figurdikt sammenheftet i ryggen av fem ringer - et grep som skulle gjøre boka potensielt uendelig, i hvert fall uten en definert begynnelse og slutt. «Morfeus» er fra 2004; året etter kom Gilles Deleuze og Felix Guattaris «Tusind plateauer» i dansk språkdrakt, oversatt av selvsamme Lyngsø. Om Deleuze er en vitalistisk filosof, så er Lyngsø vel også å betegne som en vitalistisk poet, med alt hva det innebærer av maksimalisme og eksplisitt fallisk schwung. Gjennom hele det poetiske forfatterskapet, som sprang ut av den neonbelyste, englebesyngende danske 80-talls- poesien (Michael Strunge, Søren Ulrik Thomsen), er det derfor ikke så rent lite kropp og verden å finne. Men en nærmere utdypning av hvilken kropp og hvilken verden har latt vente på seg.
Lyngsøs nye diktsamling kan se ut som et steg i spesifiserende retning. Liksom i «Tarkovskijs heste» (2006), den nye boka til 80-tallskollegaen Pia Tafdrup, ligger tematikken tett opptil en ny selvbiografisk sound. I begge tilfeller spøker døde eller døende foreldre i diktene. Verket kan videre knyttes til Lyngsøs biografi: Tittelen viser til bokas 39 dikt, som sannelig utkommer på dikterens 39-årsdag. Vi kan være sjenerøse og kalle dette grepet konseptuelt, eller vi kan være mindre sjenerøse og kalle det tallmystikk og selvmytologisering.
Diktene, som ofte har en vis snapshop-estetisk hverdagslighet ved seg, later til å ville påbegynne en samtale med de avdøde foreldrene gjennom minnene som virvles opp av et tomt hus. Faren er den første som tiltales direkte, diktene til mora lar vente på seg - i stedet (?) dukker det opp en rekke dikt henvendt til middelalder- mystikeren Hildegard von Bingen, en ikke uinteressant figur. Utover å være nonne, komponist og urtekyndig, hadde von Bingen sterke visjoner som ble nedskrevet; ettertida har lest dem som en salig miks av migreneanfall og orgasmer.
Von Bingen blir representant for det elementet som er til stede overalt i diktsamlingen: ilden. Men det er en ild som er vrien å nå fram til, en elementenes kamp raser: Diktenes jeg holdes fast av vann, i lengsel mot ild. Denne kampen kan også leses som et ødipalt drama. Bindingen til den døende og/eller døde faren (vannets element) er smertefull og nært knyttet til artikulasjonsevnen.
Diktet «Ham & mig» lyder i sin fulle lengde slik:
Ham der taler, siger ingenting. De ord der kom-
mer ud af munden på ham, er ikke hans; de er
mine. Jeg sidder fast i halsen på ham, og det man
kunne tro var hans tunge, er faktisk min hale. Jeg
kan gøre kunster med den: daske den mod ganen
så den danner et 'd', eller lægge den fladt ned så
vokalerne stryger den med hårene: aaah!
Jeg sidder som en kile i kødet på ham og har været
så længe i dette klæge bælgmørke at jeg ikke læn-
gere ved om det er ham eller mig der af og til spjæt-
ter. Jeg ved ikke om han ved jeg er her; jeg er end
ikke sikker på at han stadig er i live, stanken herinde
er ulidelig. Så hvis nogen hører disse ord komme
ud af munden på ham, så luk det forkrampede lille
mundhul helt op, tag fat om min hale og træk til.
Etter denne anropelsen er det som om et nytt kopula opprettes: dikter-jeget & ilden. Det som følger nå er en serie regulære puledikt, hvor språket virrer mellom det høyspent metaforiserende og det spesifikke og helt konkrete. Ikke alle pulediktene lykkes like godt, men kanskje er det en smakssak. Selv synes jeg ikke at besynging av det kvinnelige kjønnet nødvendigvis må akkompagneres med bilder av strykeorkestre og stjerner som støter sammen.
Men kritikken av metaforene er allerede innebygget. I et dikt kalt «Selvportræt, 2007» heter det: «Barndommens monstre har nye navne;/ jeg blir kaldt far og er nede i kælderen/ efter vasketøj, men fortaber mig i halvmørkets/ følebiograf, hvor alt er overbesat - selv sproget/ er paranoidt: Jeg kan ikke nævne flyttekasser/ uden at de blir symbol på rodløshed/ eller samlermani, men det er det/ fugtige, mørnede pap, som på indrammede/ billeders bagsider, jeg vil ha fat i».
Det lille narrative forløpet nærværende leser har flikket sammen, munner ut i et par hjerteskjærende dikt (Vågeblus I + II + III) henvendt til en mor som dør av kreft på sykehuset. Mellom lyden av «mors klemte stemme» og synet av Alexandrias bibliotek, som brenner i øynene hennes, skisseres en ny arvemessig orden - en orden formet etter ildens logikk.
SC, Klassekampen 2. juni 2007
Subscribe to:
Posts (Atom)