Kjønnånd
Morten Søndergaard, Tomas Thøfner, Christian Lemmerz (red.)
Hvedekorn 3/2006
80. årgang
Hva skjer når man gjør seksualitet til et imperativ? Resultatet av Kvinnefrontens erotiske novellekonkurranse i fjor vinter var et stusselig antall innsendte noveller.
Selv om det kan være fint og riktig å etterspørre tekster «som ikke erotiserer maktrelasjoner mellom menn og kvinner» eller spørre hva som «gjør deg kåt uten å gjøre deg kvalm?», kan slike humanistiske begrensninger også sperre for kreativitet, driv og overskridelse: Kon- kurransen ble avlyst, de få tekstene de fikk inn var ikke saftige nok.
Hvedekorn, et tradisjonsrikt dansk tidsskrift for poesi og kunst, har forsøkt seg på et lignende stunt. Ved første blikk ligner Hvedekorn en unheimlich utgave av gamle, gode Cupido. Kine Ravns fotografier preger forsiden og innsiden: Ravn bruker ofte seg selv i fotoene, og det er hun som sitter der, ansiktet maskert bak en kringle av kjønns- hår, i øyehøyde med en oppreist, litt feminint utseende mann med barbert underliv. Blikket er blast, blasert eller melankolsk, hytte- kosen definitivt langt unna. Fingerpuling, lesbiske sexakter, mens- blod; de ubehagelige fotografiene inni bladet blåser nærmest bort det som måtte være av vare forsøk på poetiske formuleringer om elskov og begjær.
Tekstene er skiftende både i grad av eksperimentering og kvalitet; fra Dorthe Maja Løwes vel forutsigbare kobling mellom mykt og hardt, menneskekropp og asfalt i «Sart», via Christian Yde Frost- holms lengselsfulle «2006», til Harald Voetmanns småmorsomme fundering om det lidderlige ved Crivellis religiøse malerier («Guds Rige spredte ham sine gule skamlæber»).
Og javisst: Her finnes også et stort antall roser. Den elskede er en rose, og fitta hennes likeså. Slik møtes porno og poesi, som i Niels Peter Juel Larsens «Festskrift til en kusse»: «hendes kusse udlod sine hyl gennom hendes hals, og hans stød bragte hende ud over senge- kanten, lusene kravlede, de sorte, der sad i fligene om hendes høstrose i de fugtige vaginalsekreter, løb sammen og lagnet lå med døde skyer plettet af rosenlus.»
Jeg har stor sans for den fittebejaende teksten. Hvedekorns prosjekt er en ambisiøs - og delvis vellykket - dokumentasjon av mulighetene og begrensningene i det å koble litteratur så direkte til sak.
Anmeldelsen er skrevet af Therese Tungen og publicerert i Klassekampen 28. oktober 2006.
Saturday, October 28, 2006
Saturday, October 14, 2006
Dypblå taushet
Brit Bildøen
Mitt milde vesen
Samlaget 2006
Jeg befinner meg i en tilstand av entusiasme. Brit Bildøen har ikke skrevet en roman hvor hovedpersonen heter Brit og hvor Brit Bildøen, den biofaktiske, iscenesetter seg selv i en sprelsk boogie-woogie på diverse medieoverflater, for dermed å gjøre sine arme lesere usikre på grensene mellom fakta og fiksjon. Brit Bildøen har ikke skrevet en roman som endelig og irreversibelt tar et oppgjør med tekstens kjøleskapsaktige isolering fra verden, dens svale arrogante opphøydhet, dens elitistiske borgerlige tilbakelenthet. Brit Bildøen har – med andre ord – overhodet ikke skrevet noe nytt og revolusjonerende. Hun har derimot skrevet en forbasket god roman.
I Mitt milde vesen iakttar Johanne sin mor, Åsta Lauvstad – moren er 67 år og har opplevd å miste ektemannen på uforklarlig vis: Johannes bare gikk til fjells og forsvant. I alderdommen skyter et voldsomt raseri opp i henne; om det er en begynnende senil demens eller en forsinket sorgreaksjon er ikke godt å si. Men hun slutter å snakke til Johanne, hun beveger seg inn i et språkløst – og for de utenforstående – uforklarlig, uforståelig dunkelt felt.
Romanen deler seg i to bolker, «Fjord» og «Ubåt» – en av mine eneste innvendinger retter seg mot de litt nervøse hjelpetrådene som sprer seg bakover fra andre seksjon: Her finnes en del opsummerende passasjer som skal minne oss om at romanens to halvdeler henger sammen. Men det går fint, klart de henger sammen – for stemmen er den samme, lavmælt, nøktern, rå. Som her, hvor kvinnekroppens mørke hulrom oppsøkes for om mulig å avdekke barnløshetens gåte:
Eg fekk underlivet bestrålt og opplyst frå innarst til yttarst. Eg følgde merksamt med på skjermen då dokter Klausen pumpa meg full av vatn og førte eit kamera oppover i skjeden og inn i livmora mi. Det var som å vere med på ei verdsomsegling under havet. Blod og puss kvervla rundt, og på botnen stod noko som minte om korallar med små veiftande tentaklar, men bortsett frå dette smårusket var livmora mi som innsida på ein konkylie; bleik, skjør, perfekt.
I andre del sliter Johanne med ekteskapet sitt: Her skal noe bryte gjennom, komme til overflaten og ikke lenger forsvinne sporløst ut i mørket. Og midt i det hele, mens jeg leser, tenker jeg plutselig – Meryl Streep should be here, i disse intime rommene. Med en yndig nynorsk aksent, i de mørkeblå, stillestående stuene i Nebben kommune et sted. Og tro om ikke Bildøen rent faktisk sneier innom plottet i Broene i Madison County! En tiltalende ung mand gjør tilfældigvis entré, og Johanne nedskriver sidespranget i sin dagbok – et sidesprang som megetsigende forløper parallelt med de håpløse redningsforsøkene i Barnetshavet, hvor den russiske ubåten Kursk ligger tragisk grunnstøtt. Johannes dagbok, hennes betroelser, er det derimot ingen som finner, ingen andre enn leseren.
Bildøen får sine karakterer til å komme til syne som om de var måner, planeter. Skikkelsene opplyses bare halvt, men vi fornemmer tyngden. Vi kan ikke tro at disse figurene bare er summen av sin synlighet, for vi merker et nærvær i mørket, det er visst mer her – selv om vi ingenting ser.
Bildøen skriver seg tett på de biologiske kreftene som driver rundt med oss, men uten å få panikk, uten at det gir seg utslag i formen, oppløser den slik som i romanene til Hanne Ørstavik eller Thure Erik Lund. Hos denne forfatteren er verket intakt – raseriet er der, men det skviser ikke teksten, det skviser ikke den skrivende. Rommet brister ikke, som fantes det en gavmildhet her et sted, side om side med det ville:
Ein ting er sikkert, mi eiga dotter skal få lov til å vere sint. Eg skal la henne få rase når ho treng det. Eg skal ikkje dempe henne, halde igjen, halde henne nede. Ho skal få vere ei løvetann, bryte seg fram der det passar, blomstre når det passar. Frida overraska meg med å bli unnfanga og komme til verda. No vil eg ikkje gjere anna enn å sitje og sjå, med den største ærefrykt, på korleis ho veks og utfaldar seg.
SC, Klassekampen 14. oktober 2006
Brit Bildøen
Mitt milde vesen
Samlaget 2006
Jeg befinner meg i en tilstand av entusiasme. Brit Bildøen har ikke skrevet en roman hvor hovedpersonen heter Brit og hvor Brit Bildøen, den biofaktiske, iscenesetter seg selv i en sprelsk boogie-woogie på diverse medieoverflater, for dermed å gjøre sine arme lesere usikre på grensene mellom fakta og fiksjon. Brit Bildøen har ikke skrevet en roman som endelig og irreversibelt tar et oppgjør med tekstens kjøleskapsaktige isolering fra verden, dens svale arrogante opphøydhet, dens elitistiske borgerlige tilbakelenthet. Brit Bildøen har – med andre ord – overhodet ikke skrevet noe nytt og revolusjonerende. Hun har derimot skrevet en forbasket god roman.
I Mitt milde vesen iakttar Johanne sin mor, Åsta Lauvstad – moren er 67 år og har opplevd å miste ektemannen på uforklarlig vis: Johannes bare gikk til fjells og forsvant. I alderdommen skyter et voldsomt raseri opp i henne; om det er en begynnende senil demens eller en forsinket sorgreaksjon er ikke godt å si. Men hun slutter å snakke til Johanne, hun beveger seg inn i et språkløst – og for de utenforstående – uforklarlig, uforståelig dunkelt felt.
Romanen deler seg i to bolker, «Fjord» og «Ubåt» – en av mine eneste innvendinger retter seg mot de litt nervøse hjelpetrådene som sprer seg bakover fra andre seksjon: Her finnes en del opsummerende passasjer som skal minne oss om at romanens to halvdeler henger sammen. Men det går fint, klart de henger sammen – for stemmen er den samme, lavmælt, nøktern, rå. Som her, hvor kvinnekroppens mørke hulrom oppsøkes for om mulig å avdekke barnløshetens gåte:
Eg fekk underlivet bestrålt og opplyst frå innarst til yttarst. Eg følgde merksamt med på skjermen då dokter Klausen pumpa meg full av vatn og førte eit kamera oppover i skjeden og inn i livmora mi. Det var som å vere med på ei verdsomsegling under havet. Blod og puss kvervla rundt, og på botnen stod noko som minte om korallar med små veiftande tentaklar, men bortsett frå dette smårusket var livmora mi som innsida på ein konkylie; bleik, skjør, perfekt.
I andre del sliter Johanne med ekteskapet sitt: Her skal noe bryte gjennom, komme til overflaten og ikke lenger forsvinne sporløst ut i mørket. Og midt i det hele, mens jeg leser, tenker jeg plutselig – Meryl Streep should be here, i disse intime rommene. Med en yndig nynorsk aksent, i de mørkeblå, stillestående stuene i Nebben kommune et sted. Og tro om ikke Bildøen rent faktisk sneier innom plottet i Broene i Madison County! En tiltalende ung mand gjør tilfældigvis entré, og Johanne nedskriver sidespranget i sin dagbok – et sidesprang som megetsigende forløper parallelt med de håpløse redningsforsøkene i Barnetshavet, hvor den russiske ubåten Kursk ligger tragisk grunnstøtt. Johannes dagbok, hennes betroelser, er det derimot ingen som finner, ingen andre enn leseren.
Bildøen får sine karakterer til å komme til syne som om de var måner, planeter. Skikkelsene opplyses bare halvt, men vi fornemmer tyngden. Vi kan ikke tro at disse figurene bare er summen av sin synlighet, for vi merker et nærvær i mørket, det er visst mer her – selv om vi ingenting ser.
Bildøen skriver seg tett på de biologiske kreftene som driver rundt med oss, men uten å få panikk, uten at det gir seg utslag i formen, oppløser den slik som i romanene til Hanne Ørstavik eller Thure Erik Lund. Hos denne forfatteren er verket intakt – raseriet er der, men det skviser ikke teksten, det skviser ikke den skrivende. Rommet brister ikke, som fantes det en gavmildhet her et sted, side om side med det ville:
Ein ting er sikkert, mi eiga dotter skal få lov til å vere sint. Eg skal la henne få rase når ho treng det. Eg skal ikkje dempe henne, halde igjen, halde henne nede. Ho skal få vere ei løvetann, bryte seg fram der det passar, blomstre når det passar. Frida overraska meg med å bli unnfanga og komme til verda. No vil eg ikkje gjere anna enn å sitje og sjå, med den største ærefrykt, på korleis ho veks og utfaldar seg.
SC, Klassekampen 14. oktober 2006
Saturday, October 07, 2006
Skyggefekting
Stig Sæterbakken
Besøket
Cappelen 2006
I Besøket oppsøkes hovedpersonen av sin skygge. Advokaten Sigmund Winther har installert seg trygt i sin hule; han dras mot det åndelige eksil, tilbaketrekningen. Han gleder seg over det trygge, eksempelvis en rød lenestol på sjefen Hafnes' kontor som han kan betrakte som sin - eller det koselige arbeidsrommet hjemme i villaen: my home is my castle. Men er det ikke nettopp når vi sitter med gaffelen hevet og skal til å stikke den i svinesteken, med gode venner rundt oss, at noen vanligvis ringer på døra?
Winthers uventede gjest er den gamle vennen og svirebroren Gunnar Samuelsen. Som et annet kjølig pust fra fortida har han valgt å entre det wintherske hjem på Sigmunds 42-årsdag. De to kjenner hverandre fra Anarkistisk Elevunion, en gruppe unge herrers forum for debatt, drikk og diverse overmodige tankeeksperimenter.
Gunnar virker sliten, sykelig; for ham er det ikke hulen, men grensen, grensebruddet, som utgjør den primære drift i livet. Og Gunnar har kraft til å ryste Sigmund: Han avspiller et båndopptak fra et møte back then - og det er dette sjokkerende gjenhøret med fortidas stemmer, fremmedgjorte av den elektroniske genereringen, som setter teksten i gang.
Besøket er formet som Sigmunds tanke- eller stemmestrøm, et grep som effektivt lukker andre perspektiver ute. Den stemning av grøss og gru, den eim av mord og pengeutpressing som strømmer fra Gunnars nærvær i det wintherske hjem, kan leseren ikke annet enn å godta som sann, som velbegrunnet. Gunnar har sittet ved en felles venns dødsleie, og anklagene om svikt henger tungt i lufta. Jo, Sigmund har kompromittert seg på alle bauger og kanter, elskerinnens (for en sånn finnes sannelig også) etternavn er «Halvorsen» - det er det halve alvor som er betegnende for Sigmunds liv akkurat nå.
Men figuren Sigmund Winthers tilstedeværelse i teksten er interessant: Konsekvent markeres han som ingenting annet enn en sanseforankring, som var han bare et lydfølsomt apparat, en volumknapp som skrus opp og ned, et nesebor som snuser dufter til seg, en instans som kjølig registrerer lys, blikkretninger. I Besøket er det spesifikt alt knyttet til det lydlige som tillegges betydning. Men framfor noe er det fraværet av stemmens klang, dens kroppslige resonnans, som blir viktig. Advokat Winther skal jo med jevne mellomrom opptre i retten, en act hvor det kan være av avgjørende betydning å besitte en dyp, melodisk, overbevisende røst. Men har nå Sigmund egentlig dét, han som bare kan forme ord med det ytterste av leppene?
I en artikkel om pop-fenomenet Antony and the Johnsons har Sæterbakken tidligere sitert Roland Barthes: «Stemmen gir oss fantasien om den hele kroppen.» Det er nettopp forestillingen om en slik stemmekraft som smuldrer vekk hos Sigmund, som plutselig hører seg selv med en stemmeklang blottet for alt det vi regner som attråverdige menneskelige egenskaber: autentisitet, individualitet, inspirasjonkraft, forføringskraft. Sæterbakken maser så mye om stemmen at romanteksten føles ledsaget av et paralleltløpende essay - men når dét er sagt, genererer nettopp dette trekket ikke så rent lite lesefryd hos undertegnede.
Mot slutten av romanen tilspisses situasjonen. Gunnar har klistret seg til det wintherske hjem, og Sigmund går mer og mer i oppløsning. Som et annet kammerspill kulminerer det hele når gode venner er på visitt, og man sitter benket rundt spisebordet. Den tausheten som faller over Sigmund nå, er den største av dem alle - en ren tsunami av stemmemessig fravær. For mens Gunnar underholder selskapet, går Sigmund inn i en så grell tilstand av hyperbol sosial implosjon at scenen, med ikke ubetydelig komisk effekt, males ut over flere sider:
... alle bare bablet i vei som den naturligste ting av verden ... alt gikk av seg selv og tok aldri slutt ... etter hvert eneste ord fulgte et ord til, og så et ord til ... og slik var ethvert menneske kjedet fast til det neste ... og slik hang alt sammen, i en endeløs kjede av ord, som bandt alt levende og tenkende sammen. Jeg var bruddet i denne kjeden ... Uavbrutt nådde den frem til meg ... og så stoppet den ... fra meg gikk den ikke videre. Jeg var det stille punktet i verden ... det ene fra hvilket det ikke kom noe ... fra hvem ingen fortsettelse fulgte, ikke noe bånd ble strukket videre. Alt stoppet hos meg. Utstrekningen opphørte her. Jeg var den ene målløse blant de snakkesalige.
Sæterbakken har gjennom sitt forfatterskap utfoldet seg litterært i stort sett alle sjangrer og former - fra diktdebuten Flytende paraplyer (1984) over det ambisiøse romanprojektet Det nye testamentet (1993) til den mer enkle S-triologien, via gjendiktninger, essaysamlinger og tidsskriftet Marginal. I Besøket bygger han videre på en slags sjangerlitteratur (goth, grøss og gru) som framstår så kjemisk renset for klisjeer at man må kunne kalle den klassisk. Vel og merke en moderne versjon, som for eksempel Edgar Allan Poe og H.P. Lovecraft står som eksponenter for - eller kanskje et enda kjøligere og filmatisk uttrykk som Alfred Hitchcocks.
Men bruken av klisjeen, det sjablongmessige, kan også vise til det arketypiske: Skyggen, spøkelset som kommer på visitt er vel å regne som et arketypisk vestlig scenario, det rasjonelle subjektet som strides med sinnets fantasifostre. Eller det samme ubehaget personifisert i mer konkrete, utsultede skikkelser fra fjerntliggende verdensdeler. Lignende tematikk er å finne så forskjellige steder som i H.C. Andersens novelle «Skyggen» (1847) og Ingmar Bergmans film Höstsonaten (1978), fortellinger om hvordan det sterke og det svake uavbrutt næres av hverandre. I Besøket klarer Sæterbakken på effektivt vis å vekke dette ur-vestlige, murrende problemkomplekset til live igjen.
Hovedpersonens avsluttende innsikt arter seg som et forvrengt ekko av en kjent thatcherisme: «Det finnes ikke noe samfunn. Det er bare hver enkelt av oss, stilt overfor våre egne redsler, i et forsøk på å overkomme dem.» At utsagnet bærer med seg en slags humanismens nådegestus, rettet mot fredsforstyrreren som vandrer alene i den kalde vinternatta, er noe leseren kan få lov til å tygge på en stund.
SC, Klassekampen 7. oktober 2006
Stig Sæterbakken
Besøket
Cappelen 2006
I Besøket oppsøkes hovedpersonen av sin skygge. Advokaten Sigmund Winther har installert seg trygt i sin hule; han dras mot det åndelige eksil, tilbaketrekningen. Han gleder seg over det trygge, eksempelvis en rød lenestol på sjefen Hafnes' kontor som han kan betrakte som sin - eller det koselige arbeidsrommet hjemme i villaen: my home is my castle. Men er det ikke nettopp når vi sitter med gaffelen hevet og skal til å stikke den i svinesteken, med gode venner rundt oss, at noen vanligvis ringer på døra?
Winthers uventede gjest er den gamle vennen og svirebroren Gunnar Samuelsen. Som et annet kjølig pust fra fortida har han valgt å entre det wintherske hjem på Sigmunds 42-årsdag. De to kjenner hverandre fra Anarkistisk Elevunion, en gruppe unge herrers forum for debatt, drikk og diverse overmodige tankeeksperimenter.
Gunnar virker sliten, sykelig; for ham er det ikke hulen, men grensen, grensebruddet, som utgjør den primære drift i livet. Og Gunnar har kraft til å ryste Sigmund: Han avspiller et båndopptak fra et møte back then - og det er dette sjokkerende gjenhøret med fortidas stemmer, fremmedgjorte av den elektroniske genereringen, som setter teksten i gang.
Besøket er formet som Sigmunds tanke- eller stemmestrøm, et grep som effektivt lukker andre perspektiver ute. Den stemning av grøss og gru, den eim av mord og pengeutpressing som strømmer fra Gunnars nærvær i det wintherske hjem, kan leseren ikke annet enn å godta som sann, som velbegrunnet. Gunnar har sittet ved en felles venns dødsleie, og anklagene om svikt henger tungt i lufta. Jo, Sigmund har kompromittert seg på alle bauger og kanter, elskerinnens (for en sånn finnes sannelig også) etternavn er «Halvorsen» - det er det halve alvor som er betegnende for Sigmunds liv akkurat nå.
Men figuren Sigmund Winthers tilstedeværelse i teksten er interessant: Konsekvent markeres han som ingenting annet enn en sanseforankring, som var han bare et lydfølsomt apparat, en volumknapp som skrus opp og ned, et nesebor som snuser dufter til seg, en instans som kjølig registrerer lys, blikkretninger. I Besøket er det spesifikt alt knyttet til det lydlige som tillegges betydning. Men framfor noe er det fraværet av stemmens klang, dens kroppslige resonnans, som blir viktig. Advokat Winther skal jo med jevne mellomrom opptre i retten, en act hvor det kan være av avgjørende betydning å besitte en dyp, melodisk, overbevisende røst. Men har nå Sigmund egentlig dét, han som bare kan forme ord med det ytterste av leppene?
I en artikkel om pop-fenomenet Antony and the Johnsons har Sæterbakken tidligere sitert Roland Barthes: «Stemmen gir oss fantasien om den hele kroppen.» Det er nettopp forestillingen om en slik stemmekraft som smuldrer vekk hos Sigmund, som plutselig hører seg selv med en stemmeklang blottet for alt det vi regner som attråverdige menneskelige egenskaber: autentisitet, individualitet, inspirasjonkraft, forføringskraft. Sæterbakken maser så mye om stemmen at romanteksten føles ledsaget av et paralleltløpende essay - men når dét er sagt, genererer nettopp dette trekket ikke så rent lite lesefryd hos undertegnede.
Mot slutten av romanen tilspisses situasjonen. Gunnar har klistret seg til det wintherske hjem, og Sigmund går mer og mer i oppløsning. Som et annet kammerspill kulminerer det hele når gode venner er på visitt, og man sitter benket rundt spisebordet. Den tausheten som faller over Sigmund nå, er den største av dem alle - en ren tsunami av stemmemessig fravær. For mens Gunnar underholder selskapet, går Sigmund inn i en så grell tilstand av hyperbol sosial implosjon at scenen, med ikke ubetydelig komisk effekt, males ut over flere sider:
... alle bare bablet i vei som den naturligste ting av verden ... alt gikk av seg selv og tok aldri slutt ... etter hvert eneste ord fulgte et ord til, og så et ord til ... og slik var ethvert menneske kjedet fast til det neste ... og slik hang alt sammen, i en endeløs kjede av ord, som bandt alt levende og tenkende sammen. Jeg var bruddet i denne kjeden ... Uavbrutt nådde den frem til meg ... og så stoppet den ... fra meg gikk den ikke videre. Jeg var det stille punktet i verden ... det ene fra hvilket det ikke kom noe ... fra hvem ingen fortsettelse fulgte, ikke noe bånd ble strukket videre. Alt stoppet hos meg. Utstrekningen opphørte her. Jeg var den ene målløse blant de snakkesalige.
Sæterbakken har gjennom sitt forfatterskap utfoldet seg litterært i stort sett alle sjangrer og former - fra diktdebuten Flytende paraplyer (1984) over det ambisiøse romanprojektet Det nye testamentet (1993) til den mer enkle S-triologien, via gjendiktninger, essaysamlinger og tidsskriftet Marginal. I Besøket bygger han videre på en slags sjangerlitteratur (goth, grøss og gru) som framstår så kjemisk renset for klisjeer at man må kunne kalle den klassisk. Vel og merke en moderne versjon, som for eksempel Edgar Allan Poe og H.P. Lovecraft står som eksponenter for - eller kanskje et enda kjøligere og filmatisk uttrykk som Alfred Hitchcocks.
Men bruken av klisjeen, det sjablongmessige, kan også vise til det arketypiske: Skyggen, spøkelset som kommer på visitt er vel å regne som et arketypisk vestlig scenario, det rasjonelle subjektet som strides med sinnets fantasifostre. Eller det samme ubehaget personifisert i mer konkrete, utsultede skikkelser fra fjerntliggende verdensdeler. Lignende tematikk er å finne så forskjellige steder som i H.C. Andersens novelle «Skyggen» (1847) og Ingmar Bergmans film Höstsonaten (1978), fortellinger om hvordan det sterke og det svake uavbrutt næres av hverandre. I Besøket klarer Sæterbakken på effektivt vis å vekke dette ur-vestlige, murrende problemkomplekset til live igjen.
Hovedpersonens avsluttende innsikt arter seg som et forvrengt ekko av en kjent thatcherisme: «Det finnes ikke noe samfunn. Det er bare hver enkelt av oss, stilt overfor våre egne redsler, i et forsøk på å overkomme dem.» At utsagnet bærer med seg en slags humanismens nådegestus, rettet mot fredsforstyrreren som vandrer alene i den kalde vinternatta, er noe leseren kan få lov til å tygge på en stund.
SC, Klassekampen 7. oktober 2006
Subscribe to:
Posts (Atom)