Skyggefekting

Stig Sæterbakken
Besøket
Cappelen 2006

I Besøket oppsøkes hovedpersonen av sin skygge. Advokaten Sigmund Winther har installert seg trygt i sin hule; han dras mot det åndelige eksil, tilbaketrekningen. Han gleder seg over det trygge, eksempelvis en rød lenestol på sjefen Hafnes' kontor som han kan betrakte som sin - eller det koselige arbeidsrommet hjemme i villaen: my home is my castle. Men er det ikke nettopp når vi sitter med gaffelen hevet og skal til å stikke den i svinesteken, med gode venner rundt oss, at noen vanligvis ringer på døra?

Winthers uventede gjest er den gamle vennen og svirebroren Gunnar Samuelsen. Som et annet kjølig pust fra fortida har han valgt å entre det wintherske hjem på Sigmunds 42-årsdag. De to kjenner hverandre fra Anarkistisk Elevunion, en gruppe unge herrers forum for debatt, drikk og diverse overmodige tankeeksperimenter.

Gunnar virker sliten, sykelig; for ham er det ikke hulen, men grensen, grensebruddet, som utgjør den primære drift i livet. Og Gunnar har kraft til å ryste Sigmund: Han avspiller et båndopptak fra et møte back then - og det er dette sjokkerende gjenhøret med fortidas stemmer, fremmedgjorte av den elektroniske genereringen, som setter teksten i gang.

Besøket er formet som Sigmunds tanke- eller stemmestrøm, et grep som effektivt lukker andre perspektiver ute. Den stemning av grøss og gru, den eim av mord og pengeutpressing som strømmer fra Gunnars nærvær i det wintherske hjem, kan leseren ikke annet enn å godta som sann, som velbegrunnet. Gunnar har sittet ved en felles venns dødsleie, og anklagene om svikt henger tungt i lufta. Jo, Sigmund har kompromittert seg på alle bauger og kanter, elskerinnens (for en sånn finnes sannelig også) etternavn er «Halvorsen» - det er det halve alvor som er betegnende for Sigmunds liv akkurat nå.

Men figuren Sigmund Winthers tilstedeværelse i teksten er interessant: Konsekvent markeres han som ingenting annet enn en sanseforankring, som var han bare et lydfølsomt apparat, en volumknapp som skrus opp og ned, et nesebor som snuser dufter til seg, en instans som kjølig registrerer lys, blikkretninger. I Besøket er det spesifikt alt knyttet til det lydlige som tillegges betydning. Men framfor noe er det fraværet av stemmens klang, dens kroppslige resonnans, som blir viktig. Advokat Winther skal jo med jevne mellomrom opptre i retten, en act hvor det kan være av avgjørende betydning å besitte en dyp, melodisk, overbevisende røst. Men har nå Sigmund egentlig dét, han som bare kan forme ord med det ytterste av leppene?

I en artikkel om pop-fenomenet Antony and the Johnsons har Sæterbakken tidligere sitert Roland Barthes: «Stemmen gir oss fantasien om den hele kroppen.» Det er nettopp forestillingen om en slik stemmekraft som smuldrer vekk hos Sigmund, som plutselig hører seg selv med en stemmeklang blottet for alt det vi regner som attråverdige menneskelige egenskaber: autentisitet, individualitet, inspirasjonkraft, forføringskraft. Sæterbakken maser så mye om stemmen at romanteksten føles ledsaget av et paralleltløpende essay - men når dét er sagt, genererer nettopp dette trekket ikke så rent lite lesefryd hos undertegnede.

Mot slutten av romanen tilspisses situasjonen. Gunnar har klistret seg til det wintherske hjem, og Sigmund går mer og mer i oppløsning. Som et annet kammerspill kulminerer det hele når gode venner er på visitt, og man sitter benket rundt spisebordet. Den tausheten som faller over Sigmund nå, er den største av dem alle - en ren tsunami av stemmemessig fravær. For mens Gunnar underholder selskapet, går Sigmund inn i en så grell tilstand av hyperbol sosial implosjon at scenen, med ikke ubetydelig komisk effekt, males ut over flere sider:

... alle bare bablet i vei som den naturligste ting av verden ... alt gikk av seg selv og tok aldri slutt ... etter hvert eneste ord fulgte et ord til, og så et ord til ... og slik var ethvert menneske kjedet fast til det neste ... og slik hang alt sammen, i en endeløs kjede av ord, som bandt alt levende og tenkende sammen. Jeg var bruddet i denne kjeden ... Uavbrutt nådde den frem til meg ... og så stoppet den ... fra meg gikk den ikke videre. Jeg var det stille punktet i verden ... det ene fra hvilket det ikke kom noe ... fra hvem ingen fortsettelse fulgte, ikke noe bånd ble strukket videre. Alt stoppet hos meg. Utstrekningen opphørte her. Jeg var den ene målløse blant de snakkesalige.

Sæterbakken har gjennom sitt forfatterskap utfoldet seg litterært i stort sett alle sjangrer og former - fra diktdebuten Flytende paraplyer (1984) over det ambisiøse romanprojektet Det nye testamentet (1993) til den mer enkle S-triologien, via gjendiktninger, essaysamlinger og tidsskriftet Marginal. I Besøket bygger han videre på en slags sjangerlitteratur (goth, grøss og gru) som framstår så kjemisk renset for klisjeer at man må kunne kalle den klassisk. Vel og merke en moderne versjon, som for eksempel Edgar Allan Poe og H.P. Lovecraft står som eksponenter for - eller kanskje et enda kjøligere og filmatisk uttrykk som Alfred Hitchcocks.

Men bruken av klisjeen, det sjablongmessige, kan også vise til det arketypiske: Skyggen, spøkelset som kommer på visitt er vel å regne som et arketypisk vestlig scenario, det rasjonelle subjektet som strides med sinnets fantasifostre. Eller det samme ubehaget personifisert i mer konkrete, utsultede skikkelser fra fjerntliggende verdensdeler. Lignende tematikk er å finne så forskjellige steder som i H.C. Andersens novelle «Skyggen» (1847) og Ingmar Bergmans film Höstsonaten (1978), fortellinger om hvordan det sterke og det svake uavbrutt næres av hverandre. I Besøket klarer Sæterbakken på effektivt vis å vekke dette ur-vestlige, murrende problemkomplekset til live igjen.

Hovedpersonens avsluttende innsikt arter seg som et forvrengt ekko av en kjent thatcherisme: «Det finnes ikke noe samfunn. Det er bare hver enkelt av oss, stilt overfor våre egne redsler, i et forsøk på å overkomme dem.» At utsagnet bærer med seg en slags humanismens nådegestus, rettet mot fredsforstyrreren som vandrer alene i den kalde vinternatta, er noe leseren kan få lov til å tygge på en stund.

SC, Klassekampen 7. oktober 2006