Dypblå taushet
Brit Bildøen
Mitt milde vesen
Samlaget 2006
Jeg befinner meg i en tilstand av entusiasme. Brit Bildøen har ikke skrevet en roman hvor hovedpersonen heter Brit og hvor Brit Bildøen, den biofaktiske, iscenesetter seg selv i en sprelsk boogie-woogie på diverse medieoverflater, for dermed å gjøre sine arme lesere usikre på grensene mellom fakta og fiksjon. Brit Bildøen har ikke skrevet en roman som endelig og irreversibelt tar et oppgjør med tekstens kjøleskapsaktige isolering fra verden, dens svale arrogante opphøydhet, dens elitistiske borgerlige tilbakelenthet. Brit Bildøen har – med andre ord – overhodet ikke skrevet noe nytt og revolusjonerende. Hun har derimot skrevet en forbasket god roman.
I Mitt milde vesen iakttar Johanne sin mor, Åsta Lauvstad – moren er 67 år og har opplevd å miste ektemannen på uforklarlig vis: Johannes bare gikk til fjells og forsvant. I alderdommen skyter et voldsomt raseri opp i henne; om det er en begynnende senil demens eller en forsinket sorgreaksjon er ikke godt å si. Men hun slutter å snakke til Johanne, hun beveger seg inn i et språkløst – og for de utenforstående – uforklarlig, uforståelig dunkelt felt.
Romanen deler seg i to bolker, «Fjord» og «Ubåt» – en av mine eneste innvendinger retter seg mot de litt nervøse hjelpetrådene som sprer seg bakover fra andre seksjon: Her finnes en del opsummerende passasjer som skal minne oss om at romanens to halvdeler henger sammen. Men det går fint, klart de henger sammen – for stemmen er den samme, lavmælt, nøktern, rå. Som her, hvor kvinnekroppens mørke hulrom oppsøkes for om mulig å avdekke barnløshetens gåte:
Eg fekk underlivet bestrålt og opplyst frå innarst til yttarst. Eg følgde merksamt med på skjermen då dokter Klausen pumpa meg full av vatn og førte eit kamera oppover i skjeden og inn i livmora mi. Det var som å vere med på ei verdsomsegling under havet. Blod og puss kvervla rundt, og på botnen stod noko som minte om korallar med små veiftande tentaklar, men bortsett frå dette smårusket var livmora mi som innsida på ein konkylie; bleik, skjør, perfekt.
I andre del sliter Johanne med ekteskapet sitt: Her skal noe bryte gjennom, komme til overflaten og ikke lenger forsvinne sporløst ut i mørket. Og midt i det hele, mens jeg leser, tenker jeg plutselig – Meryl Streep should be here, i disse intime rommene. Med en yndig nynorsk aksent, i de mørkeblå, stillestående stuene i Nebben kommune et sted. Og tro om ikke Bildøen rent faktisk sneier innom plottet i Broene i Madison County! En tiltalende ung mand gjør tilfældigvis entré, og Johanne nedskriver sidespranget i sin dagbok – et sidesprang som megetsigende forløper parallelt med de håpløse redningsforsøkene i Barnetshavet, hvor den russiske ubåten Kursk ligger tragisk grunnstøtt. Johannes dagbok, hennes betroelser, er det derimot ingen som finner, ingen andre enn leseren.
Bildøen får sine karakterer til å komme til syne som om de var måner, planeter. Skikkelsene opplyses bare halvt, men vi fornemmer tyngden. Vi kan ikke tro at disse figurene bare er summen av sin synlighet, for vi merker et nærvær i mørket, det er visst mer her – selv om vi ingenting ser.
Bildøen skriver seg tett på de biologiske kreftene som driver rundt med oss, men uten å få panikk, uten at det gir seg utslag i formen, oppløser den slik som i romanene til Hanne Ørstavik eller Thure Erik Lund. Hos denne forfatteren er verket intakt – raseriet er der, men det skviser ikke teksten, det skviser ikke den skrivende. Rommet brister ikke, som fantes det en gavmildhet her et sted, side om side med det ville:
Ein ting er sikkert, mi eiga dotter skal få lov til å vere sint. Eg skal la henne få rase når ho treng det. Eg skal ikkje dempe henne, halde igjen, halde henne nede. Ho skal få vere ei løvetann, bryte seg fram der det passar, blomstre når det passar. Frida overraska meg med å bli unnfanga og komme til verda. No vil eg ikkje gjere anna enn å sitje og sjå, med den største ærefrykt, på korleis ho veks og utfaldar seg.
SC, Klassekampen 14. oktober 2006