Sunday, September 21, 2008

Under overflaten

Peter Serck
Lytteren
Cappelen Damm 2008
Roman, 254 sider

Jon har mistet begge foreldrene i en bilulykke og lever nå hos sin tante Bia i et lettere giftig miljø, i hvert fall hvis man er en ung, sensitiv sjel. Kunsthistorikeren Bia lever med Val, en amerikansk vietnamveteran som hun – etter en speeddate på en bar i Boston og en påfølgende deflorering – har planlagt framtiden for i Norge. Både Bia og Val og Vals bror Thomas – den briljante skyggeteatermakeren som bor i Boston, men som kommer på et lengre besøk – er nervøse, intellektuelle mennesker hvis normale modus består av lange, metadiskursive ordstrømmer som elegant fletter inn all vestlig tankegods og uopphørlig kretser rundt krigens grusomheter og de mørke hemmelighetene fra den gangen, hemmeligheter som aldri for alvor har kommet til overflaten.

Jon skygger bokstavelig talt Bia, Val og Thomas, han suger til seg deres evinnelige ordstrømmer som en svamp, han er en båndopptaker; noe som både tyder på at det ikke er plass til ham selv i landskapet og at han – via sin intense lytting – vet ting om de tre som de knapt vet selv. De bruker aktivt Jon som en slags container og deres bekjennelser har kraft til å lamme Jon i en kronisk og diffus følelse av medskyldighet. Val og Thomas leker en slags drukken, språkfilosofisk russisk rulett: Thomas vil slå sprekker i den fernissen av veltalenhet som forsvarsadvokaten og – ifølge Thomas – spissborgeren Val har bygget opp og situasjonen tipper over i det katastrofale.

Lytteren har ganske mye til felles med en typisk vestlig kulturkritikk som insisterer på å vise fram de forvridde biproduktene av dannelsesidealene våre, hvordan kulturen dypest sett er en pervers overproduksjon av stiliserte uttrykk (på et individuelt nivå det intellektuelle sinnets nervøse pludring, på et kollektivt nivå strømmen av kunstverk) som skal verne oss, håpløse forsøk på mestring av det grusomme: døden, realitetene, krigens kaos. Romanen har langt på vei en stemning det er vanskelig å riste av seg, og et nesten smertelig fravær av avsnittsinndelinger (det skal ikke være lett å hoppe av toget!), men jeg får fornemmelsen av at det kritiske potensialet har automatisert seg en smule.

Romaner som forsøker å tematisere – framvise, avsløre – de paradoksale sprekkene mellom dybde og overflate, mellom språk og virkelighet, anklages ikke sjelden for å pretendere dybde og feile i sin overflatiskhet. Det er neppe det som er problemet her, snarere må man spørre seg: Hvordan kan kulturkritikken holdes vital? Hvordan kan man unngå at den stivner til et tomt stilsitat? Hvordan få den til å fremstå som akutt, snarere enn som enda en referanse til en litterær sjanger.

Susanne Christensen, Klassekampen 20. september 2008