Rå bevissthetsstrømmer

Mirja Unge
Brorsan är mätt
Noveller, 204 sider
Norstedts, Stockholm 2007

I tittelnovellen får en kvinne, en forfatter, besøk av sin psykisk syke bror som er stukket av fra sykehusavdelingen han er lagt inn på. Men det er en hyggelig og tillitsvekkende stemning i hjemmet, hun lager en tallerken mat til broren som spiser begjærlig.

Men en bitteliten krig foregår, krigen mellom rent og skittent: Bror-
en legger sin snus på kjøkkenbenken, grensene testes. Broren jager erter rundt på tallerkenen med en gaffel - og nettopp i det bildet viser Unge den mentale utspredning; erter som ruller rundt på en tallerken, fortvilte forsøk på å ramme dem med en gaffel.

Det er i de lavmælte og presise bildene Unge viser seg sterk. Skjønt, det er ikke ordet «lavmælt» jeg har lyst til å bruke - mange av de 16 små novellene bråker nemlig ikke så lite. I novellen «Det var igår bara» støter vi på noen av de purunge tenåringsjentene som ofte er Unges fokus. Det handler om å være for ung til å gå på Polet og kjø- pe alkohol, å stå der og tigge forbipasserende om de vil kjøpe drik- kevarer og - til slutt - å ønske seg overskridelse og endelig få det ettertrykkelig, men det i overgrepets form.

Unge viser frem møter - sammenstøt - med en eksplisitt fattig del av det svenske samfunn. En del som er så tett på deg at den faktisk er, eller kunne være, din egen familie. Den narkomane, som du på skamfullt vis får din mann til å gi penger i et supermarked når han står der forrest i køen og ikke kan betale, er han i virkeligheten din bror, din far?

Tack som fan hörru, stod han och flinade och gungade, tack så jävla mycket ropade han efter Hans och Hans hade ju gått och stod där vid henne och väste att det var väl bra att han fick köpa sina cigaretter, och schysst asså som fan stod han och skrek där borta och började tända cigaretten och hon såg att nån i personalen föste ut honom.

Mirja Unge (f. 1973) debuterte i 1998 med romanen Det var ur munnerna orden kom, og på norsk grunn kjenner vi henne fra de to følgende romanene som begge er oversatt: Järnnätter fra 2000 og Motsols fra 2005. Unge har også jobbet med skuespill, i 2005 ble
Var är alla? oppført på diverse svenske scener, og de nærværende noveller kaldes på bokens bakside treffende nok «enaktare.»

De små fortellingene har da også noe scenisk over seg, de beskriver passasjer av liv, men også på det språklige nivået fins rollespillet. Ord som «jäkligt» og «schysst» og «hörru» og «sörru» går igjen - og jeg vil holde en knapp på at Unge med dette ordvalget markerer en spesifikk sosiolekt. Som forfatteren Jonas Hassan Khemiri på lig- nende vis har markert det i sine bøker, innskrives både etnisitet
og klasse tydelig i språket.

I «Brorsan är mätt» jobber Unge også med bevissthetsstrømmer, men disse strømmene gir seg ikke uttrykk i lange, arkitektonisk
sett vakre, setninger. Snarere flyter teksten av sted uten tegn- setting, konstruert som opphopninger av bevissthetsstøy, i ut- brudd, som var vi på en mental glidebane, illevarslende tett på
et annet menneskes rå, kaotiske bevissthet.

Men tekstene springer likevel så elegant inn og ut av disse soner at det ubehagelige nærværet bare streifer leseren, for så å forsvinne, for så å vende tilbake. Noe stiger gang på gang opp i teksten, gang på gang bringes du tett på det uferdige, det som ikke kan beskytte seg, det som ikke kan gjemme seg og forstille seg, det som
ikke kan oppføre seg - det som nesten ikke makter å stivne
til en gjenkjennelig form.

Susanne Christensen, Klassekampen 14. april 2007